Helmut Schmidt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Helmut Schmidt Tysklands kansler
Navn	Helmut Heinrich Waldemar Schmidt
Født	23. desember 1918
Yrke	sosialøkonom
Politisk parti	SPD
Religion	Evangelisk-luthersk

Helmut Heinrich Waldemar Schmidt (født 23. desember 1918) er en tysk politiker og statsmann (SPD). Han var Tysklands kansler i perioden 1974 til 1982. Før han ble kansler var han senator i Hamburg, formann for SPD-fraksjonen i Forbundsdagen, forsvarsminister og finansminister.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Studier og militærtjeneste 3 Politisk karrière 4 Senere virke 5 Æresbevisninger 6 Sitater 7 Verker 8 Litteratur 9 Eksterne lenker 10 Schmidts første kabinett, 16. mai 1974 til 15. desember 1976 11 Schmidts annet kabinett, 15. desember 1976 til 5. november 1980 12 Schmidts tredje kabinett, 5. november 1980 til 17. september 1982

[rediger] Bakgrunn

Han ble født i Hamburg i en protestantisk familie som sønn av to skolelærere. Hans far var utenomekteskapelig sønn av en jødisk kjøpmann, men det ble holdt skjult i familien, og ble først offentlig innrømmet av Schmidt under press i 1984, etter at journalister hadde fått rede på det av hans venn Valéry Giscard d'Estaing.

[rediger] Studier og militærtjeneste

Han tok artium i 1937, ble innrullert i hæren og tjenestegjorde først ved luftskytset i Bremen. Etter en kort tid ved østfronten ble han sendt tilbake til Tyskland i 1942, og arbeidet ved Riksluftfartsministeriet. Han giftet seg det året. I desember 1944 ble han premierløytnant og tjenestegjorde ved slutten av krigen på vestfronten. Han ble tatt som krigsfange av britene i april 1945, og ble repatriert i august samme år. I 1958 ble han forfremmet til kaptein av reserven.

Etter krigen studerte han økonomi og statsvitenskap i Hamburg, og fullførte sine universitetsstudier i 1949 med hovedfag i sosialøkonomi.

[rediger] Politisk karrière

Han ble medlem av SPD i 1946, og var leder av partiets studentorganisasjon fra 1947-48.

Han arbeidet først i statsregjeringen i Hamburg, senere for SPDs partigruppe i det nasjonale parlamentet. Han ble selv innvalgt i Forbundsdagen i 1953, og ble medlem av SPDs sentralstyre i 1957. Fra 1958 markerte han seg som atomvåpenmotstander; særlig var han motstander av atomvåpen på tysk jord (konservative politikere ivret for at den tyske hæren skulle skaffe seg atomvåpen, og USA presset på for å utstasjonere atommissiler rettet mot Sovjetunionen i Tyskland). Han mistet sitt sete i parlamentet samme år.

Fra 1961 til 1965 var han senator for innenrikssaker i Hamburg. Han høstet anerkjennelse for sin aktive rolle under oversvømmelsene i byen i 1962. I 1965 ble han igjen innvalgt i Forbundsdagen, og ble leder for SPDs fraksjon i 1967 og viseformann i partiet i 1968. Han ble forsvarsminister i den nasjonale regjeringen i oktober 1969. Fra juli 1972 til november samme år var han økonomi- og finansminister, og deretter frem til mai 1974 finansminister.

Han ble tysk kansler den 16. mai 1974 etter at Willy Brandt måtte gå av som følge av spionasjeskandalen. I motsetning til Brandt ble Schmidt regnet for å tilhøre høyrefløyen i SPD. Økonomien var hans regjerings viktigste sak, og han arbeidet særlig med å forbedre forholdet til Frankrike og Valéry Giscard d'Estaing. Økonomisk ble han regnet som tilhenger av Keynes teorier. I 1975 var han en av grunnleggerne av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Etter valgene i 1976 regjerte han i koalisjon med FDP. Hans politikk ovenfor den venstreekstremistiske terroren (RAF) var noen ganger usikker, men stort sett holdt han seg til en tøff, kompromissløs linje. Han gav GSG9 ordre om å stanse gisseltagningen av Lufthansaflyet «Landshut» med makt i Somalia.

Han gikk sterkt inn for NATO-ekspansjon etter den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Han ble gjenvalgt som kansler i november 1980.

I 1982 vant han et konstruktivt mistillitsforslag i februar, men i september forlot fire FDP-statsråder regjeringen. Etter forsøk på å fortsette som mindretallsregjering, ble han til slutt tvunget til å gå av den 1. oktober, og ble etterfulgt av Helmut Kohl.

