Stridsvogn med ljå
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stridsvognen med ljå var en modifisert hestetrukket stridsvogn som ble oppfunnet av den persiske keiseren Kyros den yngre senest 401 f.Kr.. Den hadde en kniv montert på begge sidene av akslingen. Bladene gikk horisontalt ut en meter på sidene av vognen og roterte etter som vognen ble trukket.
Den stridsvognen ble trukket av fire hester og bemannet av opp til tre mann, en fører og to krigere. Teoretisk ville stridsvognen pløye gjennom infanteriets linjer og kutte de kjempende i to eller i det minste skape åpninger i linjene som kunne utnyttes. I praksis var der flere problem. Det var vanskelig å få hestene til å angripe inn i de tette falanksformasjonene til de greske/makedonske hoplittene (infanteri). I tillegg kunne en disiplinert hær dele seg når stridsvognen ankom og så slutte seg sammen når den hadde passert og på denne måten slippe stridsvognen gjennom uten så mange skader. For det tredje hadde stridsvognen begrensede militære muligheter. De var kun et offensivt våpen og var best mot infanteri i åpne angrep hvor stridsvognene hadde rom å manøvrere i.
Til tross for begrensningene ble stridsvogner med ljå brukt med noe suksess av perserne, kongedømmene i den hellenske perioden og senere romerriket.
Sent i den imperiets periode eksperimenterte romerne med en uvanlig variant som brukte lanser i katafrakt-stil som ble montert på en eller flere av hestene som trakk stridsvognen for å øke effekten i angrepet. (Enheten ble ikke brukt lenge, noe som antyder at ideen ikke var særlig effektiv.)
