Eukaryoter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Eukaryoter | |
|---|---|
 Acathocystis turfacea («soldyr») |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Eukaryota, Eucarya |
| Norsk(e) navn: | eukaryoter, eukaryote organismer |
| Hører til: | liv |
| Antall arter: | 1 800 000 |
| Habitat: | så godt som alle |
| Utbredelse: | hele jorden |
| Delgrupper: |
|
Eukaryoter er én- eller flercellede organismer som er kjennetegnet ved mange celleorganeller som ikke forekommer i prokaryote celler. De viktigste eukarote celleorganellene er cellekjernen (nukleus), endoplasmatisk retikulum, golgiapparatet, celleskjelettet, mitokondrier, kloroplaster og flimmerhår (cilier).
Av disse celleorganellene forekommer cellekjerner, endoplasmatisk retikulum, golgiapparat og celleskjelett hos samtlige eukaryoter. Kloroplaster har med sikkerhet ikke vært tilstede i eukaryotenes siste felles stamart. Hvordan det forholder seg med mitokondrier og flimmerhår, er fortsatt et åpent spørsmål. Det fins noen få eukaryote organismegrupper som mangler én eller begge av disse organellene (bl.a. Tetramastigota og Microsporidea). Tidligere antok man at dette tydet på at de respektive gruppene har overlevd fra en tid da opprinnelige eukaryoter fremdeles manglet disse organellene. Nå går man derimot ut ifra at disse gruppene ble sekundært forenklet, at de altså stammer fra organismer som har hatt både mitokondrier og flimmerhår. Diameteren på en eukaryot celle ligger stort sett mellom 1 og 100 µm.
Det har funnets eukaryote organismer i mer enn to milliarder år. Deres siste felles stamart var éncellet og hadde altså etter alt å dømme evolvert en cellekjerne og et par med flimmerhår. Videre hadde den tatt opp en purpurbakterie, som etter hvert ble til den organellen som man i dag kjenner som mitokondrium. Ved den samme mekanismen – opptak av frittlevende organismer (endosymbiose) – oppstod senere, og flere ganger uavhengig, kloroplaster. I løpet av årmilliardene har denne gruppen fått flere og flere arter, deriblant mange nokså komplekse og mange flercellede.
Av de cirka 1,8 millioner arter av eukaryoter som er kjent i dag, er hovedparten flercellet (hovedsakelig dyr og planter). Men dette skyldes sannsynligvis at de flercellede gruppene er best undersøkt. Man går ut ifra at antallet arter som eksisterer, er minst det hundredobbelte av de som er beskrevet så langt, og at encellede organismer kan være i flertall blant disse. Det biologiske mangfoldet er altså ikke mindre blant de encellede artene – verken morfologisk, økologisk eller taksonomisk.
[rediger] Inndeling
Det fins mange måter å dele inn de eukaryote organismene på. De fleste av disse forteller imidlertid veldig lite om gruppenes innbyrdes slektskapsforhold. Én mulig inndeling, som for tiden er nokså populær i bl.a. mange lærebøker, er i fire «riker», de tre flercellede gruppene dyr, planter og sopp samt en overveiende encellet gruppe, protoktister («Protoctista»). I denne inndelingen er den sistnevnte gruppen en håpløst kunstig gruppering, fordi mange protoktister er i nærmere slekt med enten dyr, planter eller sopp enn med andre protoktister. Flercellethet har oppstått mange ganger uavhengig i veldig ulike grupper av encellede organismer. Også blant protokistene finner man dessuten mange former for – og overganger til – flercellethet, fra enkle «celleklumper» via mer komplekse kolonier med arbeidsdeling til meterstore thalli.
Problemet med evolusjonær slektskapsrekonstruksjon mellom eukaryoter er at mange av de encellede organismene er forholdsvis enkelt bygd, slik at man har få egenskaper å rekonstruere slektskap med. Molekylære og genetiske metoder har revolusjonert vårt syn på eukaryotenes slektskapsforhold, men har langt fra klart å oppklare alle forhold.
Noen av de tradisjonelle gruppene fikk støtte gjennom nye forskning (f.eks. foraminiferer og radiolarier). Ellers har bildet imidlertid endret seg fullstendig. På den ene siden har det vist seg at mang en kjent gruppe ikke er annet enn et svært kunstig sammensurium. På den andre siden har man oppdaget nære slektskapsbånd mellom grupper man tidligere hadde ansett for å være nokså ulike. Eksempler på det førstnevnte, altså på grupper som ikke har fått støtte gjennom den evolusjonære slektskapsforskningen, er:
- amøber (delgruppene finnes igjen blant: Amoebozoa, Cercozoa og Opisthokonta),
- flagellater eller svøpedyr (delgruppene er fordelt over: Alveolata, gulbrune alger, Opisthokonta, og øyeflagellater),
- slimdyr (Amoebozoa, Cercozoa, gulbrune alger, Heterolobosea og Opisthokonta),
- slimsopp (Amoebozoa, Cercozoa, gulbrune alger og Heterolobosa),
- sporedyr (Alveolata og Opisthokonta).
Utvalgte eksempler på uventede slektskapsbånd er:
- Alveolata omfatter både fureflagellater, infusjonsdyr og sporedyr.
- Amoebozoa inneholder mange amøber, men også ekte slimsopper.
- Cercozoa inneholder parasittslimsopper samt noen flagellater og slimdyr.
- Gulbrune alger har vist seg å også romme diverse grupper som ikke ligner på alger i det hele tatt, som nettslimsopper, oomyceter, svelgflagellater samt noen soldyr.
- Heterolobosa inneholder celleslimsopper samt noen slimdyr.
- Opisthokonta inneholder både flercellede dyr og sopper og encellede algesopper, krageflagellater, Micro- og Myxosporidea samt noen slimdyr.
- Øyeflagellater inneholder øyealger, øyendyr og de fleste svøpedyr.
