Jens Bjelke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Bjelke (født 2. februar 1580 på Austrått, død 7. november 1659 på Sande i Østfold) var kansler i Norge fra 1614 til 1648, da han overlot stillingen til Hannibal Sehested.
Han var sønn av Åge Bjelke og Margrethe Thott. I en alder av 20 år ble han for sine studiers skyld sendt utenlands, hvor han studerte i Rostock, Leipzig, Leiden og andre steder. Han studerte blant annet medisin, og skrev et «Compendium 4 monarchiarum» og noen «Compendia gratulatioria». Ved sin tilbakekomst fikk han 20. februar 1605 ansettelse i Danske Kancelli og ble der som sekretær til 20. januar 1609. I denne tiden ble han overdratt aktoratet i saken mot Jørgen Dybvad 1607. Han fortsatte sin beskjeftigelse med dikteriske arbeider og skrev en «Relation om Grønland» på rim i anledning ekspedisjoner for å gjenoppdage landet.
Da han gikk ut av kanselliet for å bosette seg i Norge, ledsaget han først Christian Friis til rådsmøtet i Horsens, som skulle holdes i slutten av januar 1609, hovedsakelig for å forhandle om hva man skulle gjøre for å møte svenskenes stadige forsøk på å trenge seg inn i Nordland og Finnmark. Fra Horsens bragte han med seg brev til befalingsmennene over de nordligste norske lenene. Ved hjemkomsten overtok han Austrått etter faren, som var død i 1603.
I 1610 giftet han seg med Sophie Brockenhuus (død 1656). Med henne fikk han setegårdene Elingård og Sande i Smålenene, Hovinsholm på Hedemarken og Kanestrøm på Nordmøre, samt odelsrett til Evje i Smålenene. Han var alt nå en av Norges rikeste adelsmenn. Senere kjøpte han setegårdene Storfosna og Tøndel i nærheten av Austrått, Holden på Nordmøre, Hatteberg og Mel (nå Rosendal) i Sunnhordland, Skredshol på Hedemarken, Tøyen ved Christiania, Kjølberg, Veden og Herrebrøden i Smålenene. Han var ved sin død Norges største godseier. 1611 mottok han sin første forlening, Reinskloster ved Trondheim.
Da Kalmarkrigen brøt ut 1611, fikk Bjelke sammen med fefalinsmannen over Trondhjems len, Steen Bille, overledelsen over krigsforanstaltningene i det nordenfjelske Norge. Om sommeren rykket han med en norsk bondehær inn i Jemtland for å forsvare landskapet mot et ventet svensk angrep. Da han møtte uvilje hos befolkningen, og da bondeskaren viste seg aldeles kampudyktig, måtte han få den bragt hjem til Trøndelag, mens Jemtland måtte overlates til svenskene, som gjorde store ødeleggelser. Etter dette utfallet var Bjelkes stilling langt fra god, men ved et personlig besøk i København og ved brevveksling med Christian Friis lyktes det ham å rense seg for alt ansvar og unngå anklage.
8. desember 1614 ble han Norges kansler og fikk et kanonikat i Oslo samt Onsøy len i Smålenene og Nonneseter klostergods. I denne stillingen var han den øverste sjef for rikets rettsvesen og ble jevnlig anvendt som medlem av undersøkende og dømmende kommisjoner. 1623–24 undersøkte han sammen med Jens Juel skogenes tilstand i Norge og utførte et lignende verv i 1631, sammen med stattholderen. Fra april til august 1632 reiste han i Norge for å pådømme saker mellom almuen og fogdene.
I juni 1633 ble han forlenet med Bergenhus len, som han ombyttet med Stavanger len 1. mai 1641. Ved fratredelsen av dette i 1646 mottok han Mariekirkens prosti. Under krigen 1643–45 var han krigskommissarius.
