Berserk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En berserk var i vikingtiden en norrøn kriger som kunne «gå berserk». Berserkgang ville si å hisse seg opp til et slikt raseri og galskap at man blodtørstig angrep alt som rørte seg uten å være hemmet av tanker om egen eller andres sikkerhet. «Berserk» kunne også være en negativ betegnelse på en bråkmaker som ikke forholdt seg til lover og troskap. Fra medisinsk-historisk side er berserkene stort sett blitt rubrisert som psykopater.

Innhold 1 Bjørnens kraft 2 Besatt 3 Rituelle krigerlaug 4 Ytre stimuli 5 Berserk i norrøn litteratur 6 Gå berserk 7 Referanser 8 Eksterne lenker

[rediger] Bjørnens kraft

Begrepet kommer fra gammelnorsk berserkr (flertall berserkir), sannsynligvis «bjørneserk» eller «bjørneskjorte», og hentyder på en kledning, at en mann dro i krig uten brynje, men i steden slåss i en drakt tråklet sammen av bjørnskinn. Antagelig var bjørn et ærefult bytte å nedlegge og bare de største eller modigste jegere kunne møte en bjørn bevæpnet med et tungt spyd og la bjørnen spidde seg på det. Å bære en bjørnskinnspels var sannsynligvis et kraftig statussymbol.

Bjørnen var som symbol en stor og sterk kjempe som reiste seg på bakbeina og slo med forlabbene når den møtte jegeren. Når den norrøne krigeren gikk i kamp var det sannsynlig at en stor mann som slo rundt seg og i tillegg var kledd i skinn minnet om en rasende bjørn. Mange fikk også navn etter bjørnen, slik man også fikk navn etter andre dyr, som ulv. Et annet navn på berserker er ulfheðnar, «ulveskinnskledde». Navnet var da en symbolsk overførelse av dyrets kraft. Tilsvarende kjennes det til at sibirske og samiske folkegrupper æret bjørnen som et symbol på deres dyrkelse av bjørnens ånd (se bjørnedyrkelse). Det finnes dog ingen bevis for en tilsvarende dyrkelse i norrøn kultur selv om det var utveksling mellom samisk og norrøn kultur.

[rediger] Besatt

Noen forskere har antatt, ved å sammenligne med jegerkultur, at berserker mente at de var «besatt» av dyrets ånd, mottok dyrets styrke og villskap, og noen sagaer har antydet at berserker kunne bokstavelig anta dyrets form og kraft. Besettelsen var en gudegave, og den øverste gud for krig og aggresjon var Odin som i tillegg var en sjamanisk gud. Berserkgang kunne da opptre spontant i kampens blodglød, hvor en mann ble så rasende og vill at han glemmer seg selv, tilsynelatende besatt.

Men berserkgang kunne antagelig også være en bevisst tilstand hos en gruppe profesjonelle krigere som viet seg til Odin for motta hans gave, oðr – sanseløst raseri. De med en sådan gave trengte ikke brynjer ettersom verken jern eller ild bet på dem. Dyreskinnet var som den drakten Sigurd Fåvnesbane kledde seg i for være usårbar for dragens gift.^[1]

[rediger] Rituelle krigerlaug

De profesjonelle krigerne, de utvalgte berserkene, var et innesluttet mannsforbund eller krigerlaug med initiasjonsriter. Fornaldersagaen om Rolf Krake har en sådan initiasjonsrite, hvor et udyr blir rituelt drept. Saxo Grammaticus, som gjenforteller historien, beskriver udyret som en bjørn. ^[2] Jegernes drikking av det felte dyrets blod og spising av dyrets hjerte er en tilsvarende symbolsk rite. Forskere i religionshistorie kan framlegge mange pekepinner på tilsvarende ritualer i mange kulturer. Ritualet og ekstasen er ikke særegent for førkristen norrøn kultur, men går tilbake til tidlige indoeuropeiske mannsforbund og har motstykker i det gamle Iran, Hellas og Roma. ^[3]

Eddadiktet Sigerdrivamål forteller om Sigurd Fåvnesbanes initiasjon. Odins valkyrie Sigerdriva, navnet betyr «den som driver fram seier», fyller et horn med mjød og lar Sigurd drikke, innvier ham til hans liv og gjerning, gir råd og undervisning, for mer enn kraft trenger han visdom, slik strofe fire i Sigerdrivamål slår fast:

Jeg hilser æser!

hilser åsynjer!

hilser den allgode jord!

