Norge under andre verdenskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Høymiddelalder Senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Embetsmannsstaten Unionen går i oppløsning Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Arbeiderpartistaten Oljeindustri og deindustrialisering |
Innhold
|
[rediger] Opptakten
Da annen verdenskrig startet i september 1939, erklærte Norge seg nøytralt, slik som under første verdenskrig. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Utover våren 1940 økte presset på Norge, og i følge utenriksminister Halvdan Koht var regjeringen enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var unngåelig. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som formål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. En av de alvorligste hendelsene var Altmark-affæren 16. februar, der den britiske jageren HMS Cossack bordet det tyske skipet «Altmark», for å befri britiske fanger, i Jøssingfjorden, til tross for norske protester. Dette ble brukt som argument fra tysk side om at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde tysk planlegging for invasjonen startet allerede i desember året før. Tyskland var svært redde for at de allierte skulle ta kontroll over Norge, og benytte det som base for angrep mot Tysklands indre i tillegg til å blokkere malmeksporten fra Sverige. Både Tyskland og de allierte la planer om besettelse av Norge, og 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden.
[rediger] Invasjon
- For utdypende artikkel, se Operasjon Weserübung
3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Rundt midnatt natt til 9. april faller den første nordmann, kaptein Leif Welding Olsen på vaktskuta Pol III i Ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning senket flaggskipet Blücher. Dette forsinket tyskernes fremmarsj slik at konge og regjering fikk mulighet til å rømme fra Oslo. I de andre byene som ble angrepet møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.
[rediger] Felttoget i Norge 1940 og norsk kapitulasjon
I innlandsbygdene møtte tyskerne mer motstand enn ventet og sabotasjeaksjoner forsinket fremdriften betydelig. Den 20. april var fortsatt det meste av innlandet under norsk kontroll. De siste områdene i Sør-Norge under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Midt-Norge var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.
Endel norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk ble Elverum den første byen i verden som har blitt utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen). Først den 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge. Regjeringen hadde i statsråd 7. juni vedtatt at Kongen, Kronprinsen og Regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra, etter å ha blitt informert den 31. mai om at de allierte ville trekke seg ut av Norge. Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni Trondheim.
[rediger] Okkupasjonstiden
Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn endel andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nazistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens innstruks fra Hitler gjorde det dessuten klart dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete». I tråd med nazistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Mishandlig på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleire var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig under de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet. Den politiske ensrettingen skulle være total, etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var alle radioapparater beslaglagt. Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.
Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under hele krigen. Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.
Enorme tyske fort ble opprettet langs hele kysten. Disse fortene ble stort sett bygget av sovjetiske krigsfanger. De to største for å sikre Oslofjorden ble bygget på Vardås i Nøtterøy kommune og på Møvik utenfor Kristiansand. De skulle bestå av henholdsvis 3 og 4 kanonstillinger. På Vardås ble kun en stilling ferdigstilt til krigens slutt. Organisasjon Todt sto bak arbeidet med begge disse fortene. Kanonene på begge fortene var av kaliber 38cm. De hadde en rekkevidde på opptil 55 000 meter, avhengig av granattypen.
Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller til harde represalier mot sivilbefolkningen. Et av de verste eksemplene var bygda Telavåg i Hordaland. Etter at to Gestapo-offiserer ble drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøy i Troms. Etter en episode 28. august 1943 der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller bare unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, 16 menn og kvinner sendt i tukthus.
I Finnmark og Nord-Troms var krigen av en annen karakter. Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige sovjetiske bombeangrep. Den tyske lapplandsarmén benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark fylke Troms nord for Lyngen ble lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Forslaget kom fra Terboven, ordren direkte fra Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra bl.a. Wehrmachts øverstkommanderende i Norge von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. Tyske myndigheter iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under forferdelige forhold i de raserte områdene.
Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.
Menigmanns liv under okkupasjonstiden ble kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra.
[rediger] Styre
Allerede den 9. april 1940 bemektiget den tidligere forsvarsministeren Vidkun Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Men da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embedsstanden, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle noen støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.
Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april, og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var den sterkt konservative og tyskvennlige fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele fastlands-Norge.
Den 13. juni innledet stortingets presidentskap forhandlinger med de tyske okkupasjonsmyndighetene som ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var istand til å styre. Presidentskap foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lengre kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.
25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommisær Josef Terboven at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS ble forbudt.
Ved statsakten på Akershus den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling utnevnt som leder for en kommisarisk (administrativ) norsk regjering, denne var imidlertid ikke demokratisk valgt. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter sålenge verdenskrigen varte.
[rediger] Motstandsbevegelse
-
- For utdypende artikkel, se Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
Ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.