Schmidt blir regnet for å være veltalende og intellektuell, og behersker mange språk.

[rediger] Senere virke

I 1983 ble han medredaktør av ukeavisen «Die Zeit», i 1985 administrerende direktør. Han trakk seg fra parlamentet i 1986, men forble aktiv i politisk liv; bl.a. var han en av grunnleggerne av en komité til støtte for opprettelsen av EUs økonomiske og monetære union og etableringen av den europeiske sentralbanken. Han er medlem av foreningen Atlantik-Brücke e.V. (den atlantiske broen), ærespresident for Det tysk-britiske selskap, æresformann for Deutsche Nationalstiftung, som han er en av grunnleggerne av, og ærespresident for InterAction Council, et råd av tidligere statsmenn- og kvinner, som han sammen med venner har tatt initiativet til.

I 2004 vekket han oppmerksomhet ved å kritisere tysk innvandringspolitikk og hevde idéen om det flerkulturelle samfunn var mislykket. Han spådde at verden i fremtiden kan komme til å bli rystet av sammenstøt mellom islam og vesten. Han hevdet også at de østeuropeiske landenes EU-medlemskap var kommet for fort.

Schmidt er også kjent som en stor kunstelsker, og fikk Kanzleramt i Bonn omfattende utsmykket. Han maler også selv, og samler i sine to hus i Hamburg kunstverker av en rekke kjente kunstnere. Dessuten er han en ivrig musikkelsker (spesielt Johann Sebastian Bachs musikk), og spiller orgel og klaver. Han har utgitt flere plater hvor han tolker klassiske verker, bl.a. Bachs klaverkonserter BWV 1060, 61, 63 og 65 med Christoph Eschenbach og Mozarts klaverkonserter KV 242 og 365 med Justus Frantz. Som forsvarsminister fikk han innført hærens storband.

[rediger] Æresbevisninger

Siden 1983 er Schmidt æresborger av hjembyen Hamburg samt av Bonn og Bremerhaven, siden 1989 av Berlin og siden 1998 av delstaten Schleswig-Holstein. I desember 2003 ble forsvarets universitet i Hamburg omdøpt til Helmut-Schmidt-Universität. Schmidt ble også utnevnt til æresdoktor ved universitetet, tilsammen har han mottatt 23 æresdoktortitler. I 1978 fikk han Theodor-Heuss-Preis for sin krisehåndtering under RAF-terroren, og i 1980 Goldman-medaljen for sin innsats for fred og menneskerettigheter. I oktober 2005 mottok han Prix des Générations fra initiativet VIVA 50plus. Som fremragende statsmann har han fremmet forståelsen mellom generasjonene, het det i begrunnelsen.

[rediger] Sitater

Wikiquote: Helmut Schmidt – Sitater

• „Wer Visionen hat, sollte zum Arzt gehen“.
• „Lieber 5 Prozent Inflation als 5 Prozent Arbeitslosigkeit“.
• „In den grundlegenden Fragen muss man naiv sein. Und ich bin der Meinung, dass die Probleme der Welt und der Menschheit ohne Idealismus nicht zu lösen sind. Gleichwohl glaube ich, dass man zugleich realistisch und pragmatisch sein sollte.“
• „Zwar kann der Politiker im Augenblick seines Handelns oder wenn er sein Handeln erklären und begründen muss, nicht gleichzeitig auch große Philosophie liefern. Aber sofern er ohne philosophisch-ethische Grundlage handelt, ist er in Gefahr, Fehler zu begehen. Er ist in Gefahr, in Opportunismus abzusinken. Er ist sogar in Gefahr, ein Scharlatan zu werden.“
• „Heutzutage ist das wichtigste zu lernen, wie man andere Völker versteht. Und zwar nicht nur deren Musik, sondern auch ihre Philosophie, ihre Haltung, ihr Verhalten. Nur dann können sich die Nationen untereinander verstehen.“
• „Die Vorstellung, dass eine moderne Gesellschaft in der Lage sein müsste, sich als multikulturelle Gesellschaft zu etablieren, mit möglichst vielen kulturellen Gruppen, halte ich für abwegig. Man kann aus Deutschland mit immerhin einer tausendjährigen Geschichte seit Otto I. nicht nachträglich einen Schmelztiegel machen.“
• „Die Demokratie lebt vom Kompromiss. Wer keine Kompromisse machen kann, ist für die Demokratie nicht zu gebrauchen.“
• „Keine Begeisterung sollte größer sein als die nüchterne Leidenschaft zur praktischen Vernunft.“
• „Die Menschen werden immer rauchen.“
• „Inflation ist, wenn die Schachtel Zigaretten fünf Mark kostet.“

[rediger] Verker

• Verteidigung oder Vergeltung, Stuttgart 1961
• Militärische Befehlsgewalt und parlamentarische Kontrolle, in: Horst Ehmke, Carlo Schmid, Hans Scharoun, Festschrift für Adolf Arndt zum 65. Geburtstag, Frankfurt am Main 1969, Seiten 437–449.
• Reform des Parlaments, in: Claus Grossner, Das 198. Jahrzehnt. Marion Gräfin Dönhoff zu Ehren, Hamburg 1969, Seiten 323–336.
• Die Opposition in der modernen Demokratie, in Rudolf Schnabel, Die Opposition in der modernen Demokratie, Stuttgart, 1972, Seiten 51–60
• Menschen und Mächte, Berlin 1987.
• Politik als Beruf heute, in: Hildegard Hamm-Brücher, Norbert Schreiber, Die aufgeklärte Republik. eine kritische Bilanz, München 1989, Seiten 77–84.
• Die Deutschen und ihre Nachbarn. Menschen und Mächte, Teil 2, Berlin 1990.
• Politischer Rückblick auf eine unpolitische Jugend, 1991.
• Handeln für Deutschland, Berlin 1993.
• Zur Lage der Nation, 1994.
• Weggefährten – Erinnerungen und Reflexionen, Berlin 1996.
• Die Allgemeine Erklärung der Menschenpflichten, 1997 (Mitarbeit).
• Auf der Suche nach einer öffentlichen Moral, 1998.
• Globalisierung. Politische, ökonomische und kulturelle Herausforderungen, 1998.
• Kindheit und Jugend unter Hitler, Sammelband, Berlin 1998.
• Die Selbstbehauptung Europas, Perspektiven für das 21. Jahrhundert, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart München 2000.
• Die Mächte der Zukunft Gewinner und Verlierer in der Welt von morgen, Siedler Verlag, München 2004.
• Auf dem Weg zur deutschen Einheit, Rowohlt Verlag, Reinbek 2005

[rediger] Litteratur

• Mainhardt Graf von Nayhauß: Helmut Schmidt. Mensch und Macher, Bastei Lübbe: Bergisch Gladbach 1988, 766 S., ISBN 3-404-61197-7
• Hartmut Soell: Helmut Schmidt. Vernunft und Leidenschaft, Band 1. DVA 2003, 900 S., ISBN 3421053529

[rediger] Eksterne lenker

• Biografi på DHM
• Biografi på kanselliets offisielle side

[rediger] Schmidts første kabinett, 16. mai 1974 til 15. desember 1976

• Helmut Schmidt (SPD) - kansler
• Hans-Dietrich Genscher (FDP) - visekansler og utenriksminister
• Georg Leber (SPD) - forsvarsminister
• Werner Maihofer (FDP) - innenriksminister
• Hans Apel (SPD) - finansminister
• Hans-Jochen Vogel (SPD) - justisminister
• Hans Friedrichs (FDP) - økonomiminister
• Walter Arendt (SPD) - arbeids- og sosialminister
• Josef Ertl (FDP) - fødevare-, landbruks- og skogsminister
• Kurt Gscheidle (SPD) - transport-, post- og kommunikasjonsminister
• Karl Ravens (SPD) - bygningsminister
• Katharina Focke (SPD) - barne-, familie- og helseminister
• Hans Matthöfer (SPD) - forsknings- og teknologiminister
• Helmut Rohde (SPD) - utdannelses- og vitenskapsminister
• Erhard Eppler (SPD) - utviklingsminister
• Egon Franke (SPD) - minister for indre-tyske anliggender (forholdet til DDR)

Endringer

• 4. juli 1974 - Egon Bahr (SPD) etterfølger Eppler som utviklingsminister

[rediger] Schmidts annet kabinett, 15. desember 1976 til 5. november 1980

• Helmut Schmidt (SPD) - kansler
• Hans-Dietrich Genscher (FDP) - visekansler og utenriksminister
• Georg Leber (SPD) - forsvarsminister
• Werner Maihofer (FDP) - innenriksminister
• Hans Apel (SPD) - finansminister
• Hans-Jochen Vogel (SPD) - justisminister
• Hans Friedrichs (FDP) - økonomiminister
• Herbert Ehrenberg (SPD) - arbeids- og sosialminister
• Josef Ertl (FDP) - fødevare-, landbruks- og skogsminister
• Kurt Gscheidle (SPD) - transport-, post- og kommunikasjonsminister
• Karl Ravens (SPD) - bygningsminister
• Antje Huber (SPD) - barne-, familie- og helseminister
• Hans Matthöfer (SPD) - forsknings- og teknologiminister
• Helmut Rohde (SPD) - utdannelses- og vitenskapsminister
• Marie Schlei (SPD) - utviklingsminister
• Egon Franke (SPD) - minister for indre-tyske anliggender (forholdet til DDR)

