Astronomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Krabbetåken

Astronomi (gr. stjernekunnskap) er himmelegemenes vitenskap som tar for seg planeter, stjerner og andre objekter i universet, altså den samlede kosmiske materie, dens fordeling, oppstandelse, utvikling, tilstand og bevegelse. Fysikken er forbundet tett med astronomi. Mange fysiske erkjennelser kommer fra astronomiske observasjoner. I tillegg til observasjonell astronomi, har vi feltet teoretisk astrofysikk hvor man prøver å forklare astronomiske fenomener ved hjelp av fysikkens lover.

Blant viktige strukturer har vi solsystem og galakser.

Astronomi er ett av feltene som har holdt på lengst med vitenskapelige metoder, fra oldtidens Hellas, og det ble benyttet avanserte observasjonsmetoder enda tidligere i historien (se arkeoastronomi). Historisk sett har amatører bidratt med mange astronomiske oppdagelser, og astronomi er ett av få vitenskapelige felter hvor amatører fremdeles kan spille en aktiv rolle, spesielt når det gjelder å oppdage og observere tidsbegrensede fenomener.

Moderne astronomi må ikke forveksles med astrologi, som er en tro om at stjernenes og planetenes bevegelser på nattehimmelen styrer livene våre. De to feltene har samme opprinnelse historisk sett, men er veldig forskjellige idag. Astronomer bruker vitenskapens prinsipper i sitt arbeid, mens astrologene ikke gjør det.

Innhold

1 Spesialområder
2 Metoder
- 2.1 Viktige instrumenter og metoder
3 Se også
4 Eksterne lenker

[rediger] Spesialområder

Siden forrige århundre, har profesjonell astronomi hovedsakelig vært inndelt i observasjonell astronomi og teoretisk astrofysikk. Observasjonell astronomi er først og fremst innsamling av data, som innebærer bygging og drifting av instrumenter og behandling av resultatene. Denne delen blir noen ganger omtalt som «astrometri» eller rett og slett «astronomi». Teoretisk astrofysikk omhander hovedsakelig det å forstå de observasjonelle dataene ved hjelp av forskjellige modeller, og tar ofte i bruk datamaskiner til å løse problemene.

Feltene kan også ha finere inndeling, som:

Astrometri
Astrofysikk
Himmelmekanikk
Astronautikk
Stellardynamikk
Stellarstatistikk
Solforskning
Planetologi
Kosmologi
Galakser
Stjerneutvikling
Planeter
Astrobiologi
Arkeoastronomi
Astrokjemi

[rediger] Metoder

I astronomi anskaffes data hovedsakelig gjennom deteksjon og analyse av lys og andre former av elektromagnetisk stråling. Andre kosmiske stråler blir også observert, og det finnes flere framtidige prosjekter som vil prøve å detektere gravitasjonsbølger.

Den tradisjonelle inndelingen følger inndelingen av det elektromagnetiske spektrum.

Optisk astronomi er den delen av astronomien som bruke optiske komponenter (speil. linser, CCD detektorer og fotografisk film) til å observere lys fra nær infrarøde til nær ultrafiolette bølgelengder. Synlig lys (bølgelengder som er synlig for det menneskelige øyet, ca 400 - 700 nm), ligger omtrent i midten av dette området. Det vanligste verktøyet for denne type stråling er teleskopet, med elektroniske avbildningsapparater og spektrografer.
Infrarød astronomi omfatter detektering og analyse av infrafød stråling (bølgelengder lengre enn rødt lys). Det vanligste verktøye er teleskop med en detektor som er sensitiv for infrarød stråling. Romteleskoper er også mye brukt her, for å unngå infrarød stråling fra atmosfæren og fordi atmosfæren delvis absorberer og forstyrrer innkommende stråling.
Radioastronomi detekterer stråling med bølgelengder fra millimeter til titalls meter. Radioteleskoper er mottakere tilsvarende de som er brukt i radiokringasting, men mye mer sensitive.
Høyenergisk astronomi inkluderer røntgen-, gamma- og ekstreme UV (ultrafiolett)-stråling, i tillegg til studier av nøytrinoer og kosmisk stråling.