Unn oss visdom

og evne til tale

og legehender i livet! ^[4]

På samme måte som sjamanen eller volvens seid ble framkalt av ritualistiske sjanting eller messing, tromming og dansing for nå en tilstand av ukontrollerbar ekstase, menes det at berserkene før kampen gjorde det samme. De påkalte ytre krefter hinsides dem selv. Den romerske skribenten Tacitus har sin beskrivelse av germanernes religion fortalt hvordan de bærer seg ad når de går i kamp: De biter i skjoldene sine og synger til krigsguden Herkules, hvilket har blitt stående som selve arketypen av en berserk. Norrøne sjakkbrikker funnet på Hebridene viser dog en kriger som biter i skjoldet mens han løfter sverdet.

[rediger] Ytre stimuli

Mjød eller øl hadde en kultisk og seremoniell betydning i den norrøne kulturen, både før og etter religionsskiftet. Viktige begivenheter fikk en guddommelig dimensjon med mjøden, drikken som Odin ofret for å skaffe, for i mjøden ligger paradoksalt nok visdommen. Mens den norrøne litteraturen bokstavelig renner over av rituell drikking av mjød finnes det derimot ingen referanser til andre stimulanser. At berserkene handlet under påvirkning av hvit eller rød fluesopp, har vært en hyppig hevdet og spektakulær teori. Den blir derimot betvilt fra medisinsk-historisk hold. ^[5]

I artikkelen Berserkene - hva gikk det av dem? til tidsskriftet for Den norske lægeforening ^[6] skriver at det var en prest ved navn Ödmann som i 1784 lanserte teorien om at forklaringen på berserkgangen var inntak av rød fluesopp (Amanita muscaria). Dette er etter hvert blitt mer enn en yndet oppfatning, det blir fremmet som et fakta. Ödmann baserte sin hypotese på rapporter om sibirske sjamaner, visstnok uten at han selv hadde observasjoner av virkningen. ^[7] Teorien er høyst diskutabel av flere grunner, slår artikkelen fast, blant annet ved at soppen har en depressiogen og apatiskapende effekt. Hvit fluesopp (Amanita virosa) har også vært nevnt, hvilket i hvert fall må være misforstått, den betydelige dødeligheten tatt i betraktning. Ödmanns teori har blitt spredt vidt siden 1800-tallet til tross for at ingen samtidskilder nevner bruk av sopp eller noe tilsvarende i beskrivelsen av berserker.

Et britisk fjernsynsprogram i 2004 testet muligheten for bruk av fluesopp og alkohol ved å la en frisk frivillig bruke våpen typisk for en viking, og deretter evaluerte hans utøvelse av de samme våpen under innflytelse av fluesopp og alkohol sammenlignet med ingen innflytelse. Eksperimentet viste at inntaket av fluesopp og alkohol reduserte sterkt hans mulighet for å slåss. Konklusjonen var at berserkgang må ha vært psykologisk – i motsatt fall ville de ha vært for lette å drepe.

I dag betraktes bruk av sopp som galt og misforstått eller i beste fall som en spekulasjon som ikke kan bevises. Fra medisinsk hold nevnes det isteden dissosiative psykologiske mekanismer som en mer sannsynlig forklaring enn inntak av fluesopp.

En enklere forklaring tilegner berserkgangen til fylleraseri. Det er også mulig at berserkene arbeidet seg opp i deres beryktede raseri gjennom rene psykologiske prosesser, kanskje ved hjelp av opphissende ritualer og danser som nevnt over. I henhold til Saxo Grammaticus drakk de iallfall mjød, og kanskje også ulveblod. Det siste kan neppe ha vært tilgjengelig i enhver sammenheng.

