Bruker:Meco/Sandkasse/Inklusjonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ola Raknes (født 17. januar 1887 i Bergen, død 28. januar 1975 i Oslo) var en norsk psykolog, filolog og faglitterær forfatter. Han var internasjonalt kjent som psykoanalytiker i reichiansk tradisjon, og han har blitt beskrevet som en som hele sitt liv arbeidet med idéformidling gjennom mange mange språk og mellom ulike erkjennelsesmessige referansesystemer, vitenskap og religion^[1], og han var store deler av sitt liv en aktiv samfunnsdebattant. Han gis også stor anerkjennelse for å ha bidratt til å styrke og berike det nynorske språket og den nynorske offentlighet.

Raknes var kjent som en grundig filolog og en omstridt terapeut. Han var internasjonalt kjent som en av den østerrikske psykoanalytikeren og naturforskeren Wilhelm Reichs nærmeste elever og forsvarere.

Innhold 1 Familie 2 Studier og arbeid side om side 3 Arbeidet for nynorsken 4 Religiøs lengsel 5 Energi- og kroppsbaserte terapiformer 6 Trodde på orgonteorien 7 Standhaftig støtte til Wilhelm Reich 8 Aktiv terapeut til det siste 9 Ola Raknes sin innvirkning på Reich 10 Talsmann for fri barneoppdragelse 11 Samfunnsengasjement 12 En sjelden evne til formidling 13 Med fokus på barnet og på det levende 14 Verv og tilslutninger 15 Bibliografi 16 Kilder 17 Referanser

[rediger] Familie

Ola Raknes var sønn av gårdbruker Erik Askildson (Askjellson) Raknes (1856 – 1926) og Magdali Olsdotter (født Raknes) (1859 – 96) og vokste opp på slektsgården Raknes i Hamre i Osterfjorden i den bergenske skjærgården i et strengt pietistisk miljø. Han var gift to ganger: i sitt første ekteskap fra 1911 med Aslaug Vaa (oppløst i 1938) fikk de sammen barna Magli, Anne, Tora, Tor og Erik. Ekteskap nummer to i 1941 med Gjerten Bonde (født 1913) ga ham datteren Ada.

[rediger] Studier og arbeid side om side

Ola Raknes gikk på folkeskole på nabogården og jobbet så en tid på gården hjemme før han begynte på middelskolen i Volda. Deretter tok han eksamen ved Hambros skole i Bergen i 1904. Examen artium tok han som privatist ved Kristiania katedralskole i 1907. Vinteren 1907–08 dro han med sjøelefantfangerbåten Solglimt til det indiske hav for å samle planter og dyr for universitetet i Kristiania. En levermose, Jamesonella Raknesii er oppkalt etter ham. Sin militære verneplikt avtjente han somrene fra 1910 til 1916.

Han tok forskjellig lærerarbeid i årene fra 1910 til 1914 og arbeidet som journalist fra 1914 til 1916 samtidig som han fortsatte sine studier. I 1915 tok han cand. philol. språklig-historisk embedseksamen med norsk hovedfag og fransk og engelsk bifag. I 1916 var han overlærer ved Larvik høiere skole i ett år. I 1917 fikk han det prestisjetunge åremålsvervet som lektor i norsk ved Sorbonne-universitetet i Paris og han benyttet de fire årene her flittig ved å studere generell psykologi, religionspsykologi, biologi, sosiologi og videre middelalderlitteratur, middelalderfilosofi og teologi ved siden av sin lærerstilling. Han fortsatte disse studiene da han etter Sorbonne begynte i stillingen som norsk lektor ved University College i London der han var fra 1921 til 22. Etter at han kom hjem fra London tok han fatt på arbeidet med Engelsk-norsk ordbok som det skulle ta ham fem år å gjøre ferdig. Ola Raknes sin fenomenale arbeidskapasitet var viden kjent, og i en periode jobbet han både som lektor ved Oslo katedralskole (1922 – 1927) og innehadde vervet som sekretær i Det Norske Samlaget samtidig som han jobbet med ordboken og forberedte sin doktorgradsavhandling i relgionspsykologi, Møtet med det heilage. Ein etterrøknad um det psykologiske grunnlaget for religion, som kom i 1927. Avhandlingen, som også ble utgitt i bokform (boka ble gitt ut på nytt på 70-tallet), undersøker fenomenet religiøs ekstase i lys av det som da var nyere funn og teorier innen etnologi og særlig psykologi og psykoanalyse. I 1924 tok han i tillegg eksamen i pedagogikk. Ved siden av dette arbeidet Raknes som oversetter. Raknes studerte psykoanalyse ved Berliner Psychoanalytische Institut 1928 - 29 og ved Orgone Institute i New York 1946. Fra 1929 drev han privat praksis som psykoanalytiker. Han utga en del populærpsykologiske artikler som han samlet i Fri vokster som utkom i 1949.

