Tysklands historie (1814–1871)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikkens dager Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Denne artikkelen tar for seg Tysklands historie i perioden som begynner med napoleonskrigenes slutt og slutter med Tysklands samling.
Innhold |
[rediger] Wienerkongressen
- Utdypende artikkel: Wienerkongressen
Etter Napoleons nederlag møttes seierherrene i Wien i 1814 og 1815 for å trekke opp linjene for Europa etter Napoleon. Under ledelse av den reaksjonære østerrikeren fyrst Metternich ønsket man å stille klokken tilbake til tiden før den franske revolusjon.
Napoleon hadde i stor grad omorganisert Tyskland. Den hellige tysk-romerske keiseren hadde lagt ned sin krone i 1806, og riket var blitt erstattet med en løs sammenslutning under fransk ledelse, Rhinkonføderasjonen. Denne sammenslutningen falt sammen etter Napoleons fall.
Den prøyssiske sjefsforhandleren, Karl August von Hardenberg, gikk sammen med Metternich for å finne er ordning som sikret maktbalansen i Europa. De tok utgangspunkt i en plan av Wilhelm von Humboldt, og kom opp med de såkalte Tolv artikler.
Her ble det forslått en føderasjon av de tyske statene, under ledelse av Preussen og Østerrike. Østerrike skulle ha presidentskapet i denne føderasjonen. Planen ble mislikt av mange tyske fyrster, da den begrenset deres makt. Napoleons tilbakekomst fra Elba fikk imidlertid fart på sakene, og den 8. juni 1815 ble avtalen undertegnet.
Territoriet til Preussen ble sterkt utvidet under Wienerkongressen. Prøysserne fikk bl.a. Westfalen, Rheinland og Svensk Pommern. Preussen fikk områdene i vest for å kunne være en motvekt til Frankrike i fremtiden.
Sachsen, som hadde støttet Napoleon, mistet betydlige deler av sitt territorium til Preussen. Østerrike gav avkall på flere tyske områder i bytte mot økt territorium i sør og øst.
[rediger] Det tyske forbund
- Utdypende artikkel: Det tyske forbund
Samarbeidet mellom de tyske statene ble mindre enn hva mange hadde trodd før avtalen ble underskrevet. Det ble ikke innført felles tyske domstoler, eller felles administrative organer. Det ble et forbund av uavhengige stater fremfor en forbundsstat. Det tyske forbund fikk et felles parlament i Frankfurt, men beslutninger måtte fattes med to tredjedelers flertall for å være gyldige. Preussens store andel av representantene gjorde at de derfor kunne blokkere alle forslag.
Det var sterke krefter som motarbeidet forbundet. Flere ikke-tyske fyrster, som den danske kongen og den britiske kongen, var representerte i det tyske forbund gjennom sine tyske fyrstetitler. Disse ønsket naturlig nok ikke noe sterkt Tyskland. Heller ikke Metternich ønsket noen sterk tysk sentralmakt, da han var opptatt av Østerrikes suverenitet og stort sett så på forbundet som et middel til å kontrollere Preussen.
I de første årene av forbundstiden liberaliserte flere tyske stater styresettet. I Østerrike måtte keiser Franz godta et statsråd i 1814. Baden og Bayern fikk konstitusjoner i 1818. Det så lenge ut til at også Preussen skulle få en grunnlov, men kong Friedrich Wilhelm gav opp idéen i 1818.
[rediger] Uro i 1830
Den franske Juli-revolusjonen i 1830 fikk også ringvirkninger i Tyskland. I Aachen gjorde arbeidere opprør mot fabrikkeierne i september, og en prøyssiske hær måtte settes inn for å stoppe urolighetene. Urolighetene ble forsterket på grunn av matmangel, i Kassel og andre steder i Hessen angrep bønder tollstasjoner.
Utover i 1830 gjorde bråket at også Sachsen måtte gjøre noe. Uroligheter i bl.a. Leipzig førte til at reformer ble vedtatt. i 1831 ble en ny grunnlov vedtatt.
Urolighetene gjorde at Metternich mobiliserte de reaksjonære kreftene i Tyskland. Frankfurt-parlamentet vedtok i 1832 innskrenkelser i ytringsfriheten. I 1833 ble det opprettet et felles tysk «sentralbyrå for politiske undersøkelser», som motarbeidet anti-monarkiske strømninger.
