Charles-Maurice de Talleyrand
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord - ofte bare Talleyrand - hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent, (født 2. februar 1754 i Paris, død 17. mai 1838 i Paris) var en fransk diplomat under Ludvig XVI, revolusjonstiden, Napoleon, Ludvig XVIII og Louis Philippe.
Talleyrand ble i 1788 biskop av Autun, og sluttet seg på den franske nasjonalforsamlingen i 1789 til tredjestanden. Fra 26. august arbeidet han med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.
I 1791 avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave Pius VI ekskommunisert og avsatt som biskop. Under terroren oppholdt Telleyrand seg i Amerika. Han kom tilbake og var utenriksminister fra 1797 til 1807 og støttet Napoleon ved statskuppet i 1799. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som de la boue dans un bas de soie.
Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe bourbonerne å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1814 ble han utnevnt av kong Ludvig XVIII til utenriksminister.
Under Wienerkongressen representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden 30. mai 1814 og sluttaktene fra 9. juni 1815. Mellom 1830 og 1834 var han ambassadør i London.
Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt slott i Valençay.
