Middelhavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Satellittbilde

Middelhavet er havet mellom Europa, Afrika og Asia, med et areal på ca. 2,5 millioner km². Middelhavet er knyttet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet, til Svartehavet gjennom Bosporus og til Rødehavet gjennom Suezkanalen.'

Det var antikkens motorvei og gjorde handel og kulturell utveksling mulig mellom de forskjellige folkeslagene i regionen: Egyptere, grekere, romere og kulturene i Midtøsten (arabere/persere/semitter). Middelhavets historie er viktig for forståelsen av opprinnelsen og utviklingen av vestlig sivilisasjon.

[rediger] Navnet

Navnet Middelhavet kommer fra det tyske Mittelmeer, «havet i midten». Dette er samme betydning som blir brukt i hebraiske «ha-Yam ha-Tichon» (הים התיכון).

Middelhavet har vært kjent under et antall alternative navn gjennom historien. Det var for eksempel ofte kalt Mare Nostrum (latin: vårt hav) av romerne. Bibelen henviser til det som det store hav eller det vestlige hav. Engelsk har hentet sitt Mediterranean Sea fra det latinske mediterraneus, der medius betyr «midten» og terra betyr «land». Fritt oversatt blir da betydningen «i midten av landene». Tyrkisk kaller det Akdeniz, «det hvite hav», mens det arabiske Al-BaHr Al-Abiad Al-Muttawasit (البحر الأبيض المتوسط) betyr «det midtre hvite hav».

[rediger] Geografi

Middelhavet er forbundet til Atlanterhavet gjennom Gibraltarstredet i vest og til Marmarahavet og Svartehavet gjennom henholdsvis Dardanellene og Bosporus i øst. Marmarasjøen regnes ofte som del av Middelhavet, mens Svartehavet ikke regnes med. Den menneskeskapte Suezkanalen i sørøst forbinder Middelhavet med Rødehavet.

Tidevann er svært begrenset i Middelhavet på grunn av den smale forbindelsen med Atlanterhavet.

Klimaet i regionen består hovedsakelig av våte vintre og varme, tørre somre. Spesielle avlinger for regionen er oliven, grapefrukt, appelsiner, mandariner og kork. Regionen har en lang sivilisasjonshistorie med blant annet Mykene, Karthago og Romerriket var sentrale sivilisasjoner.

Store øyer i Middelhavet inkluderer:

Kypros, Kreta, Euboia, Rhodos, Lesbos, Khios, Kefalinia og Korfu i det østlige Middelhavet
Sardinia, Korsika, Sicilia og Malta i det sentrale Middelhavet
Ibiza, Mallorca og Menorca (Balearene) i det vestlige Middelhavet

[rediger] Land med kystlinje

De 22 statene som i dag har kystlinje til Middelhavet er:

Europa (fra vest til øst): Spania, Frankrike, Monaco, Italia, øystaten Malta, Slovenia, Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Serbia og Montenegro, Albania, Hellas, Tyrkia og øystaten Kypros.
Asia (fra nord til sør): Tyrkia, Syria, Libanon, Israel og Gazastripen.
Afrika (fra øst til vest): Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko.

[rediger] Inndeling av havet

Utsikten over Gibraltarstredet

Middelhavet er delt opp i et antall mindre havområder (fra vest til øst):

Alborahavet, mellom Spania og Marokko
Katalanske hav, mellom den iberiske halvøy og Balearene
Liguriske hav, mellom Korsika og Liguria (Italia)
Tyrrenhavet, omsluttet av Sardinia, den italienske halvøya og Sicilia
Adriaterhavet, mellom den italienske halvøya og den kroatiske (dalmatinske) kyst
Jonerhavet mellom Italia og Hellas
Egeerhavet mellom Hellas og Tyrkia, med
- Thrakerhavet i nord
- Mirtoonhavet mellom Kykladene og Peloponnesos
- Kretahavet nord for Kreta
Libyske hav, mellom Kreta og Libya
Marmarahavet mellom Egeerhavet og Svartehavet

I tillegg til havområdene, er også et antall gulfer og streder anerkjent:

Korintgulfen, et omsluttet sjøområde mellom Jonerhavet og Korintkanalen
Saroniske gulf, gulfen til Athen, mellom Korintkanalen og Mirtoonhavet
Thermaiske gulf, gulfen til Thessaloniki, lokalisert i den nordlige greske regionen Makedonia
Lyongulfen, sør for Frankrike
Messinastredet, mellom Sicilia og Italias tå
Tarantogulfen, det sørlige Italia
Haifagulfen, mellom Haifa og Akko, Israel
Sidragulfen, mellom Tunisia og Kyrenaika (østlige Libya)
Siciliastredet, mellom Sicilia og Tunisia
Korsikakanalen, mellom Korsika og Italia
Iskenderungulfen, mellom Iskenderun og Adana (Tyrkia)
Antalyagulfen, mellom de vestlige og østlige kystene av Anatalya (Tyrkia)

[rediger] Geologi

Middelhavets geologi er kompleks og involverer oppbruddet og senere kollisjonen mellom den afrikanske og eurasiske plate. Senere oppstod den messinianske salinitetskrisen sent i miocen-perioden da Middelhavet tørket ut.

Middelhavet har en gjennomsnittlig dybde på 1500 m og det dypeste målte punktet er 5267 m i Kalypsodypet i Jonerhavet. Kystlinjen er på 46 000 km. En grunn undersjøisk fjellrekke (Siciliastredet) mellom øya Sicilia og kysten til Tunisia deler sjøen inn i to regioner (som igjen deles i underregioner), det vestlige Middelhavet og det østlige Middelhavet. Det vestlige dekker et område på rundt 850 000 km² og det østlige dekker 1 650 000 km².

I de siste århundrene har menneskeheten gjort mye som har endret Middelhavets geologi. Byggninger har blitt bygget langs kystlinjene, utgravninger og omledede erosjonsmønster. Mange forurensende båter reiser over havet og forstyrrer balansen av de naturlige kjemiske sammensetningene i regionen. Strender har blitt feilbehandlet, og overbruk av sjøens naturressurser fortsetter å være et problem. Dette misbruket fortsetter å akselerere. Den faktiske geografien har også blitt forandret gjennom bygging av demninger og kanaler.

En antok tidligere at Middelhavet var restene av Tethys hav. Det er nå anslått til å være et strukturelt yngre havbasseng kjent som neotethys. Neotethys ble dannet under den sene trias og tidlige jura-kløften av de afrkanske og eurasiske platene.

[rediger] Økologi

Et resultat av opptørkingen av havet under den messinianske saltholdighetskrisen, var at det marine livet i Middelhavet hovedsakelig kommer fra Atlanterhavet. Nord-Atlanteren er betydelig kaldere og næringsrikere enn Middelhavet, og det marine livet i Middelhavet måtte tilpasse seg dets forskjellige forhold i de fem millioner årene etter at bassenget ble fylt på nytt.

Åpningen av Suezkanalen i 1869 skapte den første saltvannspassajen mellom Middelhavet og Rødehavet. Rødehavet ligger noe høyere enn det østlige Middelhavet, derfor fungerer kanalen som en saltvannsvei som tømmer vann fra Rødehavet inn i Middelhavet. Bittersjøene, som er svært salt naturlige innsjøer som er del av kanalen, blokkerte migrasjonen av arter i Rødehavet til Middelhavet i mange tiår, men ettersom saltholdigheten gradvis har blitt utjevnet med Rødehavet, ble barrieren for migrasjon fjernet. Dette førte til at planter og dyr fra Rødehavet har begynt å kolonisere det østlige Middelhavet. Rødehavet er jevnt over saltere og næringsfattigere enn Atlanterhavet, derfor hadde artene fra Rødehavet en fordel ovenfor de atlantiske artene i Middelhavet. Byggingen av Aswandammen over Nilen i 1960-årene reduserte tilførselen av ferskvann og næringsrik slam fra Nilen til det østlige Middelhavet, noe som har gjort forholdene der enda mer likt forholdene i Rødehavet. Denne utskiftningen av arter er kjent som Lessepsmigrasjonen etter Ferdinand de Lesseps, ingeniøren som ledet byggingen av kanalen.