[rediger] Tollunion
Den industrielle revolusjon pågikk for fullt i denne perioden, noe som gjorde at det ble behov for friere handel. I 1834 ble det etter prøyssisk initiativ opprettet en tollunion, en Zollverein. Denne tollunionen besto av 34 tyske stater, men Østerrike med sin proteksjonistiske økonomi ville ikke delta.
Det var i denne perioden de veste delene av staten Preussen utperkte seg som ledende industrielt. Ny tungindustri vokste frem i Ruhr, bl.a. ble Krupp i Essen en av verdens ledende produsenter av stål. Dette gjorde at at Preussen og Tyskland i stor grad ble selvforsynte med industriprodukter, og importen fra England avtok.
[rediger] 1848-revolusjonen
Den 22. februar 1848 bryter det nok en gang ut en revolusjon i Frankrike. Som i 1830 spredde revolusjonen seg fort til Tyskland.
I begynnelsen av mars gikk det en bølge av protester over Tyskland. Folk i alle stater krevde politiske forandringer. De første byene med oppstand var Mannheim og Heidelberg. I Baden tvang de revolusjonære kongen til å endre det poltiske systemet etter store demonstrasjoner i hovedstaden Karlsruhe.
I Østerrike måtte den 13. mars Metternich gå av og flykte til England. Etter en stor demonstrasjon måtte keiseren innføre pressefrihet, etter at det måtte soldater til for å stoppe mobben. Samtidig lovte keiseren å innkalle en grunnlovsforsamling.
Etter suksessen i Wien brøt også urolighetene ut i Preussen. I Köln ble opprøret ledet av Andreas Gottschalck. Gottschalk krevde pressefrihet også i Preussen. Opprøret i Köln ble slått ned, men bystyret i byen ble så redde for yttligere opptøyer at de bad sentralregjeringen om å iverksette reformer.
Kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen gikk etterhvert med på reformer, etter en periode med nøling. Den 18. mars lovte kongen å innføre pressefrihet også i Preussen. Uheldigvis gikk den prøyssiske øverstkommanderende i Berlin, von Prittwitz, hardt til verks mot demonstrantene og åpnet ild mot folkemengden utenfor palasset. Dette gjorde at reformløftene fra kongen mistet all troverdighet, og det utviklet seg etterhvert et opprør mot kongen. Kongen måtte snart gi opp og sende von Prittwitz og hæren ut av byen.
Kongen gav sin tilsluting til at Tyskland skulle få en grunnlov, og den 18. mai møttes Tysklands første fritt valgte parlament i Frankfurt. Parlamentet ble imidlertid mislykket. De prøvde å gjøre Preussens konge, Friedrich Wilhelm, til keiser i et forent Tyskland. Friedrich Wilhelm nektet imidlertid å ta i mot, og da de østerrikske og prøyssiske mandatene forlot parlamentet etter dette gikk parlamentet i oppløsning.
[rediger] Karl Marx og kommunismen
Ettersom industrialiseringen skjøt fart i Tyskland vokste det også frem en arbeiderklasse. Arbeiderbevegelsen i Tyskland var imidlertid ikke organisert like godt som den franske og den engelske.
Filosofen og journalisten Karl Marx måtte i 1843 flytte til Paris etter at avisen han jobbet i i Köln ble stengt ned av myndighetene. I Paris ble han kjent med Friedrich Engels. Engels vekket Marx' interesse for politikk, noe som ble starten på et langt samarbeid mellom de to.
I Paris skrev de to flere sosialistiske tekster, hvorav den mest kjente var Det kommunistiske manifest (1848). Denne utgivelsen druknet imidlertid noe i begivenhetene på kontinentet samme år.
På slutten av 1850-tallet og i begynnelsen av 1860-årene ble det fart i den felleseuropeiske arbeiderbevegelsen. Dette ble utløst av en felleseuropeisk økonomisk krise i 1857. I 1864 ble det i London dannet den første internasjonale, en internasjonal organisasjon som skulle jobbe for arbeidernes rettigheter. Marx var de tyske arbeideres representant i internasjonalen.
