Den norske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den norske kirke eller statskirken (fram til 1969) er betegnelser brukt på den offentlige kirken i Norge. I 1537 (etter reformasjonen) innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med Kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet. Den dag i dag er det fremdeles kongen som er dens øverste leder, men ansvaret er delegert til Kultur- og kirkedepartementet.

Innhold 1 Tro 2 Stillinger i kirken 2.1 Biskop 2.2 Prest 2.3 Diakon 2.4 Kateket 2.5 Kantor 2.6 Kirkeverge 2.7 Klokker 3 Organer 4 Sakramenter og kirkelige handlinger 4.1 Dåp 4.2 Nattverd 4.3 Konfirmasjon 4.4 Skriftemål 4.5 Ektevigsel 4.6 Ordinasjon 5 Internasjonal tilslutning 6 Forholdet mellom kirke og stat 6.1 Innmelding 6.2 Utmelding 7 Oppslutning 8 Se også 9 Referanser 10 Eksterne lenker

[rediger] Tro

Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:

• Den apostoliske trosbekjennelse
• Den nikenske trosbekjennelse
• Den athanasiske trosbekjennelse
• Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana)
• Luthers lille katekisme

[rediger] Stillinger i kirken

[rediger] Biskop

Det høyeste embete i kirken er bispeembetet. Da Den norske kirke ble opprettet i 1537 ble bispeembetet avskaffet, og biskopene ble erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble senere gjeninnført, men med en klar luthersk definisjon av embetet. Den norske kirke avviser doktrinen om apostolisk suksesjon. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i kirken.

Den norske kirke har 11 bispedømmer.

[rediger] Prest

Prestene er ordinert, men ordinasjonen regnes ikke som et sakrament. Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære.

Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 103 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast vikar for den lokale biskopen. Hvert prosti er videre inndelt i sogn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven §2). Prosten var tidligere selv sogneprest i en av sognene, men etter ny tjenesteordning for proster har det blitt slik at prosten ikke automatisk lenger blir sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer.

[rediger] Diakon

Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som f.eks. sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende osv. Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.

[rediger] Kateket

Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).

[rediger] Kantor

Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger, hvor vedkommende spiller til salmer og liturgi og andre musikalske innslag. De fleste kantorstillinger er deltidsstillinger, og mange betjener flere kirker. Der dette er aktuelt, er kantoren også dirigent for menighetens kirkekor. Ofte driver kantoren også konsertvirksomhet, gjerne i samarbeid med kor eller andre lokale krefter. En kantors arbeidshverdag kan variere stort etter de lokale forhold.

[rediger] Kirkeverge

Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelige ansatte utenom prestene.

[rediger] Klokker

Hver kirke har en klokker som er underlagt kirkevergen. Hans hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger, samt å føre kirkebøkene.

[rediger] Organer

• Den norske kirkes overhode er regenten (Kongen i Statsråd). Hans ansvar er delegert til Kirke- og kulturdepartementet (i perioder har det vært et eget Kirkedepartement). Saker som angår kirken behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den Norske kirke deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnlovens §27, annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke (Grunnlovens §12, annet ledd) Stortinget har påvirkningskraft gjennom Stortingets kirkekomite, og gjennom lovgivning.

• Kirkemøtet er det høyeste organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar.

• Bispemøtet består av alle de 11 biskoper i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. 6. juni 1997). De samles tre ganger hvert år, og ledes av en preses. Preses er bispemøtets representant i Kirkerådet.

• Kirkerådet (opprettet 1969, omdefinert 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.

• Kirkens lærenemnd (opprettet 1988) er et selvstendig sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Det består av alle biskopene i den Den norske kirke, sakkyndige oppnevnt av de tre teologiske fakulteter, og 4 representanter for legfolket.

• Mellomkirkelig råd har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge.

• Samisk kirkeråd (opprettet 1992) arbeider for å sikre et tilbud på samisk språk i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.

• Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter.

[rediger] Sakramenter og kirkelige handlinger

Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn.

[rediger] Dåp

Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken. Etter luthersk lære regnes barnedåp som rett og anbefalingsverdig. Dåpen skjer normalt ved overøsning, men i enkelte kirker er det døpefonter som tillater hel eller delvis neddykking av små barn. Udøpte barn av foreldre som er medlemmer av Den norske kirke regnes som tilhørende, men ikke som fulle medlemmer.

[rediger] Nattverd

Etter luthersk lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er tilstede i brødets og vinens skikkelser (se konsubstansiasjon). Barn kan motta nattverden fra 6-7 års alder når de kommer sammen med voksne.

[rediger] Konfirmasjon

Konfirmasjonen regnes ikke som et sakrament. Det er først og fremst en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part, den som bekrefter det Han lovte i dåpen. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge. Den sees som en bevisstgjøring i troen, og er spesielt viktig for de som er døpt som barn og dermed ikke har fått opplæring før dåpen. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 har vært på åtte måneder.

[rediger] Skriftemål

Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. I prinsippet kan hvilken som helst kristen bror eller søster ta imot en annen bror eller søsters skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer populært. I enkelte kirker snakker man om å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes hjem som det mest passende sted.

[rediger] Ektevigsel

Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni. Ektevigsel er ikke et sakrament i Den norske kirke.

Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.

