Gammelengelsk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gammelengelsk (Englisc) |
|
|---|---|
| Talt i: | Utdødd |
| Region: | - |
| Antall brukere: | - |
| Slektskap | Indo-europeisk Germansk |
| Offisiell status | |
| Offisielt språk i: | Ingen steder |
| Regulert av: | Intet reguleringsorgan |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | - |
| ISO 639-2 | ang |
| SIL | ? |
| Wikipedia | |
| http://ang.wikipedia.org/wiki/ | |
Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, er en tidlig variant av det engelske språk som ble brukt i England i middelalderen. Det er et vest-germansk språk, utviklet fra gammelsaksisk, og dermed nært beslektet og i stor grad identisk med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk).
Ulikt moderne engelsk er gammelengelsk rikt på morfologisk variasjon. Uttalen er i all hovedsak som det er skrevet. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis.
Gammelengelsk var ikke en statisk språkform, og det var i stadig utvikling gjennom de omkring 700 år hvor det var i bruk, fra omkring 450 til etter normannernes invasjon i 1066. Flere elementer fra keltiske språk ble assimilert, og det samme gjelder elementer fra de to skandinaviske språkene som var i bruk i Danelagen.
[rediger] Alfabet
Gammelengelsk ble først skrevet med den angelsaksiske futhark, et runealfabet. I det 9. århundre begynte man å gå over til det latinske alfabet med spesialtegnene thorn og wynn, og innen normannernes invasjon i 1066 var runer meget sjelden i bruk, og de forsvant helt kort tid senere.
