Asbjørnsen og Moe
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peter Chr. Asbjørnsen (1812-1885) og Jørgen Moe (1813-1882) var de banebrytende samlerne og utgiverne av norske folkeeventyr, basert på en muntlig fortellertradisjon som satte preg på norsk språkutvikling. De møttes i 1826 på Norderhov skole og ble svært gode venner. I 1837 bestemte de seg for å gi ut en samling eventyr. De dro rundt i Sør-Norge og samlet inn med blyant og notatblokk.
De første samlingene med Norske folkeeventyr ble utgitt i perioden 1841–1844 og ble senere oversatt til flere språk. Etter dette skilte de lag. Jørgen Moe ble prest og siden biskop, men Asbjørnsen fortsatte innsamlingen. Paret var usikre på om de skulle gi ut samlingene på et språk alle kunne kjenne seg igjen i, dialekt eller på dansk. De kom frem til en blanding mellom begge. Deres arbeid ble i Europa ansett som et bidrag av stor betydning for komparativ mytologi, en forskningsgren som hører til i grenselandene mellom etnologi, psykologi og antropologi [1]. [trenger referanse] Encyclopaedia Britannica, Chicago, 1987, Volume 1, page 614
Norsk rettskriving på denne tiden lå tett opp til dansk språk. Språket var dermed lite egnet til en eventyrsamling som både var særnorsk i tradisjon, og som hadde kildene sine i lokaldialekter som var enda mer ulike og særpregede enn i dag. Asbjørnsen og Moe løste problemet ved å bruke prinsippet til brødrene Grimm: en enkel språkstil i dialektenes sted, mens de beholdt fortellingenes opprinnelige form.
Eventyrene til Asbjørnsen og Moe kom først ut i små hefter. Deretter ble de gitt ut i en samling i 1845 og en annen samling i 1848. I 1870 ble den samlingen vi kjenner idag utgitt for første gang, og språket er ikke forandret i de senere utgivelsene.
