Universitetet i Wittenberg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Universitetet i Wittenberg ble grunnlagt av Fredrik den Vise og ble åpnet den 18. oktober 1502. Martin Polich var første rektor. Det ble finansiert ved benefisier som tilhørte Alle Helgens kollegialkapittel tilknuttet Slottskirken. Kanikkenes antall ble øket til 80, og de skulle undervise ved universitetet. Universitetet hadde fire fakultetet, hvorav teologifakultetet var det som utmerket seg mest.
Martin Luder (som senere tok navnet Luther) var tilknyttet universitetet først som filosofidosent og fra 1509 som professor i bibelteologi.
Da hans teser av 31. oktober 1517 ble kjent i universitetskretsene fikk de, og senere reformasjonen, rask spredning ikke minst fordi studentmassen kom fra hele det nordlige Tyskland. Wittenberg var en av de første byer som sluttet seg til den lutherske reformasjon. Så tidlig som den 25. oktober 1521 avskaffet augustiner-eremittene, den munkeorden Luther tilhørte, privatmesser. Fra nyttår 1522 feiret man gudstjenesten etter Luthers ordning i bykirken, og utdelte nattverden under begge skikkelser. I 1523 ble Johannes Bugenhagen den første lutherske sokneprest i Wittenberg. Under Luthers opphold på Wartburg instigerte hans mangeårige medarbeider Karlstadt en radikal billedstorm. Men Luther hastet tilbake til byen og gjenopprettet orden.
Blant Luthers medarbeidere i Wittenberg var Melanchthon, som samarbeidet med Luther om å reoganisere universitetet i humanistisk retning på bekostning av skolastikken, Johannes Bugenhagen, Justus Jonas, Kaspar Cruciger, Georg Major og Matthias Flacius Illyricus. Disse professorene underviste muntlig og skriftlig, og deres verker fikk vid spredning takket være boktrykkerne Johann Grünenberg, Melchior Lotter og Hans Lufft. Dessuten dro de rundt til forskjellige byer for å organisere protestantisk menighets- og skolestruktur. Bugenhagen dro til Braunschweig, Hamburg, Hildesheim - og til København i 1537, Amsdorft til Magdeburg, Jonas til Halle og Regensburg. På den måten ble universitetet i Wittenberg det viktigste referansepunkt for utviklingen av luthersk teologi.
Det teologiske fakultet i Wittenberg beholdt sin sentrale stilling i lengre tid. Blant det senere ledende teologer kan nevnes Johannes Forster (død 1556), Paul Eber (død 1569), Ægidius Bunnius (død 1603), Polycarp Leyser (død 1610), Leonhard Hutter (død 1616) og Abraham Calov (død 1686).
De andre fakultetene lå i skyggen av teologifakultetet i berømmelse, men i det juridiske fakultet underviste den siste katolske prosten ved Slottskirken Henning Goden (død 1521), og Hieronymus Schurff (død 1554). Det medisiske fakultet hadde Salomon Alberti (død 1600), Daniel Sennert (død 1637) og Konrad Viktor Schneider (død 1680).
Fra begunnelsen av 1700-tallet begynte universitetets ry å falme. Teologene der fulgte ikke med tiden og ble ansett som gammeldagse, de tok ikke del i den nye pietistiske retning innen protestantismen. Universitetet ble stengt i 1813, og med den territorielle nyordning etter napoleonstiden fikk det i 1817 et nytt liv i forening med et annet og ble kalt Universitetet i Halle-Wittenberg, i dag Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg.
