Johann Gottlieb Fichte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johann Gottlieb Fichte (født 19. mai 1762 i Rammenau, Saksen, død 27. januar 1814 i Berlin) var en tysk filosof og regnes som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger.

Innhold 1 Biografi 2 Filosofi 2.1 Arven fra Kant 2.2 Filosofien som system 2.3 Fichtes erkjennelsesteori 2.4 Det selvbevisste 2.5 Religionsfilosofi 3 Bibliografi

[rediger] Biografi

Fichte født i den lille byen Rammenau (i nærheten av Dresden). Hadde en fattig bakgrunn; faren var vever og han måtte selv arbeide som barn.

Han studerte teologi i årene 1780-84, først i Jena, Wittenberg, senere i Leipzig (der han avbryter studiet). I årene 1784-90 arbeidet Fichte som huslærer. I 1790 vender han tilbake til Leipzig, og fordyper seg i Kant. Fichte opplever det som en befrielse fra sitt deterministiske verdenssyn, og skriver Aphorismen über Religion und Deismus. I juli 1791 besøker han Kant i Köningsberg, men blir skuffet. I 1992 utgir han etter Kants anbefaling verket Versuch einer Critik aller Offenbarung, et verk mange tror er skrevet av Kants. Kant offentliggjør Fichtes navn, og Fichte blir berømt.

I 1794 blir Fichte kalt til Professor i filosofi ved Universitetet i Jena, etter anbefaling av Weimarministeren Goethe. (Fichte blir Reinholds etterfølger). Samme år utgir han første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, den såkalte Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre. I årene som følger publiserer han del større verker, men det er essayet Ueber den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung som skapter furore. Essayet fører til den såkalte ateismestriden, og Fichte beskyldes for å være ateist og blir i 1799 Avsatt fra professoratet. Fichte forsøker å tilbakevise påstanden om at han var ateist gjennom en appell (1799).

I årene etter bosetter han seg hovedsakelig i Berlin (hvor han arbeider som som privatdosent).

I 1804 takker han ja til en stilling ved Universitetet i Erlangen (blir professor fra april 1805). I 1806 flykter Fichte til Köningsberg pga. Napoleons invasjon.

I 1807 vender hantilbak til Berlin og holder i årene 1807-8 sine berømte Reden an die deutsche Nation. I 1810 blir han utnevnt til professor i filosofi ved det nyopprettede universitetet i Berlin og blir dets første rektor (1811-12).

I 1814 dør Fichte av en tyfusinfeksjon som han kontrakterte av sin hustru.

[rediger] Filosofi

[rediger] Arven fra Kant

Fichte er avgjørende preget av Kant, og ønsker å fullende Kants arbeide. Fullendelsen medfører at han overgår Kant, i det han avdekker det han mener er en skjult hensikt i Kants verk. Han mener nemlig at Kant ikke har tatt steget fullt ut når det gjelder Ding an sich, og følgelig Kants gyldne middelvei mellom idealisme og deterministisk dogmatisme. Forestillingene som følges av en følelse av nødvendighet, av følelsen av å være påvirket av et objekt som eksisterer uavhengig av sinnet eller tanken, må redegjøres for, uten et tilbakefall til den kantianske tanken om Ding an sich.

[rediger] Filosofien som system

Fichte har som mål å gjøre filosofien til et system, og dermed finne det samlende prinsipp. For Fichte er det filosofiens praktiske karakter. På den ene side er filosofien fornuftig og på det andre side er det menneskets radikale autonomi. Dette systemet umyntes endelig i Fichtes ’’Die Wissenschaftslehre in ihrem allgemeinen Umrisse’’, der vitenskapslæren, selve grunnlaget for vår viten, føres naturlig videre i etikk, retts- og statsfilsofi, religionsfilsosofi og historiefilosofi.

[rediger] Fichtes erkjennelsesteori

Selve hjørnesteinen i Fichtes filosofi er hans erkjennelsesteori, en videreføring av Kants erkjennelsesteori, og er ofte kalt trancendental idealisme, siden han spør etter erkjennelsens grunnlag og finner svaret i jeget.

