Apokryfer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom refererer uttrykket oftest til Apokryfene, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.

[rediger] Gammeltestamentlige apokryfer

Hovedartikkel: De deuterokanoniske bøker

De gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen Septuaginta. De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt, og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble det etterhvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den ortodokse Bibelen.

I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne pseudepigrafiske bøker. Enoks bok og Boken om Jubelårene hører til disse.

[rediger] Nytestamentlige apokryfer

De nytestamentlige apokryfer er bøker som ikke er akseptert verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre, og har skapt mye debatt. Spesielt Tomas-evangeliet har fått stor utbredelse.

Begrepet brukes også ofte om enkelte andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene, Hermas' hyrde og Didakhe. Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken, og regnes gjerne som rettroende men ikke inspirerte.

Den etiopiske ortodokse kirke er et unntak fra regelen, da den anerkjenner Klemensbrevene og Hermas' hyrde som autentiske, inspirerte skrifter.

Martin Luther brukte også begrepet om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med en rekkefølge som avviker fra andre versjoner.

Flere kristne doktriner, og flere navn på personer i tilknytning til Jesus, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter.