Jernbane i Storbritannia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jernbanen i Storbritannia er verdens eldste. Den består av omkring 16 536 km spor, hvorav 3062 har strømledning.
[rediger] Historie
De tidligste kjente jernbanene i Storbritannia er dokumentert i 1676, da man fraktet kull fra gruver til elven ved Newcastle-upon-Tyne. De primitive treskinnene som ble brukt ble fornyet i 1793, da Benjamin Outram innførte L-formede skinner i støpejern.
Den første hestetrukne passasjerbanen, Oystermouth Railway, kom i 1807. To år tidligere, i 1805, hadde et lokomotiv blitt kjøpt inn til en av kullbanene, men det kunne ikke tas i bruk fordi banen fortsatt hadde treskinner. I 1813 ble lokomotivet Puffing Billy konstruert, og året etter forbedret George Stephenson designed. Den første linjen med dampdrevet lokomotiv, med Stephenson som ingeniør, ble åpnet 27. september 1825.
Utbygging av jernbanen ble høyt prioritert, og mange byer og landsbyer i Storbritannia fikk nye glansdager da jernbanen kom. Det ble utført en rekke arbeider som var imponerende i forhold til datidens redskaper, som byggingen av Forth Bridge i 1890 og omleggingen av 285 km spor fra smalspor til standardbredde i løpet av én helg i mai 1892.
Jernbanesystemet var opprinnelig et lappeteppe av lokale linjer som ble drevet av små, private selskaper. I løpet av det 19. og 20. århundre ble disse slått sammen og samlet på stadig færre hender. Regjeringen kviet seg for å nasjonalisere jernbanen, og bidro i stedet til at den ble samlet i fire selskaper fra 1. januar 1923: Great Western Railway, London and North Eastern Railway, London, Midland and Scottish Railway og Southern Railway. Disse drev jernbanesystemet frem til 31. desember 1947.
I 1920- og 1930-årene tok veitransport over mye for jernbanen, og inntektene dalte. Under andre verdenskrig fikk selskapene felles ledelse. Etter krigens slutt var jernbanen i dårlig stand, ettersom vanlig vedlikehold hadde måttet vente. Det lå også i tiden av nasjonalisering igjen var aktuelt.
Fra 1. januar 1948 var jernbanen nasjonalisert i selskapet British Railways (BR), senere British Rail, som ble styrt av British Transport Commission. En fornyelsesprosess ble satt igang, og var ferdig i 1954. Fra midten av 1950-årene ble diesel- og elektriske lokomotiver innført.
I midten av 1960-årene førte et ønske om høyere fortjeneste til en gjennomgang av systemet. Komiteen som gransket nettverket var splittet i synet på hva som måtte gjøres. Sir Ivan Stedeford og hans fløy var tilhenger av en konsensustilnærming med et langsiktig syn, men til slutt fikk et annet medlem, dr. Richard Beeching, i oppgave å reorganisere jernbanen. Prosessen ble kjent som the Beeching Axe, og resulterte i at mange sidegrener ble nedlagt. Mange fraktdepoter ble også nedlagt, med den konsekvens at enda mer transport gikk over til veinettet. I befolkningen var nedleggelsenen meget upopulære, og er det fortsatt. Det pågår mange steder kampanjer for gjenåpning av linjer som ble nedlagt av Beeching.
I perioden 1994–1997 ble jernbanen igjen privatisert. Sporene og infrastrukturen ble overdratt til Railtrack, mens passasjerbefordring ble overlatt til private selskaper, opprinnelig i 25 forretningsoperasjoner. Fraktkontraktene ble solgt i seks porsjoner, hvorav fem ble kjøpt av ett selskap. Kvalitetsendringen man hadde håpet på har uteblitt, men det er flere passasjerer i ti år etter privatiseringen enn det var i årene rett før. En rekke ulykker etter omstillingen har ført til minsket tillit til sikkerheten på jernbanen.
Etter Hatfieldulykken ble fartsgrensene for tog drastisk redusert, og det var store forstyrrelser i trafikken i flere måneder. Railtrack holdt på å gå konkurs på grunn av de enorme kostnadene for nytt sikkerhetsutstyr, og selskapet ble i praksis re-nasjonalisert da kontrollen over spor og infrastruktur ble overlatt til Network Rail den 3. oktober 2002.
De fleste av selskapene som driver passasjerbefordring er tungt subsidisert. Pr. 2006 var subsidiene totalt på omkring 6,5 milliarder pund. I pressen og allmenheten er det et klart flertall som ser på privatiseringen som en fiasko, men regjeringen har blankt avvist nasjonalisering. En hovedårsak til dette er at regjeringen da tar på seg fullt ansvar for Network Rails gjeld på 9,6 milliarder pund, samt at de private selskapene må kjøpes ut.