[rediger] Arbeidet for nynorsken

I mai 1908 ble studenten Ola Raknes styrer og altmuligmann for Norskt Maalkontor og i jobben som han hadde fram til oktober 1910 tok han seg av salg av bøker og det administrative arbeidet for Samlaget. Han ble en drivende kraft bak såvel bokutgivelser som -salg og fikk orden på regnskapene som ikke var blitt ført på tre år. Ola Raknes gikk med i Studentmållaget i Oslo, som var blitt stiftet i 1900, og fikk der en sentral rolle, blant annet ble han valgt til formann i 1913 men måtte si fra seg vervet. Seinere var han der en flittig benyttet foredragsholder både på 1920- og 1930-tallet. Allerede som student utgav Ola Raknes Fransk-norsk ordliste. Senere kom Engelsk-norsk ordbok som ble utarbeidet mellom 1922 og 27 og Fransk-norsk ordbok i 1940 som han begge to skrev for Samlagets skuleboknemnd, der han satt i styret fra 1915 til 1917. Både skuleboknemnda og til dels også folkeskriftnemnda som han også var medlem av fra 1911, fungerte som skoler i forlagsdrift der studentene måtte sørge for alt det som hørte til det å gi ut bøker – markedsvurderinger, redaksjonelle vurderinger, forfatterrekruttering, praktisk redaksjonelt arbeid, avtaler med forlag eller trykkerier, distribusjon, markedsføring og økonomi. Ordbøkene til Ola Raknes fikk rykte for å være så omhyggelige at selv de mest uprentelige tabuord var tatt med, og de ble viktige redskaper i den nynorske kulturkampen. Fra 1922 til 1930 arbeidet han igjen for Samlaget, nå som sekretær for styret, i praksis var han forlagssjef. Ola Raknes oversatte også flere skjønnlitterære og vitenskapelige verker til nynorsk. Han la også ned et stort arbeid i den filologiske og psykologiske terminologi i nynorsk. Raknes engasjerte seg sterkt i målbevegelsen, og dessuten i høgnorskbevegelsen, og han var et av medlemmene da Norsk Måldyrkingslag ble stiftet i 1928.

