Klassisismen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klassisismen eller også Nyklassisimen er betegnelsen på en periode i kunst, arkitektur og litteratur på 1700-tallet. Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske revolusjonen i 1789.
Sentralt for klassisismen er troen på fornuften. På 1700-tallet blomstret handelen, og førte til økonomisk oppgang i flere europeiske land. I kjølvannet av denne oppgangen vokste det fram en ny samfunnsklasse som ble kalt handelsborgerskapet. Det var blant disse at tradisjonen med bl.a. teselskaper startet. Her kunne borgerne diskutere politikk, kunst og litteratur. Handelsborgerskapet ble raskt en maktfaktor i samfunnet. På denne tiden begynte folk å rette kritikk mot stat og kirke. De nye filosofene hevdet at folk måtte mene og tro hva de selv ville. Toleranse var en av de viktigste kampsakene til filosofene, samtidlig som de kjempet for tanke-, tros- og ytringsfrihet. De franske filosofene Voltaire og Rousseau var blant de mest kjente. De kalte seg for opplysningsmenn.
De støttet seg på naturvitenskapen og la vekt på erfaring og fornuft. Det ble lagt mer vekt på sanser og følelser, og de fant forklaringer på ting uten at det var bundet opp mot noen Gud. Gudsoppfatningen endret retning mer mot deismen.
Innhold |
[rediger] Litteratur
Klassisistene var inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives. Slik kom de fram til de tre enhetene i dramatisk diktning: det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Fulgte man disse reglene mente man at man kunne få et fullkomment stykke.
Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Med solkongen med mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om Tartuffe der han behandler tema som skinnehellighet. Da var heller Racine mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra som regnes som en av de største dramaene om kvinneskjebner gjennom tidene.
I denne perioden oppstod det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og romanen. Romanen blir av mange hevdet å være borgerskapets viktigste sjanger.
[rediger] Musikk
[rediger] Billedkunst
Innen billedkunsten gikk klassisitene bort fra barokkens og rokokkoens sterke virkemidler som det svulmende og billedrike og overlessede . Nå ble et enklere og mindre følelsesladet uttrykk dominerende. En grunn til interessen for antikken var utgravningene i Italia og Hellas, spesielt i Pompeii.
Sentrale malere er:
[rediger] Arkitektur
I arkitekturen er klassisime brukt om alle de retninger og perioder som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Klassisimen oppsto inspirert av utgravingene i Pompeii i 1748. En hadde da funnet byggverk rett fra antikken som ikke hadde gått veien via renessanse og barokk.
Sentrale arkitekter er:
- Robert Adam
- Giambattista Piranesi
- Karl Fridrich Schinkel
En variant er den revolusjonære klassisimen en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet.
Ledende her er:
- Étienne-Louise Boullée
- Claude-Nicolas Ledoux
En variant av klassisime er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme. Konen hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet Malmaison i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empiren internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 til ca. 1850
I Norge underviste en i klassisime ved Krigskolen Den Frie Mathematiske Skole i Christiania som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse.
I Norden fikk vi en oppblomstreing av klassisime i tiden etter første verdenskrig kalt nyklassisime. Denne varte til ca. 1930 da den ble avløst av funksjonalisme.
