ITU
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
ITU er kortform for International Telecommunication Union (eg. International Telegraph Union), dvs. Den internasjonale telekomunionen.
ITU er et FN-organ grunnlagt 17. mai 1865 for global standardisering innen telekommunikasjon med formelt ansvar for å lage verdensstandarder innenfor telekomområdet. ITU arrangerer også de fireårlige Telecom-messene.
Organisasjonen har pr. juli 2005, 632 medlemmer fra hele verden, og Norge har vært med siden starten. Hovedkvarteret holder til i Genève i Sveits der også mange av møtene holdes.
ITU er delt i flere hoveddeler:
- ITU-T (International Telecommunication Union - Telecommunication Standardisation),
- ITU-R (International Telecommunicaion Union - Radiocommunication),
- ITU-D (International Telecommunicaion Union - Telecom Development) og
- Telecom Exhibitions and Forum (som arrangerer Telecom-messene).
ETSI og ANSI er regionale organisasjoner som samarbeider med ITU, de fleste store aktører er medlemmer både i ITU og sin regionale organisasjon.
[rediger] ITU-T
ITU-T er den delen av ITU som har ansvaret for standardisering innenfor telekommunikasjonsområdet, og lager og utgir flere serier med såkalte recommendations (anbefalinger) som i praksis er standarder som beskriver hvordan tjenester, nett o.a. skal bygges opp.
Pr. juli 2005 er tallet med aktive standarder om lag 2900. Ett eksempel på en mye brukt standard er ITU-T Rec. G.711, som beskriver formatet for en PCM talekanal som brukes over hele verden i digitale telefoninett og ISDN.
Formelt sett er ikke disse dokumentene standarder som skal følges av alle medlemmer, men fordi de er meget gjennomarbeidet og utviklet av grupper der medlemmer fra hele verden er med, og sikrer interoperabilitet verden over; er de fleste av dem i praksis å oppfatte som standarder. Mange av standardene åpner for regionale tilpasninger i regi av de formelle standardiseringsorgansisasjonene som f.eks. ETSI og ANSI.
Bidrag til arbeidet, som foregår i 13 ulike studiegrupper (Study Groups) med en lang rekke undergrupper, kommer fra teleoperatører, utstyrsprodusenter og forsknings- og utviklingsmiljøer verden over, og kommer også formelt fra de regionale standardiseringsorganisasjonene som f.eks. ETSI (Europa) og ANSI (Nord-Amerika). I tillegg mottas bidrag fra andre store organisasjoner som ikke har formelt standardiseringsansvar, som f.eks. IETF og IEEE, og det er nært samarbeid med andre globale organisasjoner som ISO og IEC.