[rediger] Religiøs lengsel

I guttedagene drev Ola Raknes fra bedehus til bedehus for å søke frelse fra en knugende helvetesangst^[2]. Han viste allerede da en evne til selvstendig refleksjon og opplevde samtidig at det var en kjerne i det det ble talt om han kunne relatere til selv om det var sider ved budskapet disse forkynnerne prekte han mente ikke kunne være riktig. Inntrykkene fra den tiden kom til å prege mange av hans senere livsvalg. I de senere år av sitt liv uttalte han: «Jeg regner meg for å være et religiøst menneske, men jeg er en motstander av all dogmatisk religion. Kjernen i all religion er en spesiell opplevelse både av seg selv som en enhet og av enheten mellom seg selv og universet.»^[2] Like før han tok begynte i stillingen ved Sorbonne ble hans tidligere interesse for religion og psykologi gjenoppvekket etter en avisdebatt der en skolemann og en biskop hevdet at mennesket behøvde løftet om en belønning for å klare å holde seg på den rette vei. Dette stemte ikke med hans erfaringer. Ola Raknes hevdet, «at det er naturleg for mennesket å elska og vera god, dei er grundhåttar [grunnleggende egenskaper] hjå mennesket og treng inga anna ‘løn’ enn å få fungera fritt».^[3] Ved Sorbonne hadde han begynt å studere religionspsykologi, og det var gjennom disse studiene han kom bort i det berømte verket av William James Religiøse erfaringer som han senere kom til å oversette til nynorsk. Han sa selv at ingen annen bok hadde grepet ham like sterkt som den. Den ga ham forståelse for at religioner er et naturlig menneskelig fenomen. På sin siste fødselsdag sa han at William James var den personen som hadde betydd mest for ham. Raknes forklarte denne oppblomstringen av akademisk nysgjerrighet slik: «Eg ville vera i stand til å forklåra og demonstrera mi eige overtyding som eg heilt frå det fyrste kjende var sann, endå eg var klår over at eg ikkje var i stand til å prova ho. Den overtydinga var at kjelda for all ekte religion er ei indre røynsle av liv og vokster og kontakt med eitkvart utanfor eins eige tronge sjølv. I si trongaste form kan du ha denne røynsla lokalisert til eit sår som gror, i si vidaste form er det ei kjensle av kommunion med heile universet. Eg tenkte fyrst på å kalla denne røynsla for ‘vokster-medvit’.»^[3] Et resultat av denne akademiske reorienteringen var doktorgradsavhandlingen som kom i 1927 og som ble utgitt i bokform, både da og på ny 45 år senere. I tillegg til boka til William James var det to andre bøker han pekte på som hadde hatt en avgjørende innvirkning på hans liv: Determinisme av Ivar Flem^[4] som han leste som 17-åring og som fikk ham til å stole på sine egne tanker og følelser, og The Discovery of the Orgone, Bind I–II av Wilhelm Reich^[5][6] som han delvis hadde lest før den ble publisert og som fikk ham til å se menneskets plass i universet og religionens rolle i menneskelig liv i nytt lys.^[7]

[rediger] Energi- og kroppsbaserte terapiformer

Det var i en forlengelse av arbeidet med religion og religionspsykologi, og utfra behovet for å finne en metode til å granske det ubevisste at Ola Raknes i 1928, i en alder av 41 år, dro til Berlin for å studere psykoanalyse. Raknes gikk i læreanalyse under Karen Horney (som senere ble kjent som «neofreudianer») og gjennomførte senere analyser i Oslo under Otto Fenichel og Wilhelm Reich. Allerede i sitt foredrag «Gesichtspunkte zur psychoanalytischen Religions-psychologie» i 1929, etter hvilket han ble valgt til medlem i den internasjonale psykologiske forening, markerte han klar avstand til Freuds religionsteori. Han var kritisk til de tradisjonelle psykoanalytiske forklaringemodellene for menneskets grunndrifter: instinktene og aggresjonen, og til den psykologiske dualismen i Freuds teorier om disse motstridende grunndriftene som først gikk mellom selvoppholdelsesdriften og seksualiteten, og senere mellom livsdriften (Eros) og dødsdriften (Thanatos).

I psykoterapien hadde Raknes fått sterke impulser fra den østerrikske legen og vitenskapsmannen Wilhelm Reich. Etter første gang å ha kommet i kontakt med Reichs skrifter i 1932 møtte Ola Raknes Wilhelm Reich første gang i Oslo i 1934. Raknes var sterkt grepet av Reichs sterke personlighet og tydelige fremlegging av det sentrale i de temaer han behandlet. Wilhelm Reichs utgangspunkt var Freuds psykoanalytiske teorier, men allerede i 1925 hadde Reich med utgangspunkt i frivillig arbeid på en rådgivningsklinikk i Wien for mennesker som opplevde seksuelle problemer, begynt å utvikle sin seksualøkonomiske teori, et arbeid som skulle vare fram til 1938. Raknes leste Reichs skrifter og deltok på seminarer, men det var først da han fikk kjenne hvordan den anvendte teorien i praksis virket på hans egen kropp, da han gikk tre år i læreterapi hos Reich, at han virkelig opplevde hva den innebar. Raknes fulgte Reichs senere utvikling av psykoanalysen i retning av karakteranalyse, dernest vegetoterapi – i Norge skulle benevnelsen karakteranalytisk vegetoterapi få utbredelse. I forhold til klassisk psykoanalyse var teknikken utvidet til å fortolke karakteruttrykk og kroppsholdninger samt bearbeide somatiske blokkeringer gjennom direkte manipulasjon.

