The Open Championship
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Major-turneringer |
|
The Open Championship, uoffisielt også kalt British Open, er det eldste av de fire store mesterskapene i golf. Hvert år arrangeres turneringen av en velrenommert golfklubb i Storbritannia, men den administreres imidlertid alltid av Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews. Den spilles alltid på en linksbane.
The Open spilles i juli som golfsesongens tredje major, etter The Masters og US Open, men før PGA-mesterskapet. Turneringen har hatt offisiell status på PGA-touren siden 1995, som betyr at pengepremiene inngår på PGA-tourens pengeliste. I tillegg har alle turneringene før denne datoen blitt klassifisert som seire på PGA-touren med tilbakevirkende kraft, og listen over spillere med flest seire er blitt justert tilsvarende. Europatouren har alltid anerkjent The Open som en offisiell turnering.
Innhold |
[rediger] Historie
The Open ble avholdt første gang 17. oktober 1860 på Prestwick Golf Club i Skottland. Åpningsturneringen var begrenset til profesjonelle spillere, og trakk til seg åtte golfere som spilte tre runder på Prestwicks dengang 12-hullsbane på én enkelt dag. Willie Park sr. vant med 174 slag, og slo dermed favoritten Tom Morris sr. med to slag. Året etter ble mesterskapet åpnet for amatører, og åtte av dem deltok, i tillegg til 10 profesjonelle.
Opprinnelig var vinnerens trofé et rødt lærbelte med sølvspenne, kalt The Challenge Belt. Det var ingen pengepremie de tre første årene. I 1863 ble det etablert et premiefond på 10 pund, som ble delt mellom den andre, tredje og fjerde beste profesjonelle spilleren, mens vinneren fortsatt bare fikk beholdte beltet i et år. I 1864 vant Tom Morris sr. den første vinnerpotten på 6 pund. Mesterbeltet ble avskaffet i 1870 da Tom Morris jr. fikk beholde det etter å ha vunnet mesterskapet tre ganger på rad. Det ble deretter erstattet av dagens trofé, pokalen The Claret Jug.
Prestwick Golf Club administrerte The Open fra 1860 til 1870. I 1871 samtykket klubben i å organisere turneringen i samarbeid med R&A og The Honourable Company of Edinburgh Golfers. I 1892 ble den fordoblet i lengde fra 36 til 72 hull, det vil si fire runder med det som da var blitt standard 18 hull. Samme år nådde premiefondet 100 pund. På grunn av det økende antallet deltagere ble det i 1898 innført cut etter to runder. I 1920 ble ansvaret for mesterskapet overført i sin helhet til R&A.
De første vinnerne var alle skotske profesjonelle golfere, som på den tiden arbeidet som greenkeepere, køllemakere og caddies for å spe på de beskjedne gevinstene fra turneringer. The Open har alltid vært dominert av profesjonelle, og amatører har kun tatt seks seire, alle mellom 1890 og 1930. Den siste av disse var Bobby Jones' tredje seier i The Open, som del av hans grand slam. Jones var en av fire amerikanere som vant The Open mellom første og andre verdenskrig – den første var Walter Hagen i 1922. Disse amerikanerne samt den franske vinneren i 1907, Arnaud Massy, var de eneste vinnerne som ikke var fra Skottland eller England frem til 1939.
Den første vinneren etter andre verdenskrig var amerikaneren Sam Snead i 1946. I 1947 vant Fred Daly fra Nord-Irland. Mens det har vært mange skotske og engelske vinnere, er Daly fortsatt den eneste vinneren fra øya Irland, og ingen walisere har noensinne vunnet. Ellers var mesterskapet i etterkrigsårene dominert av vinnere fra det britiske Samveldet, da sydafrikaneren Bobby Locke og australieren Peter Thomson sammen vant ni av elleve mesterskap fra 1948 til 1958.
En annen sydafrikaner, Gary Player, ble mester i 1959. Dette markerte innledningen av en ny æra i golf dominert av «The Big Three» – Gary Player, Arnold Palmer og Jack Nicklaus. Palmer deltok for første gang i 1960 da han kom på andreplass etter den forholdsvis ukjente australieren Kel Nagle, men han vant de to neste årene. Selv om han langtfra var den første amerikaneren til å vinne The Open, var Palmer den første landsmannen som mange amerikanere så vinne turneringen på fjernsyn, og hans suksess beskrives ofte som årsaken til at amerikanske golfspillere etterhvert gjorde The Open til en fast turnering på kalenderen. Naturligvis bidro også utbredelsen av transatlantiske flyreiser.