[rediger] Berserk i norrøn litteratur

Den tidligste kjente referanse til begrepet berserk er i Haraldskvadet (Haraldskvæði), et skaldekvad diktet av skalden Torbjørn Hornklove på slutten av 800-tallet til ære for kong Harald Hårfagre, den første som regnes konge over Norge. Kvadet er blitt bevart av Snorre Sturlasson i Heimskringla eller Sagaene om de norske kongene. I dette kvadet finnes det en gjeng med berserker i kong Haralds hær som slåss under hans banner i slaget ved Hafrsfjord. I kvadet benyttes det en kjenning hvor de blir beskrevet som Ulfheðnar (ulveskinn). Det gir en forbindelse mellom bjørn og ulv i norrøn krigerkultur og gir grunner til antagelsen at ordet berserk i seg selv har sin opprinnelse fra menn som bærer dyreskinnsklær.

Snorre Sturlasson nevner berserker også i Ynglingesagaen (kap 6):

Odin kunne gjøre det slik i slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpen beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkgang.

Berserker nevnes også i rikt antall andre sagaer og skaldekvad inkludert Rolf Krakes saga, og beskriver berserker som grådige barbarer som herjer, plyndrer og dreper vilt om seg.

I Egils saga er berserk nærmest en genetisk lidelse eller en tvilsom gave ettersom berserkgangen går i arv over minst tre generasjoner. Egils farfar heter Ulv, men blir kalt for Kveldulv ettersom han ble sur og innesluttet utover dagen og farlig om kvelden. Egils far, Skallagrim, er som faren ingen vakker mann, og begge blir beskrevet som bråe og voldelige menn i sagaen. En begår selvmord og den siste dreper sitt eget avkom. Voldsomhet og grusomhet er den tragedie som følger berserkene i de islandske sagaer.

Kong Harald Hårfagre benyttet berserker som en form for spydspiss i midten av hæren. Andre nordiske konger holdt berserker som en del av hæren som hirdmenn og noen ganger rangerte dem som tilsvarende kongelige livvakt. Det kan synes rimelig at disse krigere kun adopterte ritualene til berserkene eller benyttet navnet som et avskrekkingsmiddel. Ingen konge vil ønske ukontrollerbare sinnsyke med skarpe våpen i sin nærmeste omgang.

At berserker ikke nødvendigvis var positivt, iallfall i fredstid, vises til at i 1015 gjorde jarlen Eirik Håkonsson alle berserker fredløse i Norge. Den islandske loven Grágás gjorde også berserker lovløse. Ved år 1100 synes det som om at gjenger med berserker ikke lenger var en offisell del av en hær.

[rediger] Gå berserk

Begrepet berserk har i dag mening for enhver som slåss med uvøren galskap og uten hensyn til egen sikkerhet eller liv. Berserk ble benyttet under Vietnamkrigen og i litteratur eller filmer inspirert av krigen i Vietnam, eksempelvis Michael Herrs Dispatches og Oliver Stones Platoon. «Gå berserk» betydde i denne konteksten til en overdose av adrenalin i den menneskelige kroppen og hjernen som fikk en soldat til å slåss med en rasende fryktløshet. «Å gå berserk» kan generelt betegne en person som opptrer i galskap eller er ukontrollert og irrasjonell.

[rediger] Referanser

1. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 179
2. ^ Saxo Grammaticus: Danmarks krønike (Gesta Danorum), København: Vinten, 1975: 154, 268 - 70.
3. ^ Näsström, Britt-Mari: Blot. Tro og offer i det førkristne Norden, Oslo 2001. Side 118.
4. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 302
5. ^ Ramsbottom J.: Mushrooms and toadstools. London: Collins, 1953: 204.
6. ^ 2004; 124: 3247-50, se lenke nedenfor.
7. ^ Ohlmarks Å. Fornnordiskt. Stockholm: Tidens förlag, 1983: 50, 136.

[rediger] Eksterne lenker

• Jon Geir Høyersten: Berserkene - hva gikk det av dem? - tidsskriftet til Den norske lægeforening.
• Ole Högberg: Flugsvampen och människan - Seksjonen som omhandler om berserkmyten er publisert på nettet (på svensk som PDF-fil)
• Berserkergang på Winterscapes.com (Spekulasjoner av en Ásatrúar)
• Berserkergang på nettstedet Viking Answer Lady