Raknes vektla i sin terapeutiske praksis å hjelpe folk til å arbeide seg fram til det levende i seg og arbeide fram den iboende utviklingstendens, den «frie vokster». Måten dette skulle gjøres var ved å fjerne de hindringer og blokkeringer som var i veien, ved at personen lærte å vedstå seg selv, sine tanker, følelser og sine impulser. I dette var det vesentligste å integrere opplevelsen av kroppen – å kjenne hva en hadde lyst til, og å gi etter for lysten dersom det ikke var noe vesentlig som talte imot. Raknes viste i artikkelen «Liv og religion»^[8] til Wilhelm Reichs definisjon av livet som en sammenhengende prosess av rytmisk skifte mellom mekanisk spenning, bioenergetisk oppladning, bioenergetisk utladning og mekanisk avspenning. Han skrev der, «De fleste mennesker vil behøve en viss øvelse i å legge merke til sine egne kroppstilstander før de kan oppleve denne livsrytmen. Men da vil de også tydelig kunne oppleve den, særlig i to former: i den rytmiske strøm som går gjennom hele kroppen når den fritt kan følge med i åndedrettet, og særlig intenst i den situasjon som populært heter ‘å leve sammen’, det vil si i den seksuelle orgasme»

[rediger] Trodde på orgonteorien

Selv om Raknes innrømmet at Reichs orgonteori – en utvidelse av Freuds libidobegrep til å gjelde en allmenn livsenergi, som Reich kalte orgon – ikke var fullt bevist utfra naturvitenskapenes krav til bevisførsel, mente han utfra sine egne observasjoner og erfaringer at den måtte ha noe for seg. I boka Wilhelm Reich and orgonomy (oversatt til flere språk, men ikke norsk) som han skrev noen år før han døde, gjennomgår han på en pedagogisk og lettfattelig måte teorien og dens implikasjoner for ulike vitenskapelige disipliner og for samfunnsforhold. Hvordan Reich tilsynelatende klarte å bruke denne energien til å produsere regn, med en såkalt cloudbuster, en teknisk innretning som skal fokusere og projisere orgonenergi, var Raknes selv vitne til under et besøk på Reichs eiendom «Orgonon» i Maine i USA i 1953:

Det hadde vært tørke i flere uker og værvarslingen hadde meldt fortsatt tørke over hele Øst-Amerika. Så rettet Reich apparatet sitt mot et visst punkt på himmelen og lot det stå halvannen time. Er det riktig innrettet, sa han, vil vi få regn i løpet av 8–9 timer. Og ganske riktig. Etter 9 timer fikk vi et 8-timers øsende regn på noen kvadratmil land omkring apparatet! En slik opplevelse gjør et visst inntrykk.^[2]

Raknes reiste flere ganger etter krigen til USA for å besøke Reich og for å oppdatere seg faglig i forhold til utviklingen av Reichs teorier og metoder. De observasjonene og eksperimenter han hadde observert i Reichs laboratorium der og som utgjorde grunnlaget for oppdagelsen av bionene og orgonenergien i kroppen, gjorde han selv etter så mye han kunne etter at han kom tilbake til Norge.

Raknes mente at det Reich hadde oppdaget var det samme som andre før hadde beskrevet, men da med andre navn som dyrisk magnetisme, chi og prana. Fenomener som tankeoverføring og klarsyn hadde Raknes også tro på og mente det bare kunne være trangsyn og dogmatisme som fikk vitenskapsmenn til å nekte for at slikt fantes.^[2] Han mente videre utforsking av orgonenergien muligens kunne kaste lys over disse fenomenene.

Også sin livslange nysgjerrighet og interesse for den religiøse opplevelsen og hvordan den former mennesker, var faktorer som trakk Raknes i retning av orgonteorien, og han mente den kunne bidra til å belyse disse på et naturvitenskapelig grunnlag.