Jeget består for Fichte av bevisstheten med dens forestillinger. Fichte mener at når han reduserer alt til ”jeget”, så tenker han Kant ut helt til sin ytterste konsekvens. For Kant var Ding an sich blitt mer og mer et problem, men dette oppgir så Fichte – han mener at Kant ikke er konsekvent. Alene jeget (som jeg kan tenke bevisst på) blir igjen: Jeget setter seg selv. (Første grunnsetning).

Jeget har således en forestilling om noe utenfor, og siden jeget setter seg selv må den andre grunnsetning være: Jeget setter et ikke-jeg. Forholdet mellom disse to jeget og ikke-jeget (begge satt av jeget) er preget av et skille og til og med motsetninger – noe som selvsagt må skyldes jeget. Derfor blir den tredje grunnsetning: Jeget setter et begrenset jeg i motsetning til et begrenset ikke-jeg. Jeget er et absolutt sentrum, og følgelig er det vi oppfatter som den ytre verden noe som er frembrakt av meg selv (jeget). Det er jegets natur å skape seg en slik verden. Fichtes erkjennelsesteori løper altså ut i en ren form for subjektivisme.

Fichte kritiseres av Schelling for ikke å klare å skape en harmoni mellom mennesket og naturen. Altså den spinozismen som Fichte avviste.

[rediger] Det selvbevisste

Mennesket som er kan si "jeg" om seg selv er selvbevisst. Og det er gjennom analyse av denne selvbevisstheten, man avdekker et viktig problem: Jeg’et er fritt, selvbestemmende – idet det forholder seg til seg selv. Men samtidig forholder det seg selv ut fra noe annet. Det er altså et grunnlag for at det kan bestemme seg selv, altså være fritt, men hvordan kan friheten ha et grunnlag? Midt i sin radikale frihet er mennesket avhengig av noe annet. Fichte forstår dette andre som Gud.

[rediger] Religionsfilosofi

I ateismestriden gjaldt det spørsmålet om en riktig forståelse av Gud. Fichte lar det etiske gå opp i det religiøse (å tråd med Kants forståelse av religionen som et anheng til moralen). For ham er menneskets forhold til Gud utfoldet i det etiske felleskap mellom mennesker, i kjærligheten. Det absolutt bestemmende er (plutselig) ikke lengre som "jeg’et", men som Gud. Gud er her forstått som omfattende identitet (enhet) og som fornuft (logos). Og det er her i ateismestriden oppstår, i det Fichte oppgir en klassisk form for teisme. Fichte ble dermed beskyld for å være ateist, noe han ikke vedkjente seg (med rette).

[rediger] Bibliografi

• Aphorismen über Religion und Deismus (1790)
• Versuch einer Critik aller Offenbarung (1792)
• Einige Vorlesungen über die Bestimmung des Gelehrten (1794)
• Grundlage der gesammten Wissenschaftslehre (1794/1795)
• Grundlage des Naturrechts (1796)
• System der Sittenlehre (1798)
• Appellation an das Publikum über die durch Churf. Sächs. Confiscationsrescript ihm beigemessenen atheistischen Aeußerungen. Eine Schrift, die man zu lesen bittet, ehe man sie confsicirt (1799)
• Der geschlossne Handelsstaat. Ein philosophischer Entwurf als Anhang zur Rechtslehre und Probe einer künftig zu liefernden Politik (1800)
• Die Bestimmung des Menschen (1800)
• Friedrich Nicolai's Leben und sonderbare Meinungen (1801)
• Die Grundzüge des gegenwärtigen Zeitalters (1806)
• Die Anweisung zum seligen Leben, oder auch die Religionslehre (1806)
• Reden an die deutsche Nation (1807/1808)
• Die Wissenschaftslehre in ihrem allgemeinen Umrisse (1810)
• Tatsachen des Bewusstsein (1813)

Det finnes en engelsk artikkel som kan oversettes.