Det forente kongerike Storbritannia og Irland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen omhandler en historisk stat mellom 1801 og 1922/1927. For informasjon om den nåværende staten, se Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Flagget Union Jack ble innført i 1801

Det forente kongerike Storbritannia og Irland var en stat som ble opprettet 1. januar 1801, da kongeriket Storbritannia og kongeriket Irland ble slått sammen. Den ble erstattet av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland den 6. desember 1922, da Den irske fristaten ble opprettet gjennom Den anglo-irske traktat. Den britiske monarken fortsatte å bruke tittelen konge av Storbritannia og Irland inntil 1927.

[rediger] Bakgrunn

Georg III, unionens første konge

Irland ble styrt av Englands og senere Storbritannias konge fra 1171, først som lord av Irland og fra Henrik VIII som konge av Irland.

I 1798 ble et irsk opprør slått ned. Samtidig var det krise i det britiske monarkiet på grunn av Georg IIIs mentale sykdom. I teorien kunne de to rikene utnevne forskjellige konger, ettersom de hadde hver sin tronfølgelov, og for å sikre bedre kontroll ble de slått sammen i en union. Act of Union 1801 ble vedtatt av både Det irske parlamentet og Det britiske parlamentet. Den britiske regjeringen gav irske parlamentsmedlemmer titler, eiendommer og pengegaver for å sikre støtte under behandlingen av lovforslaget. Noen valgte å se på dette som kompensasjon for at de mistet sine parlamentsplasser; mange av de irske valgkretsene var råtne, og førte ofte med seg store inntekter. De fleste utenforstående, og senere de fleste historikere, tolker det som rene bestikkelser for å oppnå noe som ellers ville vært umulig.

[rediger] Vilkårene

Vilkårene for sammenslåingen var at Det irske parlamentet ble avskaffet, og at Irland i stedet skulle være representert i Det britiske parlamentet i London.

Det så en tid ut til at katolsk frigjøring ville bli innvilget, noe som ville ha sikret støtte fra store deler av den katolske befolkningen i Irland, men som det rent anglikanske parlamentet var sterkt mot. Dette ble blokkert av kongen, som mente at det å gi like rettigheter til katolikkene ville være et brudd på hans kroningsed.

[rediger] Det nye riket

Den katolske majoriteten i den irske befolkningen så i begynnelsen på endringen som et fremskritt, fordi de så på Det irske parlamentet som en fiendtlig innstilt forsamling. Katolikker fikk sent stemmerett, mange så sent som i 1794, og de var ikke valgbare til parlamentet. Det katolske hierarkiet støttet også unionen. Men da Georg III valgte å blokkere muligheten for katolsk frigjøring undergravde dette støtten for unionen og førte til at begge sider i det irske samfunnet vendte seg mot den.

Daniel O'Connell bidro til en kraftig svekkelse av unionen

I 1829 kom den katolske frigjøringen etter en kampanje ledet av Daniel O'Connell, et parlamentsmedlem for Clare som ikke kunne avlegge Oath of Supremacy av religiøse grunner. Dette kom for sent til at det vekket ny entusiasme for unionen; i stedet så den katolske befolkningen det som at det mest negative med det gamle parlamentet nå var fjernet, og at man nå kunne gjenopprette et irsk parlament med deltagelse fra begge religiøse grupper. Dermed fulgte fra 1829 et stadig sterkere krav om et eget irsk parlament. Denne kampanjen lyktes ikke; unionen ble opphevet av andre årsaker.

Senere irske ledere, som Charles Stewart Parnell, drev kampanjer for en annen styreform, Home Rule, hvor Irland ville være en autonom enhet innenfor kongeriket. Dette ble nesten oppnådd under statsminister William Ewart Gladstone i 1880-årene, men forslaget ble nedstemt i parlamentet, og saken ble lagt i dvale da de konservative kom til makten. Den stadige utsettelsen av spørsmålet var en grobunn for økt politisk vold og et krav om full uavhengighet.

[rediger] Sammenbruddet

Delingen av Irland markerte slutten på unionen

I 1919 opprettet parlamentsmedlemmer fra Sinn Féin et uoffisielt og uavhengig irsk parlament i Dublin, Dáil Éirann, med Éamon de Valera som parlamentspresident. Dette var en av faktorene som utløste den irske uavhengighetskrigen som varte fra 1919 til 1921. Den 23. desember 1920, under krigen, presset den britiske regjeringen i hastefart gjennom Government of Ireland Act 1920, som delte Irland i to provinser, kalt Nord-Irland og Sør-Irland. Den 6. desember 1922 ble de to formelt skilt fra hverandre, med seks nordlige grevskap som inngikk i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, og de 26 andre grevskapene i Den irske fristaten.

Det forente kongerike Storbritannia og Irland var dermed formelt sett oppløst, men navnet ble fortsatt bruk inntil 1927, da det ble endret til Storbritannia og Nord-Irland gjennom Royal and Parliamentary Titles Act 1927.

[rediger] Arven fra unionen

Selv om Fristaten og Det forente kongerike var politisk uavhengige av hverandre fra 1922 forble de to statene sammenflettet på mange punkter. Blant annet er det fortsatt slik at borgere i Nord-Irland kan velge om de vil være borgere i begge stater, og kan ha to pass.

Inntil 1979 var det irske pundet direkte knyttet til det britiske pundet, og begge valutaer ble desimalisert i 1971. Myntene var også av samme størrelse inntil den nye britiske 20 pence-mynten ble innført i 1982.

Den britiske monarken fortsatte også som konge av Irland unntil opprettelsen av Republikken Irland i 1948.