[rediger] Standhaftig støtte til Wilhelm Reich

Da Reich ble ekskludert fra den internasjonale psykoanalytiske forening under dennes kongress i Luzern i 1934, protesterte Raknes og de to andre norske representene, psykologiprofessor Harald Schjelderup og barnepsykiateren Nic. Hoel (senere Nic. Waal) høylydt, og eksklusjonen førte også til at den norske foreningen meldte seg ut av den internasjonale. Under Reichs opphold i Norge 1934 – 39 oppsto det også heftige debatter om hans teori og praksis, og Ola Raknes var en av hans sterkeste forsvarere. Under den såkalte Reichstriden høsten 1937 og utover i 1938 var det især fra tradisjonell psykiatri den knallharde kritikken ble rettet mot Reichs teori og metoder. Angrepene var dels sterkt følelsladde, med regelrett skittkasting og injurier, og Ola Raknes var blant dem av Reichs støttespillere som tok til orde mot kritikken som ble sterkest framsatt av overlege Johan Scharffenberg som insinuerte at Reich utfav seg for å være lege, at han drev ulovlig medisinsk behandling og at han ønsket å gjøre elektriske målinger på sinnsyke pasienter som hadde samleie^[9] og senere medisinprofessor Gabriel Langfeldt^[10].

Raknes organiserte studiesirkler og var også med i Reichs tidsskriftprosjekter Tidsskrift for seksualøkonomi og Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie der han stod som redaktør sammen med Sigurd Hoel og Odd Havrevold.

Etter at Reich reiste til USA i 1939 var det få som lenger ville forsvare hans lære i det norske psykoanalytiske miljøet. Selv de amerikanske Reich-tilhengerne opplevde Raknes som «skuffende ortodokse»^[1]. Ola Raknes og Nic. Waal så ut til å være de eneste, og etter at Waal døde i 1960 hendte det at Raknes overbærende ble omtalt som Reichs «siste disippel». Men det var likevel flere psykiatere som hadde tillit til ham, og hans saklige stil og generelt gode omdømme som terapeut gjorde at han aldri hadde problemer med å tiltrekke seg pasienter fra nær og fjern. Blant annet kom skuespilleren Sean Connery ens ærend til Oslo i 1967 for å la seg behandle av Ola Raknes^[11]

[rediger] Aktiv terapeut til det siste

Behandlingsrommet hadde Ola Raknes i en peisestue i kjelleren i hjemmet sitt i Nilserudkleiva 22 på Nordberg, og der hadde han også et eget «orgonskap» som pasientene hans satt i for å bli tilført livsenergi, en såkalt orgonakkumulator. Han var etterspurt mange steder rundt om i verden også, og så sent som i sitt siste leveår var han i Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia, England og Amerika og besøkte venner, holdt foredrag og behandlet pasienter med orgonterapi.

Raknes sitt arbeid som psykoterapeut er videreført av flere psykologer i Norge og fikk forgreninger utenlands, blant annet gjennom Gerda Boyesen og David Boadella, elever av Raknes, som senere dannet institusjoner i for utdanning av terapeuter i henholdsvis London og Sveits.

I 1972 tok han, 85 år gammel, initiativ til dannelsen av Forum for karakteranalytisk vegetoterapi (også navn på et fagtidsskrift som ble etablert i 1992) for å hjelpe på den etter hvert slunkne rekrutteringen av vegetoterapeuter.