[rediger] Norske utestyrker
Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en svært stor andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord - de s.k. «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etterhvert detaljregulert gjennom Militæravtaen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.
[rediger] Marinen
I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flyvevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.
Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne under tiden i eksil.
[rediger] Luftforsvaret
Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpnet delt i Marinens flyvåpen og Hærens flyvevåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando fra mars 1941. Luftforsvaret opererte 4 skvadroner:
En del av luftforsvarets personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i Bomber Command. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdeinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.
Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.
[rediger] Hæren
Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringn i 1942 bestod hæren av:
- Den norske brigaden i Skottland
- Kompani Linge: En britisk SOE-operasjon, men fra slutten av 1942 en del av den norske hæren
- No. 5 Troop 10 Interallied Commando: Troppen utgikk i 1942 fra brigaden i Skottland, og stod i 10 Interallied Commando under britisk kommando
- Det norske kompani Island: Drev bla. opplæring av britiske og amerikanske styrker i vinterkrig
- En garnison på Svalbard
- En garnison på Jan Mayen
- En garnison på Sør Georgia
- En kystartillerigruppe: Bemannet fra 1942 to kystartillerifort ved Cromarty Firth i Skottland, konvertert til luftvernartilleri i 1945
- Liaisonoffiserer: 50 liaisonsoffiserer var troppsførere i britiske avdelinger det var antatt at skottlandsbrigaden ville operere sammen med ved en invasjon av Norge. Disse kom i kamp på kontinentet sammen med sine avdelinger.
- Et hospital
Hæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.
[rediger] Politistyrkene
Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt 8 bataljoner feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en evt. alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.
Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 1944–45.
[rediger] Canada
I tillegg til ovennevnte hadde marinen og luftforsvaret større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.
[rediger] Handelsflåten
Den norske handelsflåten ble rett etter invasjonen stilt til rådighet for de alliertes krigsinnsats gjennom Nortraship og var det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen. Ved krigens utbrudd var det omlag 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet, skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av de omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.
[rediger] Norske styrker i tysk tjeneste
Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot russerne på østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. I overkant av 5 000 nordmenn var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. Omtrent 700 av dem falt eller forsvant på østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperene harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker.
Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på østfronten, bl.a. Hanna Kvanmo. Disse ble også straffet for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Det internasjonale Røde Kors protesterte, med henvisning til deres plikt til å hjelpe alle parter i en konflikt. Denne dommen har i ettertid vært svært omstridt.
[rediger] Nasjonal Samling
Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partiet var bygd opp med det tyske nazipartiet NSDAP som et forbilde. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å "nyordne" samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemmene i NS ble av mange sett på som landssvikere.
[rediger] Tyske krigsfangeleirer i Norge
I perioden 1941–1945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleire i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.
I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leire kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de sk. «serberleierene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.
Det fantes fire hovedleiere for krigsfanger, Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleire spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt. Denne organisasjonen organiserte blant annet byggearbeidet på Vardås og andre fort som skulle beskytte Oslofjorden mot allierte krigsskip. Byggingen foregikk hovedsakelig ved hjelp av sovjetiske krigsfanger.
Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den sk. «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store.
Omkring 360 nordmenn i SS Vaktbataljon Oslo og Norsk Vaktbataljon, hovedsakelig rekruttert fra Hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene.
[rediger] Deportasjonen av jødene
[rediger] Opptakten
De norske jødene hadde helt fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Overgrep som arrestasjoner og mishandling av enkeltpersoner, yrkesforbud for jøder, hærverk mot og ekspropriasjon av jødisk eiendom samt merking av jødiske forretninger med skilt pålydende "Jüdisches Geschäft - Jødeforretning" pågikk allerede fra sommeren 1940. Allerede juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert. Den 10. januar 1942 ble det på oppfordring fra SIPO iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven "J". Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 startet så en systematisk registerering og kartlegging av jødene. Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet "Jøder i Norge". NS statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet.
[rediger] Arrestasjon og deportasjon
Den 13. mars 1942 gjeninnførte Quisling den sk. jødeparagrafen, avsnittet i grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket (avskaffet 21. juli 1851).
Under unntakstilstanden i Trøndelag i fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til Falstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble utsatt for mishandling. Den 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom. Samme dag fikk det norske Statspolitiet ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble gjennomført av norsk politi forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. Den 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret ihht. Quisling-regjeringens lov av 24. oktober. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert.
