Keynesiansk arbeidsledighet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Keynesiansk arbeidsledighet (også kalt Etterspørselsbestemt ledighet) er en teori om arbeidsledighet som ble utarbeidet av John Maynard Keynes. Teorien har blitt mye brukt, og også videreutviklet. I dagens samfunn er derimot Keynes' opprinnelige teorier mindre holdbare, da flere faktorer spiller med nå enn det gjorde på Keynes' tid.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Likevektsteorien hadde lenge vært den teorien som ble brukt på de aller fleste samfunnsøkonomiske prinsipper. Den bestod i at økonomi med frikonkurranse ville bevege seg mot likevekt i alle markeder. Sånn sett kunne det ikke eksistere en varig tilstand hvor ikke alle markeder var klarert. Dette vil si at om vi for eksempel tar arbeidsledigheten i betraktning, så ville all arbeidsledighet til slutt forsvinne av seg selv. Dette var selvfølgelig bra i teorien, men det viste seg å ikke virke i praksis. Problemet var at det tok alt for lang tid, og den lange og vedvarende arbeidsledigheten i mellomkrigstiden førte til en søkning etter nye og alternative teorier. I Keynes mest kjente verk drøftes mulighetene for en varig arbeidsledighet i et frikonkurransesystem. Keynes mente at arbeidsledigheten var basert på etterspørselen, og at man var nødt til å øke etterspørselen for å bli kvitt denne. Først når det ble større etterspørsel kunne bedriftene ansette flere, og Keynes mente derfor at staten måtte gjøre det den kunne for å øke etterspørselen i samfunnet. Både økt etterspørsel i det offentlige, og økt etterspørsel blant private kunne hjelpe. Keynes mente altså at staten i trange tider skulle føre en ekspansiv finanspolitikk, ved å underskuddsbudsjettere. Da ville man bruke mer penger, og arbeidsledigheten ville derfor synke.
[rediger] Keynes-modellen
Keynes sysselsetningsteori brukes for å forklare etterspørselsbestemt ledighet. Han brukte da de to begrepene samlet etterspørsel og samlet tilbud. Teorien bygger på noen enkle sammenhenger: jo høyere sysselsetningen blir, desto høyere blir den samlede produksjonen og tilbudet, og desto høyere blir også den samlede etterspørselen etter varer og tjenester. På figuren ser vi at når sysselsetningen stiger, så stiger også det samlede tilbudet og den samlede etterspørselen. Forskjellen er likevel at tilbudet starter fra 0, og går oppover, mens etterspørselen starter et stykke opp, for så å ikke gå fullt så bratt som tilbudet. Dette skyldes at uten noen til å produsere noe, vil ikke noe bli produsert. Likevel vil det alltid være en viss etterspørsel etter varer og tjenester, selv om menneskene ikke har noen reell inntekt. Dette skyldes at alle mennesker har et visst behov for mat og andre goder selv om de ikke har noen inntekt.
Keynesiansk arbeidsledighet skyldes at tilbudet er for stort i forhold til etterspørselen. Dersom vi har en full sysselsetning i FS ser vi at tilbudet blir for stort, og derfor må noen sparkes. Sysselsetningen vil legge seg i likevektspunktet mellom de to grafene, og arbeidsledigheten vil derfor bli av størrelsen til A, altså differansen mellom FS og S. Dersom S skulle ligge til høyre for FS, vil det derimot si at det er en arbeidsmangel i samfunnet. Dette på grunn av at den samlede etterspørsel etter varer og tjenester er større enn tilbudet, og bedriftene må derfor ansette mange nye mennesker, som kanskje ikke finnes i arbeidsmarkedet.
[rediger] Finanspolitiske virkemidler
Keynes svar på arbeidsledighetsproblemet var å bruke mer penger samlet i samfunnet, altså var dette et finanspolitisk virkemiddel. Enten kunne staten bruke mer penger, eller så kunne folket bruke mer penger. Ved å bruke et finanspolitisk virkemiddel ville folk få mer penger mellom hendene, og ville derfor også bruke mer penger. Da ville etterspørselen stige.
Diagrammet viser hvordan Keynes tenkte. For å bli kvitt den etterspørselsbestemte ledigheten måtte man sørge for at skjæringspunktet mellom grafene flyttet seg mot høyre, mot full sysselsetting (FS). Da ville arbeidsledigheten synke. Løsningen blir å skape et skifte i kurven for samlet etterspørsel (SE). Dette gjorde man ved som sagt å bruke de finanspolitiske virkemidlene, og i idealtilfellet vil da kurven flytte seg akkurat riktig, så skjæringspunktet blir liggende temmelig nøyaktig over FS. Om myndighetene ikke kjenner de økonomiske mekanismene svært godt kan dette ofte gå galt. Om kurven SE beveger seg for langt, vil dette føre til at det blir en mangel på arbeidskraft. Da vil det også bli for lite varer i samfunnet, og vi vil få en etterspørselsbestemt inflasjon. Her ser vi hvor nøye arbeidsledighet og inflasjon henger sammen.
[rediger] Ringvirkninger
Når myndighetene øker sysselsettingen i samfunnet fører dette til at flere arbeidstakere får arbeid fordi etterspørselen i samfunnet øker. Den totale kostnaden for myndighetene er det de må gi til de private, i for av for eksempel skattelette, for at disse skal forbruke mer penger. Men når disse nye arbeiderne får utbetalt lønn vil jo også de kunne øke forbruket sitt. Da stiger etterspørselen enda mer, og bedriftene må igjen ansette flere personer. Denne spiralen går og går, og selv om økningen for hver "runde" blir mindre og mindre, vil det totalt sett føre til at gevinsten ved de finanspolitiske virkemidlene overstiger utgiftene. Det er dette vi kaller ringvirkninger. I diagrammet over er dette illustrert. Økningen i SE, altså det myndighetene sørger for, er Dg. Men totalen av dette blir større, i diagrammet illustrert ved Dst. Dette skjer på grunn av ringvirkningene. Totalt sett har altså produksjonen totalt sett økt mer enn den opprinnelige etterspørselsøkningen.