[rediger] Ola Raknes sin innvirkning på Reich

Samarbeidet og vennskapet mellom Ola Raknes og Wilhelm Reich skulle vare helt til Reichs død i et amerikansk fengsel i 1957. De fleste har antatt at påvirkningen mellom de to først og fremst har gått fra Wilhelm Reich til Raknes. Dette bildet er kanskje en noe skjev forestilling. I innledningen til boka Det levande i muskelpanseret skriver en annen Reich-terapeut, Einar Dannevig, «Med sin beskjedenhet og grenseløse lojalitet overfor sin venn bidrog Raknes til å gi et skjevt bilde av seg selv. Han blir lett oppfattet som en lojal og takknemlig elev av den store mester selv der han gav uttrykk for hardt tilkjempede og vel etterprøvde egne erkjennelser. Først etter han var blitt 80 år skrev han i forordet til sin bok Wilhelm Reich and Orgonomy: ‘Some developments of Reich's ideas are due to myself and I am unable to tell, in some cases, which ideas were first mentioned by me, and which ones by Reich’. At dette blir nevnt så sent i et lite forord til den sannsynligvis beste og mest sammenfattede fremstilling av Reichs livsverk som er skrevet, har fått mange til å overse det faktum at Raknes i større grad enn noen annen har vært medskapende i utviklingen av de ideer som i dag danner grunnlaget for den videreutvikling på ulike fagområder man ser som etterveksten etter Wilhelm Reich. Med sin sterke integritet og selvstendighet, paret med de erkjennelser Raknes før møtet med Reich var kommet fram til gjennom sine religionspsykologiske, filosofiske og psykoanalytiske studier, blir Raknes en sann venn og medarbeider for Wilhelm Reich. Han var med sine manglende prestisjebehov i stand til å tilfredsstille Reichs uvanlig sterke krav til lojalitet utad, samtidig som han taktfullt kunne være korrektiv når Reich i sine senere år kunne bli offer for sin oftest skapende, men til tider for livlige og ensomme fantasi. Med sin grundigere filosofiske og vitenskapsteoretiske bakgrunn og sin utpregede evne til systematisering har Raknes betydd svært mye for utviklingen av de psykoterapeutiske, biologiske og naturfilosofiske teorier en vanligvis tilskriver Wilhelm Reich alene».^[1]

[rediger] Talsmann for fri barneoppdragelse

Ola Raknes var en sterk tilhenger av å gi barn frihet til å gjøre sine egne erfaringer istedenfor å bli fortalt av voksne hvordan ting skulle oppfattes: «Barn velger alltid sine egne idealer. Så snart vi stiller opp idealer for dem, vil de begynne å fuske med seg selv. De skal velge selv.»^[2] I ett av essayene i boka Fri Vokster utdyper Raknes hvordan han som psykolog forstår barnets utviklingsdynamikk som kritisk avhengig av at det selv får anledning til å lære å regulere slike ting som det å gå på do, hva og når det skal spise og når og hvor mye det vil sove, gjennom å erfare og ved å øve seg, uten de voksne som pådrivere, i å mestre.

Selv slike moralregler som ikke å skade andre eller å la være å stjele mente han at barn måtte finne ut av på egen hånd, ikke ved formaninger eller forbud fra foreldrene: «Jeg tror at når et barn lyver, så er det fordi det er blitt straffet for å si sannheten. Og når det stjeler, så er det fordi det kjenner seg forsømt på en eller annen måte. [...barn] stjeler den kjærligheten de ikke får.» I forhold til krig mente Raknes for eksempel at foreldrene gjerne kunne forklare hvorfor mennesker kriger mot hverandre og hva det fører til, men de skulle overlate til barnet selv å finne ut hva det mener om det.^[2]

[rediger] Samfunnsengasjement

Ola Raknes var i sitt samfunnsengasjement opptatt av de kreftene som hindret for fri livsytring og hemmet livsutfoldelse både når det gjaldt kjærlighet og arbeid. Han var sterkt påvirket i dette av Reichs seksualøkonomiske sosiologi og massepsykologi. Han var medlem av Norsk Demokratisk Gruppe og sluttet seg til kretsen rundt Orientering i 1953. Han var med i Sosialtistisk Folkeparti fra starten og siden i Sosialistisk Venstreparti. Han mente at individenes kroppslig-sjelelige bevisstgjøring som han gjennom sitt virke som terapeut kunne bidra til måtte gå hånd i hånd med samfunnsmessige endringer – i arbeidsliv, familieliv og i nabolag. Han mente at den måten samfunnet var organisert på skapte uselvstendige individer. De familieformer og normer for barneoppdragelse som var gjeldende skapte hos det lille barnet overveldende følelser av angst, hjelpeløshet og litenhet når dets vitale lyster og behov – seksuelle, kontaktmessige og andre – ble slått ned, avvist eller oversett. Dette mente han igjen førte til at det voksne individ for å overleve måtte tilpasse seg gjennom en av to livsstrategirer – enten en konstant tvangsmessig maktstreben og konkurransementalitet, eller like tvangsmessige forsøk på å innynde seg de som utøvet makten, ved selvutslettende underkastelse og pliktmessighet. Ola Raknes oppfattet derfor sammenhengen mellom rådende karaktertrekk i det norske samfunnet, som stormannsfølelse og mindreverdfølelse, konkurranseånd og selvutslettende pliktoppfyllelse, og karakteristiske strukturelle trekk ved samfunnet som maktkonsentrasjoner og byråkratisk kontroll, der de førstnevnte ga grobunn for de sistnevnte^[12]