Endringer

• 7. oktober 1977 - Otto Graf Lambsdorff (FDP) etterfølger Friedrichs som økonomiminister.
• 16. februar 1978 - Hans Apel (SPD) etterfølger Leber som forsvarsminister. Hans Matthöfer (SPD) etterfølger Apel som finansminister. Volker Hauff etterfølger Matthöfer som forsknings- og teknologiminister. Dieter Haack (SPD) etterfølger Ravens som bygningsminister. Jürgen Schmude (SPD) etterfølger Rohde som utdannelses- og vitenskapsminister. Rainer Offergeld (SPD) etterfølger Schlei som utviklingsminister.
• 8. juni 1978 - Gerhart Baum (FDP) etterfølger Maihofer som innenriksminister.

[rediger] Schmidts tredje kabinett, 5. november 1980 til 17. september 1982

• Helmut Schmidt (SPD) - kansler
• Hans-Dietrich Genscher (FDP) - visekansler og utenriksminister
• Hans Apel (SPD) - forsvarsminister
• Gerhart Baum (FDP) - innenriksminister
• Hans Matthöfer (SPD) - finansminister
• Hans-Jochen Vogel (SPD) - justisminister
• Otto Graf Lambsdorff (FDP) - økonomiminister
• Herbert Ehrenberg (SPD) - arbeids- og sosialminister
• Josef Ertl (FDP) - fødevare-, landbruks- og skogsminister
• Volker Hauff (SPD) - transportminister
• Dieter Haack (SPD) - bygningsminister
• Antje Huber (SPD) - barne-, familie- og helseminister
• Andreas von Bülow (SPD) - forsknings- og teknologiminister
• Jürgen Schmude (SPD) - utdannelses- og vitenskapsminister
• Rainer Offergeld (SPD) - utviklingsminister
• Kurt Gscheidle (SPD) - post- og kommunikasjonsminister
• Egon Franke (SPD) - minister for indre-tyske anliggender (forholdet til DDR)

Endringer

• 28. januar 1981 - Jürgen Schmude (SPD) etterfølger Vogel som justisminister. Björn Engholm etterfølger Schmude som utdannelses- og vitenskapsminister.
• 28. april 1982 - Hans Matthöfer (SPD) etterfølger Gscheidle som post- og kommunikasjonsminister. Manfred Lahnstein (SPD) etterfølger Matthöfer som finansminister. Heinz Westphal (SPD) etterfølger Ehrenberg som arbeids- og sosialminister. Anke Fuchs (SPD) etterfølger Huber som barne-, familie- og helseminister.
• 17. september 1982 - Alle FDPs statsråder forlater regjeringen. Helmut Schmidt (SPD) etterfølger Genscher som utenriksminister. Jürgen Schmude (SPD) etterfølger Baum som innenriksminister, men forblir også justisminister. Manfred Lahnstein (SPD) etterfølger Lambsdorff som økonomiminister, men forblir også finansminister. Björn Engholm (SPD) etterfølger Ertl som fødevare-, landbruks- og skogsminister, men forblir også utdannelses- og vitenskapsminister.

Forgjenger:  James Callaghan	Formann for G7 (1978–1978)	Etterfølger:  Masayoshi Ohira
Forgjenger:  Willy Brandt	Tysklands kansler (1974–1982)	Etterfølger:  Helmut Kohl
Forgjenger:  Hans-Dietrich Genscher	Tysklands utenriksminister (1982–1982)	Etterfølger:  Hans-Dietrich Genscher
Forgjenger:  Karl Schiller	Tysklands finansminister (1972–1974)	Etterfølger:  Hans Apel
Forgjenger:  Karl Schiller	Tysklands næringsminister (1972–1972)	Etterfølger:  Hans Friderichs
Forgjenger:  Gerhard Schröder	Tysklands forsvarsminister (1969–1972)	Etterfølger:  Georg Leber
Forgjenger:  Fritz Erler	Formann for SPD-fraksjonen (1967–1969)	Etterfølger:  Herbert Wehner
Forgjenger:  Wilhelm Kröger	Senator for innenrikssaker i Hamburg (1961–1965)	Etterfølger:  Heinz Ruhnau