[rediger] Ordinasjon

Ordinasjon av prester regnes ikke som et sakrament, men som en velsignelsesseremoni og en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradison, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere dvs prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs klokker, gravere, kirketjenere osv.

[rediger] Internasjonal tilslutning

Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men organisert internasjonalt gjennom:

• Det Lutherske Verdensforbund^[1] (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94% av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca 85 ansatte og holder til i Géneve. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
• Kirkenes Verdensråd^[2] (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år.
• Konferansen av Europeiske Kirker^[3] (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.

[rediger] Forholdet mellom kirke og stat

De senere år har det vært en del debatt om hvorvidt man skal skille kirke og stat. Flere utvalg har behandlet denne problemstillingen, deriblant Gjønnes-utvalget som la frem sin innstilling i januar 2006. Flertallet der anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves. Gjønnes-utvalgets innstilling er i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle skal si sin mening før Kirkemøtet uttaler seg i november 2006.

[rediger] Innmelding

Innmelding til den norske kirke er regulert av § 3 i Kirkeloven av 1996^[4] og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)^[5]

Innmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Norsk statsborger som er bosatt i utlandet retter henvendelsen til kirkebokføreren på siste bosted i Norge, eventuelt til den kirkebokføreren som departementet bestemmer. Den som melder seg inn i Den norske kirke, må være døpt og skal gi følgende opplysninger:

a) fullt navn,

b) bostedsadresse,

c) fødselsnummer (11 siffer),

d) navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år dersom innmeldingen får virkning for disse,

e) sted og dato for dåp dersom det er mulig å opplyse om dette.

Ved innmelding skal kirkebokføreren forespørre vedkommende om eventuelt medlemskap i annet tros- eller livssynssamfunn i Norge er brakt til opphør. Dersom dette er tvilsomt, kan kirkebokføreren kreve dokumentasjon av utmelding.

Norske borgere som har to foreldre mor som er medlem av Den norske kirke blir automatisk regnet som tilhørige. De er ikke medlemmer før de eventuelt blir døpt, men står i listene og er med i beregningsgrunnlaget for utbetaling av tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Samme regel gjelder for andre samfunn, bortsett fra at det der er to foreldre eller ugift mor som er avgjørende. Tilhørige strykes fra listene dersom annet trossamfunn gir melding om tilhørighet eller medlemskap der.

[rediger] Utmelding

Utmelding av den norske kirke er regulert av § 3 i Kirkeloven av 1996^[4] og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)^[5]

Utmelding av Den norske kirke skjer ved henvendelse til kirkebokføreren på bostedet eller til Kirkerådet (Den norske kirkes medlemsregister). Kirkerådet skal videresende henvendelsen til kirkebokføreren på bostedet. Den som melder seg ut av Den norske kirke, skal gi følgende opplysninger:

a) fullt navn,

b) bostedsadresse,

c) fødselsnummer (11 siffer),

d) navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år dersom utmeldingen får virkning for disse.

Utmeldingen skal være underskrevet og datert av den som melder seg ut. Dersom den som melder seg ut, ikke er registrert i Den norske kirkes medlemsregister, må vedkommende dokumentere medlemskapet med dåps- eller innmeldingsattest.

[rediger] Oppslutning

1. januar 2004 var det 3,9 millioner medlemmer i Den norske kirke, altså 85,7 prosent av befolkningen og omtrent den samme prosentandelen som året før^[6]. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) fram til de når religiøs myndighetsalder (15 år). Det er nok at en av foreldrene er medlem.

Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger (ikke medregnet innmelding ved dåp og utmelding ved død). I 2004 meldte 877 personer seg inn og 4476 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 9.990 i 1983), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år^[7].

I 2005 ^[8] var det mer enn 6,7 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 5,4 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 69 974 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 103,4 personer i 2004 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987)^[9]. Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende^[10].

I tillegg til nevnte gudstjenester avholdes det årlig ca 52.000 vigsels- og gravferdsgudstjenester i Den norske kirke.

I en undersøkelse i 2004 svarte 49 prosent av alle spurte at de ikke oppfattet seg selv som kristne ut fra egen oppfatning av hva det er å være kristen, mens 47 prosent oppfattet seg som kristne^[11].

I en undersøkelse i 2006 svarte 29 prosent at de tror på Gud (undersøkelse utført av Norsk Respons for A-magasinet).

[rediger] Se også

• Prest
• Kirke
• Kristendom
• Trossamfunn
• Lov om trudomssamfunn og ymist anna
• Dissenterloven
• Fødselsregister

[rediger] Referanser

1. ^ Det Lutherske Verdensforbund, offisiell hjemmeside
2. ^ Kirkenes Verdensråd, offisiell hjemmeside
3. ^ Konferansen av Europeiske Kirker, offisiell hjemmeside
4. ^ ^4,0 4,1 § 3 i Kirkeloven av 1996
5. ^ ^5,0 5,1 Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)
6. ^ Statistisk Sentralbyrås kulturstatistikk
7. ^ Ut- og innmeldinger siden 1950
8. ^ Kirke - KOSTRA fra Statistisk sentralbyrå
9. ^ Statistikk fra kirken.no
10. ^ Statistikk fra kirken.no (PDF-fil)
11. ^ Aftenposten 4. april 2004: Kristne er i mindretall

[rediger] Eksterne lenker

• Den norske kirkes nettside
• NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk)
• Skjema for utmelding av statskirken