Fedra
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fedra (fra 1677) er et fransk-klassisk stykke av dramatikeren Jean Racine. Stykket bygger på en athensk-minoisk myte og både Seneca og Euripides har skrevet stykker fra denne myten. Originalen er skrevet på aleksandriner og er på fem akter.
[rediger] Dramatis personae
- Tessevs konge
- Fedra hans kone
- Hippolytos hans sønn, Fedras stesønn
- Aricia datter av kong Tessevs fiende
- Teramenes Hippolytos' tjener og konfindent
- Oione Fedras terne og konfindent
- Ismene Aricias terne og konfindent
[rediger] Handling
1.Akt
Vi får innsyn i en konflikt. Fedra har lenge hatt kjærlighet for kong Tessevs sønn, Hippolytos, men kan ikke få ham fordi hun er gift med faren hans. Hippolytos vil ikke ha Fedra, men elsker derimot Aricia. Hun er datter av Tessevs fiende og han har forbud mot å treffe henne. Den andre konflikten er arvingen av tronen. Er det Hippolos eller Fedras sønn som er den rettmessige arvingen?
2.Akt
En budbringer kommer med beskjeden om at kong Tessevs skip har forlist og kongen blir meldt død. Denne nyheten åpner opp for tilspissing i begge konfliktene. Hyppolytos erklærer sin kjærlighet for Aricia mens Fedra erklærer sin kjærlighet for Hippolytos. Fedras sønn blir valgt til konge.
3.Akt
Fedra forsøker å vinne Hippolytos' hjerte ved å friste med kongetronen, men plutselig kommer omslaget, en beskjed om at Tessevs er i live. Fedra er skyldig på grunn av sin kjærlighetserklæring til Hippolytos og han er skyldig i å trosse farens forbud mot å møte Aricia.
4.Akt
I fjerde akt lyver Oione på Hippolytos for å redde Fedra og Tessevs landsforviser sønnen sin. Fedra får vite om Hippolytos kjærlighet til Aricia og har mistet alt og beseglet sin skjebne.
5.Akt
Aricia forsøker å snakke med Tessevs og overtaler ham til å forhøre Oione en gang til, men da har hun tatt livet av seg. Da han skjønner han har gått for langt i å landsforvise sønnen sin, forsøker han å kalle ham tilbake, men Hippolytos er død. Fedra kommer tilslutt med en innrømmelse og dør.
[rediger] Tolkning
Stykket uttrykker en tvil på mennesket og samfunnets mulighet til å løse konflikter. Slutten i Fedra er en helt annen enn den vi ser i Moliéres Tartuffe, der kongemakten griper inn og løser problemene på forunderlig vis. Fedra viser at den eneste frelse ligger i Guds nåde alene, og slik stiller seg tvilende til det kongedømmet vi kjenner under Ludvig XIV.