Den 26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 32 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 522 norske jøder ble med på denne første transporten med "D/S Donau" til Szczecin i Polen. Derfra gikk veien til utryddelsleiren Auschwitz. Ytterligere 26 jøder ble samme dag sendt sammen med andre norske fanger på skipet "Monte Rosa". Også denne gruppen endte i Auschwitz. "Monte Rosa" hentet en ny last med fanger, en transport fra Grini, den 19. november. Blant disse var 20 jøder.
Det skulle bli en siste, stor transport. 158 jøder, av dem en stor andel kvinner, barn og syke, ble sendt fra Oslo med skipet "Gotenland" 24. februar 1943. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende 130 ble sendt rett i gasskamrene.
Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leire eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 av disse omkom eller ble drept. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen.
Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleire. Bare 27 overlevde. 230 familier ble helt utryddet.
[rediger] Flukt til Sverige
Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige. I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.
De eksisterende "eksportorganisasjonene" som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sveirge hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk nødvendigvis gjennom villmark, og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. Tidsnøden førte til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser.
[rediger] Norske borgere i tysk og tysk-alliert fangenskap
[rediger] Nordmenn i tysk fangenskap
Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var ca. 4 000 kvinner, de fleste sonet på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.
I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.
Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse av antall norske fanger i hver leir:
|
|
|
Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.
Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.
Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.
Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én korporal, som ble tatt ved våpenleveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI C var betegnelsen helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde S for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.
Ca. 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leire i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z'en betyr Zweiglager, eller Filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildbwerg.
Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.
I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.
[rediger] Nordmenn i japansk fangenskap
Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleire. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor.
[rediger] Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap
Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget ombord på sine skip eller i leire inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942.
[rediger] Litteratur
Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. Den mest kjente beretningen er erindringsboken Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter forøvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen
- Nordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
- Ottosen, Kristian. Natt og tåke : historien om Natzweiler-fangene (1989)
- Ottosen, Kristian. Liv og død : historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
- Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene (1991)
- Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
- Ottosen, Kristian. I slik en natt : historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
- Ottosen, Kristian. Ingen nåde : historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)
-
- Bøker om Norges frihetskrig 1940-45 : en bibliografi / redigert av Hans Luihn (1995)
[rediger] Slutten på krigen
Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. At Tyskland frivillig ville oppgi kontrollen av Norge, som var sterkt befestet og hvor de hadde nesten en halv million soldater stående, var på ingen måte gitt. Men øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette.
Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år.
[rediger] Krigsomkostningene
[rediger] Norske krigsdødsfall
Fra Statistisk Sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945:
- Totalt 10 262 døde, herav:
- Norske militære: 2 000, herav:
- I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
- I utlandet: 1 123
- Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
- Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
- I innenriks fart: 635
- I utenriks fart: 3 003
- Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
- Sivile: 1 779
- Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65
- Norske militære: 2 000, herav:
[rediger] Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall)
- Henrettet i Norge: 369
- Henrettet i Tyskland: 29
- Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert ihjel
- Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder
SSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleire fra Norge. I følge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.
SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.
[rediger] Norske krigsdødsfall kvinner (deltall)
- 883 kvinner falt, herav:
- 266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
- 13 i tysk tjeneste
- 2 likvidert av motstandsbevegelsen
- 70 sjøfolk i handelsflåten
- 532 andre sivile
[rediger] Utenlandske krigsdødsfall i Norge
Fra Statistisk Sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:
- Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (circa)
- Jugoslaviske politiske fanger: 2 839
Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.
[rediger] Materielle tap
Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk Sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:
- 22 000 boliger ble totalødelagt
- 16% av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60%), hvalfangst (68%), fiskerier, bergverksdrift og industri
- Industriproduksjonen ble redusert til 57% av nivået i 1938
- Vareeksporten ble redusert til 18% av 1938-nivået
Når det gjelder materielle tap, stod Finnmark i en absolutt særstilling. Hele fylket var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.
[rediger] Etterspill
Ved fredsoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid meget kontroversielt. På Paris-konferansen ville bl.a. Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Den omstridte historikeren professor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.» Den allmenne oppfatning er allikevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.
Etter krigen startet et omfattende rettoppgjør hvor omlag 50 000 personer ble straffet. Omlag 20 000 ble fengslet og 25 personer ble henrettet. Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som som å ha foregått etter rettstatlige prinsipper, selv om det har blitt kritisert. Grunnlaget for kritikken har blant annet vært; tvil om at Elverumsfullmakten var gyldig, påstander om at forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det er også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.
Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevet også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.
I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner internert i egne leire uten lov og dom. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Digital okkupasjon Norge 1940-45
- Norsk Krigsleksikon
- Norge under andre verdenskrig
- Søk i krigsleksikonets bilde- og filmdatabase (fyldig)
- Batterie Vara / Møvik Fort
- Folk og Forsvars studiehefte om Norge under krigen (nedlastbart pdf-dokument)
