Sefardiske jøder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sefardiske jøder eller sefardím (pl.) er primært jøder med historiske røtter i middelalderens Spania og Portugal. Sefardiske jøder i denne forstand inkluderer først og fremst jøder fra Marokko, Algerie, Hellas, Tyrkia, og i tillegg mange jøder fra Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Amerika og Israel.
Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabisk-språklige land såvel som helt generelt om jøder av ikke-askenasisk opphav.
[rediger] Sefardiske jøder i Norge
Sefardiske jøder, tidligere mest kjent som «Portugisjøder» eller «(Jøder af) den Portugisiske Nation», hadde fram til 1814 i prinsippet innreise- og bosetningsrett i Norge — i motsetning til askenasiske jøder, som i utgangspunktet trengte kongelig leidebrev. Den sefardiske innreiseretten ble varierende praktisert, og det finnes eksempler på at sefardiske jøder ble fengslet på 1700-tallet. I og med Grunnloven av 17. mai 1814 ble et totalforbud mot jødisk innreise satt i kraft. De få ikke-assimilerte sefardiske jøder som ble i Norge etter 1814 konverterte offisielt til evangelisk-luthersk kristendom. Forbudet ble opphevet for sefardiske jøder av Høyesteretten i 1844. Medlemsmassen i de mosaiske trossamfunn som finnes i Norge i dag har i all hovedsak sin bakgrunn i askenasisk innvandring etter grunnlovsendringen av 1851.
