Arkebusering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arkebusering eller henrettelse ved skyting er en utpreget militær straffemetode. Navnet skriver seg fra 1500-tallets navn på geværer; «arkebuse». Etter 1815 var arkebusering eneste form for dødsstraff etter den militære straffelov. Det ble neppe brukt mellom 1815 og 1902, da det ble besluttet at straffen kun skulle brukes i krig, noe som imidlertid ble utvidet til å gjelde landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig.
Den 14. august 1943 innførte Quisling etter press fra Josef Terboven Midlertidig lov til opprettholdelse av ro og orden i krigstid som hadde dødsstraff for en rekke brudd på denne loven og dens forskrifter. Loven kom som en følge av Eilifsen-saken.
25 norske landsforrædere og 12 tyske krigsforbrytere ble henrettet i Norge etter krigen. Den siste henrettelse i Norge fant sted i august 1948. Ved slik arkebusering var det alltid flere soldater som medvirket.
[rediger] Utføring
Det brukes normalt flere skyttere, kalt en pelotong (fransk for «avdeling»). Det har mange steder vært vanlig at ett eller flere av våpnene er ladet med løsammunisjon for å minske de kommanderte soldatenes skyldfølelse. Det er usikkert hvor effektivt dette er, for en erfaren skytter kan kjenne forskjell på et skudd med skarp ammunisjon og et skudd med løsammunisjon. Likevel regner man med at det vil være en psykologisk effekt av løsammunisjon, fordi skytterne ofte i ettertid vil komme til å "huske" rekylen som mindre enn den faktisk var. Skytterne har ofte blitt hentet fra straffeavdelinger eller fra spesialstyrker, ettersom det er en stor påkjenning for dem som utfører tjenesten.
Den dømte bindes normalt til en stolpe eller stilles opp mot en vegg. Da det er viktig at skytterne treffer riktig er det vanligst at personen bindes, slik at han ikke beveger seg eller faller om før skuddene avfyres. Det er også vanlig at et mål, gjerne i form av en hvit skive, festes på klærne over hjertet, slik at soldatene har noe å sikte på. Dette har både den effekt at de sikter riktig (de fleste mennesker tror hjertet sitter lengre til venstre enn det faktisk gjør) og det at de kan distansere seg fra handlingen ved å fokusere på en papirlapp og ikke på et menneske.
Døden skal i teorien inntreffe ved umiddelbar hjertestans. I praksis inntreffer dette som oftest ikke, da få kuler treffer hjertet. Dokumentasjon av militære henrettelser ved skyting viser at selv krigsvante soldater finner det så vanskelig å skyte på en fastbundet soldat i samme uniform som seg selv at de ikke klarer å treffe målet, eller bevisst skyter bom. I mange tilfeller fungerer dette mot den hensikt det hadde, da det forlenger lidelsen. Den faktiske årsaken er på grunn av dette derfor ofte massivt blodtap og det sjokk dette medfører.
Det er vanlig at kommandanten for pelotongen raskt etter at salven er avfyrt går bort til den dømte og avfyrer et såkalt nådeskudd, et enkelt skudd i hodet med pistol, for å forkorte lidelsen dersom personen fortsatt er i live og ved bevissthet.
Under irregulære forhold utføres arkebusering ofte på andre måter. En metode som særlig er assosiert med Det tredje riket er at de dømte må grave sin egen grav, og deretter blir skutt på kanten av denne. Ved massehenrettelser brukte man ofte maskingevær.
[rediger] Nakkeskudd
Nakkeskudd er en spesiell form for henrettelse ved skyting. Den faller egentlig ikke inn under begrepet arkebusering, ettersom det ikke brukes gevær, men pistol. Et enkelt skudd avfyres mot nakken, slik at hovednerven kuttes og hjernen ødelegges. Ved bruk av grovkalibret pistol inntreffer døden så godt som alltid umiddelbart. Metoden er den mest brukte henrettelsesmetode i Folkerepublikken Kina, og var tidligere den vanligste metode i Sovjetunionen. Metoden ble også brukt i konsentrasjonsleirer under den 2. verdenskrig. Fangene ble stilt opp til veggen for å måles, og fikk nakkeskudd.
