Stockholmsyndromet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stockholmsyndromet beskriver ofre for kidnappinger og bortføringer som over tid utvikler en sympati for sine kidnappere.
Navnet kommer av et bankran av Kreditbanken på Norrmalmstorg, sentralt i Stockholm i 1973. Etter seks dager som gisler i banken motsatte flere av gislene politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerene i den påfølgende rettssaken.
23. august 1973 forskanser raneren Janne Olsson seg i banken på Norrmalmstorg i Stockholm. Han har tatt fire gisler, og krever at polititet skal løslate en gammel cellekompis, Clark Olofsson, og føre ham til banken. Samtidig krever han 3 millioner kroner, en bil og fritt leide.For første gang i svensk mediehistorie overfører fjernsynet gisseldramaet direkte, og lamslåtte TV-tittere kan følge dramaets gang fra sofakroken. Politiet slipper Clark Olofsson inn i banken, og lover å innfri de andre kravene også. Men når raneren i tillegg ber om å få ta med seg to av gislene, sier politiet stopp og konflikten låser seg.
Janne Olsson truer med å henge gislene dersom politiet går til aksjoner. Forbryterkompis Clark Olofsson forteller dessuten på telefon inne fra banken at Olsson går med sprengstoff på seg og er innstilt på å blåse hele banken i lufta om nødvendig. Sveriges Radio intervjuer også et av gislene over telefon. Trass i truslene fra raneren, kan hun forsikre lytterne om at alle har det bra. - Jeg stoler disse guttene, sier hun, - det er politiet jeg ikke stoler på. Hun sier at hun og en annen av kvinnene er villige til å bli med Janne Olsson dersom han slipper ut av banken. - Jeg kunne reist hvor som helst i verden med ham, sier hun. - Folk tror vi sitter livredde i en krok her inne og skjelver, men det er ikke sant. Vi prater hyggelig sammen, og i dag spilte vi et slag bondesjakk!
I ettertid har det vennskaplige forholdet som oppstod mellom gisler og gisseltaker på Norrmalmstorg i 1973, fått navnet Stockholmsyndromet. Det er et psykologisk fenomen, der forbryteren og ofrene får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor dem som forsøker å redde dem ut av situasjonen, nemlig politiet. Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen. Mens det er politi og myndigheter, som nekter å etterkomme forbryterens krav, som setter gislenes sikkerhet på spill. I de periodene politiet ikke forhandler med gisseltakeren, blir det tid til samtaler mellom ofre og overgriper. Det snakkes om familie, om barn, om gleder og bekymringer. Slik knyttes det følelsesmessige bånd, og etter hvert får alle parter en felles interesse av å komme ut av krisen uten at noen blir skadet.
