Dunstanburgh Castle
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dunstanburgh Castle ligger på en klippe på kysten av Northumberland i England, mellom landsbyene Craster og Embleton. Det er det største slottet i Northumberland, og ble bygget i 1313 av jarlen av Lancaster. Det er spor etter tidligere byggverk på stedet.
Det går ikke vei frem til slottet, og den enkelste adkomstveien er langs en omkring halvannen km lang sti fra Craster. Går man langs denne stien får man både flott utsikt mot kysten og en imponerende utsikt mot slottet når man nærmer seg. Arkeologer mener at dette ikke er noen tilfeldighet, men at de som anla slottet la det slik at det skulle virke imponerende og avskrekkende for de som nærmet seg.
På sørsiden er det tydelige spor etter middelalderjordbruk, med de høye rendene som er typisk for jordbruket før plogen kom i bruk. Det antas at det ble dyrket mat til slottets eiere og garnison der. Innenfor murene finner man resten av en stor ovn, en brønn og noe som er tolket som et lite gårdsbruk.
Stedet har naturlig beskyttelse fra sjøsiden, da slottet ligger på en bratt basaltklippe. En omslutningsmur omkranser resten. I sørøsthjørnet står Egyncleugh Tower, også kjent som Queen Margaret's Tower. Dronning Margaret av Anjou skal ha unnsluppet fra festningen under en beleiring ved at hun ble firt ned til sjøen fra dette tårnet. Omkring halvveis langs den vestlige muren står Constable's Tower, og deretter kommer hovedporten, som står mellom to stor halvrunde tårn. Denne delen av slottet er den best bevarte, og man kan gå opp trappene inne i tårnene. På vestsiden finner man også John of Gaunt-porten og Lilburn Tower, og en mindre port.
Tidligere var det også mulig å besøke fangehullene, og en av guidene der var spesielt populær; en mann fra Caster som hadde en krok i stedet for sin ene hånd pleide å henge oljelampen på kroken, noe som gav en helt spesiell stemning når han fortalte om bruken av fangehullene.
Slottet hevdes å være hjemsøkt av et spøkelse, identifisert som sir Guy the Seeker. Legenden forteller at han skal ha forsøkt å redde en jomfru i nød, men mislyktes.
Dunstanburgh spilte ikke noen stor rolle i grensekrigene med Skottland. Under Rosekrigene var den at av Huset Lancasters festninger, og det ble skadet og skiftet hender et par ganger. Etter Lancasters fall begynte det å forfalle, og en rapport fra 1538 beskriver det som «a very reuynys howsse and of smalle strenght» («et veldig forfallent hus, og av liten styrke»). Mye stein ble tatt ut og brukt til bygninger i området.
Slottet eies av National Trust, og drives av English Heritage.