Nicklaus' seire i The Open kom i 1966, 1970 og 1978. Totalsummen på tre seire er faktisk ikke spesielt bemerkelsesverdig – Nicklaus vant hver av golfens tre andre majors flere ganger. Nicklaus var imidlertid svært dominerende gjennom hele 1960- og 1970-tallet. Han endte blant de fem beste 16 ganger, inkludert 7 andreplasser. Han innehar rekordene for flest runder under par (61) og flest totalsummer under par (14). På Turnberry i 1977 var Nicklaus innblandet i en av de mest berømte matchene i golfens historie, da hans duell med Tom Watson pågikk helt til siste slag før Watson gikk seirende ut av kampen for andre gang.
Watson vant The Open fem ganger, flere enn noen annen har siden 1950, men hans siste seier i 1983 markerte slutten på en periode med amerikansk dominans. De neste 11 årene var det kun én amerikansk vinner, mens de andre kom fra Europa og Samveldet. De europeiske vinnerne i denne perioden – spanjolen Seve Ballesteros, skotten Sandy Lyle (den første skotske vinneren på over 50 år) og engelskmannen Nick Faldo – var også lederskikkelser blant gruppen av spillere som fikk overtaket på amerikanerne i Ryder Cup på denne tiden.
I 1995 fikk The Open plass på PGA-tourens offisielle kalender. John Dalys seier samme år, som var en stor overraskelse selv om han hadde vunnet en major før, innledet en ny periode med amerikansk dominans. Tiger Woods tok sin første (og foreløpig eneste) seier i The Open i 2000. I 2002 ble alle seire i The Open før 1995 retroaktivt anerkjent som seire på PGA-touren.
[rediger] Kvalifisering
Startfeltet i The Open består av 156 spillere. Det er tre måter å kvalifisere seg på. Omtrent to tredeler av feltet består av ledende spillere som er direktekvalifisert. Resten av feltet består av spillere som kvalifiserer seg gjennom Local Qualifying og International Qualifying.
Det er nesten 30 måter å direktekvalifisere seg på. De viktigste er:
- De 50 beste på verdensrankingen i golf.
- De 20 beste på pengelistene til PGA-touren og Europatouren forrige sesong. De fleste av disse spillerne er også blant de øverste på verdensrankingen.
- Alle tidligere vinnere av The Open som ikke er eldre enn 65 år på turneringens siste spilledag.
- Alle spillere som har vunnet en major i de fem foregående år.
- De 10 beste spillerne i The Open foregående år.
De andre kategoriene for direktekvalifisering sikrer at alle de store tourene er representert, og at det er noen amatørspillere med.
[rediger] Baner
Fra 1860 til 1870 ble The Open organisert av og spilt på Prestwick Golf Club. Siden 1872 har turneringen alltid blitt spilt på et antall baner på omgang. I begynnelsen var det tre baner i turnus, nemlig Prestwick, St. Andrews og Musselburgh. I 1893 ble Royal St. George's og Royal Liverpool Golf Club invitert til å bli med i turnusen. Siden har flere andre klubber blitt med, mens noen få er sløyfet.
Det er ni baner i den nåværende turnusen:
- St. Andrews
- Muirfield
- Royal St. George's
- Royal Liverpool Golf Club
- Royal Troon
- Royal Lytham & St. Annes
- Carnoustie
- Royal Birkdale
- Turnberry
Baner som ikke lenger er i turnus:
- Prestwick Golf Club
- Musselburgh
- Royal Cinque Ports
- Prince's Golf Club
- Royal Portrush
[rediger] Vinnere
[rediger] Rekorder og statistikk
- Eldste vinner: Tom Morris sr. (46 år, 99 dager), 1867
- Yngste vinner: Tom Morris jr. (17 år, 160 dager), 1868
- Flest seire: 6, Harry Vardon (1896, 1898, 1899, 1903, 1911, 1914)
- Laveste absolutte 72-hullsscore: 267, Greg Norman (66-68-69-64), 1993 (Royal St. George's)
- Laveste 72-hullsscore i forhold til par: -19, Tiger Woods (67-66-67-69, 269), 2000 (St. Andrews)
[rediger] Spillere som har vunnet flere ganger
|
|
|
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
| Profesjonell golf - Golf 2006 - Verdensranking - Order of Merit - Golfens æresgalleri - FedEx Cup |  |
|
Profesjonelle tourer Major-turneringer Organisasjoner |
|
