Eugen Ionescu
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eugen Ionescu (fransk stavemåte: Eugène Ionesco; født 26. november 1909, død 29. mars 1994) var en av de fremste dramatikerne innafor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.
[rediger] Biografi
Ionescu ble født i 1909 i Slatina, Romania, av en rumensk far og en Fransk-jødisk mor. Han vokste stort sett opp i Frankrike, men flytta tilbake til Romania med faren i 1925 etter at foreldrene ble skilt. Han studerte fransk litteratur og ble ferdig utdanna fransklærer.
I 1936 gifta Ionescu seg med Rodica Burileanu. Sammen fikk de en datter som han skrev flere uvanlige barnefortellinger for. Familien flytta til Frankrike i 1938 for at Ionescu skulle avslutte en doktoravhandling. Han ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris etter frigjøringa.
Ionescu skrev stykkene sine på fransk. Han ble medlem i Académie française i 1970. Han fikk også en rekke priser og æresdoktorater.
[rediger] Verk
Ionescu er best kjent for de tidlige småstykka sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve (Den flinskalla operasangerinna) fra 1948, var inspirert av ei lærebok i engelsk. Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis fordi Ionescu konstruerer en en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescus grep ligger i fortettinga. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klept vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.
Senere gikk Ionesco over tel å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros (Neshornet, 1960) opplever hovedpersonen Bérenger at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn. Handlinga blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania på trettitalet. Sjøl om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionescu stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter. Hovedpersonen Bérenger går igjen i flere av Ionescus stykker: En litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.