[rediger] En sjelden evne til formidling

Av det han skrev var det artikkelen «Eit orgonomisk syn på helse og nokre terapeutiske, pedagogiske og sosiale fylgjer av det» fra 1953 Raknes selv satte størst pris på. Den presenterer et helhetlig psykologisk og biologisk perspektiv på begrepet helse og har høstet ros fra mange hold og er også blitt oversatt til mange språk (den står blant annet på engelsk i Wilhelm Reich and orgonomy). Mange har imidlertid ment at Raknes sin beste artikkel er «Liv og religion», opprinnelig holdt som foredrag til det 4. Nordiske Psykologmøte i 1956 og som omhandler det levende, selve livsfølelsen. Den har blitt beskrevet som «en vis manns integrerte forståelse av det han har møtt i livet, men også en gjennomgående, ikke-konfesjonell tro.»^[1] Karakteristisk for Raknes’ tilsynelatende klippefaste mestring av språket som et redskap til tankeformidling, holdt den livslange nynorskforkjemperen sin tale på et «uklanderlig, stilrent og litt konservativt riksmål, av hensyn til danskene.»^[1]

[rediger] Med fokus på barnet og på det levende

Det var barnet Ola Raknes så sterkt fokuserte på i sitt opplysningsarbeid knyttet til sitt virke som verdiformidler og behandler. Det er barnet som står i fokus i artikkelen «Liv og religion», i boka Fri Vokster, i hans terapi og i ham selv slik han var – barnet i den voksne og barnet i seg selv, sentralt og fullt av liv, barnet som er uten sentimentalitet og uten barnslighet. Ola Raknes manifesterte selv dette barnet i sin iver og søkerglede og i stolthet over seg selv slik vi kan finne den hos barn, men som er gått tapt hos de aller fleste voksne – og han forenet dette med en uvanlig grad av nøkternhet. Han så ting enkelt og likefram og ga det navn som var lett å forstå. Han kunne oppfattes som naiv, men han hadde overblikket, han skuet helheten.^[3] Tilsvarende var hans avsky stor overfor maktbruk og undertrykkelse av andre, noe som bare i liten grad kommer fram i det han skrev.^[1]

Til vennen og eleven Rolf Grønseth sa Ola Raknes en gang: «eg må ha lov til å døy ein gong eg med». Han døde etter et kort sykeleie i slutten av januar 1975, kort etter sin 88. fødselsdag.

Einar Dannevig oppsummerer sin opplevelse av Ola Raknes som åndsmenneske: «Tankens og følelsens klarhet, formidlet gjennom mange språk, evnen til forenkling med sans for det store og vesentlige i helheten sammen med en ekte bekjedenhet og totalt manglende maktstreben gjorde det til en egenartet og stor opplevelse å møte Ola Raknes, helst personlig, men også i skrift.»

[rediger] Verv og tilslutninger

• Sekretær i Det norske Samlaget 1922 – 29. Siden æresmedlem.
• Æresmedlem i Studentmållaget i Oslo fra 1950
• Medlem i styret i Det norske teatret 1923 – 47,
• Medlem av Det internasjonale psykoanalytiske selskap 1929 – 38
• Medlem av Norsk Psykologforening fra 1935
• American Association for medical orgonomy 1949
• The Wilhelm Reich Foundation 1950 – 56
• American College of orgonomy fra 1968
• Forum for karakteranalytisk vegetoterapi fra 1972

[rediger] Bibliografi

• Fransk-norsk ordliste (1914)
• Chapters in Norwegian Literature (sammen med I.C. Grøndahl – 1923)
• Engelsk-norsk ordbok (1927)
• Møtet med det heilage (1927)
• Fransk-norsk ordbok (1939 - 42) (nytt opplag 1976)
• Fri Vokster (psykologiske essays – 1949)
• «Eit orgonomisk syn på helse og nokre terapeutiske, pedagogiske og sosiale fylgjer av det» – artikkel i særtrykket Psykisk sunnhet som psykologisk problem av tidsskriftet Nordisk Psykologi 1953
• Wilhelm Reich and orgonomy (1970)

Raknes skrev også artikler i blant annet International Joournal of Sex Economy and Orgone Research (under psevdonymet Carl Arnold), Orgone Energy Bulletin, Orgonomic Medicine og Syn og Segn.

Oversettelser til nynorsk:

• Colomba, Prosper Mérimée
• David Copperfield, Charles Dickens
• Religiøs røynsle i sine ymse former, William James (originaltittel The Varieties of Religious Experience)
• Låtten, Henri Bergson (originaltittel Le Rire)

[rediger] Kilder

• Faleide, Asbjørn; Grønseth, Rolf; Urdal, Bjørn (red.):  ISBN 82-00-02347-8 Det levande i muskelpanseret. Om kropp og sjel, muskelspenningar og psykoterapi, seksualitet og tilhøve mellom barn og vaksne Oslo – Bergen – Tromsø, Universitetsforlaget. (1975)
• Jon Gunnar Arntzen (red.):  «Ola Raknes» I: ISBN 82-573-1009-3 Norsk biografisk leksikon 2. utg. bind 7. Oslo, Kunnskapsforlaget. (2003)
• Bjørn Steenstrup (red.):  «Raknes, Ola» I: ISBN 82-03-04887-0 Hvem er Hvem? 11. utg. s. 450. Oslo, Aschehoug. (1973)

[rediger] Referanser

1. ^ ^{1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5} Einar Tellef Dannevig:  «Innleiing» I: Det levande i muskepanseret (1975)
2. ^ ^{2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5} Bjørn Gabrielsen (13. januar 1962) «Trollmannens lærling» – Arbeiderbladet.
3. ^ ^{3,0 3,1 3,2} Rolf Grønseth (1975) «Ola Raknes til minne» – Tidsskrift for Norsk Psykologforening, bind 12, nr. 3.
4. ^ Flem, Ivar:  Mennesket naturbestemt eller determinismen Høvik, Bibliothek for de tusen hjem. (1891)
5. ^ Reich, Wilhelm:  The Discovery of the Orgone bind I – The Function of the Orgasm. New York, Orgone Institute Press. (1948) – mange senere utgaver på ulike forlag. Oversatt til norsk: Orgasmens funksjon, Pax 1996.
6. ^ Reich, Wilhelm:  The Discovery of the Orgone bind II The Cancer Biopathy. New York, Orgone Institute Press. (1948)
7. ^ Kinsman, Clare D. og Tennenhouse, Mary Ann (red.):  «Ola Raknes (Carl Arnold)» I: Contemporary Authors – A bio-bibliographical guide to current authors and their works bind 29 – 32. Detroit, Michigan, Gale Research Company. (1972)
8. ^ Raknes, Ola:  «Liv og religion» I: foredrag ved det 4. Nordiske Psykologmøte København . (1956) – trykket i Nordisk Psykologis beretning fra Psykologmøtet og som etterord i 2. utgave av Møtet med det heilage.
9. ^ Stai, Arne:  «Oppgjøret omkring psykoanalsyen og Wilhelm Reich» I: ISBN 82-05-11107-3 Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene 2. utg. Oslo, Gyldendal. (1954) – 1978 Fakkel-serien.
10. ^ Raknes, Ola (2003) «Reichs orgonterapi» – Tidsskrift for Den norske Lægeforening, bind 123, nr. 1634 [Fra debattspalten av 69. årgang (1939)].
11. ^ Dagbladet. Sverre Gunnar Haga. (10. oktober 2002.) Lager film om «orgasmekongen». Besøkt 22. november 2006. 
12. ^ Grønseth, Erik (2004) «Raknes, Ola» – NorgesLexi [nettversjon].