I 1867 utgav Marx det første bindet i storverket «Das Kapital». Boken er en analyse av kapitalismen. «Das Kapital» fungerte som et filosofisk og politisk rammeverk for sosialismen.
Det var på denne tiden splittelse i den tyske arbeiderbevegelsen. Sosialistlederen Ferdinand Lasalle gikk inn for å samarbeide med de borgelige, noe Marx var mot. Marx, August Bebel og Wilhelm Liebknecht stiftet derfor i 1869 sitt eget sosialistparti.
[rediger] Bismarck: Tysklands jernkansler
Otto von Bismarck ble født i 1815 i en junker-familie. Etter å ha studert jus i Göttingen fikk han en stilling i det prøyssiske embedsverket.
Etter å ha debutert som lokalpolitiker i 1847 ble han i 1851 sjef for den prøyssiske delegasjonen til Det tyske forbund. Her utmerket han seg tidlig med sin markante anti-østerrikske linje. Bismarck jobbet bl.a. hardt for å nekte Østerrike adgang til tollunionen.
Prins Wilhelm sendte Bismarck til Russland som ambassadør da han ble regent. Dette ble sett på som en måte å pasifisere krigshisseren Bismarck på. Senere ble Bismarck overført til Paris.
Da striden mellom den prøyssiske kongen og nasjonalforsamlingen var på sitt verste ble Bismarck kalt til Berlin igjen. Her ble han utnevnt til statsminister i 1862.
Bismarck gikk hensynsløst til angrep på Prøyssens mer liberale krefter. Når nasjonalforsamlingen ikke stemte som Bismarck ville, simpelthen ignorerte han den og trumfet gjennom viljen sin.
Bismarck var fast bestemt på å gjøre Preussen til Tysklands ledende makt. Han motarbeidet Østerrike på alle mulige måter, og kom heller med tilnærmelser mot Frankrike. Da Franz Josef av Østerrike innkalte til et møte for å revidere den tyske forfatningen i 1863 fikk han den prøyssiske kongen til å boikotte møtet. Bismarck mente at fremstøtet var et østerriksk forsøk på å pasifisere Preussen.
Hendelser senere i 1863 gjorde imidlertid at Bismarck måtte legge bort den anti-østerrikske holdningen sin for en liten stund.
[rediger] Krigen i Slesvig-Holsten
Hertugdømmet Slesvig-Holsten hadde hørt til den oldenburgske kongen i hundrevis av år, og dermed vært i personalunion med Danmark. Slesvig og Holstein hørte politisk sammen, men hadde ellers ikke så mye til felles. Slesvig hadde dansk flertall, og hadde aldri hørt til Tyskland. Holstein hadde så og si utelukkende tysktalende innbyggere, og hørte til det tyske forbund. Samtidig var hertugdømmet «evig udelelig» under den danske kongen.
I 1863 gikk sterke krefter i Danmark inn for å innlemme Slesvig i Danmark, og heller oppgi Holstein til Tyskland. Dette skapte stort oppstyr i Tyskland, og forbundsdagen i Frankfurt bad om hjelp til å «befri» hertugdømmet fra avhengigheten av Danmark.
Bismarck var ikke interessert i noen ny tysk stat, men ville utnytte situasjonen til å styrke Preussen. Han gikk heller inn for å innlemme området i Preussen. Kong Wilhelm hadde i utgangspunktet stor sympati med tyskerne i Slesvig sin sak og ble derfor forferdet, men gikk etterhvert med på Bismarcks linje.
Etter at forbundsdagen hadde vedtatt at Holstein skulle besettes av tyske tropper, stilte Østerrike og Preussen et ultimatum til Danmark den 16. januar 1864. Da danskene avviste dette rykket prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig.
Danmark hadde stor internasjonal sympati, men hadde i praksis liten sjanse mot de to tyske stormaktene. Den 18. april 1864 kom det til et stort slag ved Dybbøl skanser, der danskene tapte halvparten av styrken sin på 10 000 mann. Hele Jylland ble besatt, og danskene måtte gi opp. Fredsavtalen som ble undertegnet i Wien den 30. oktober gjorde at Holstein og Slesvig ble avstått til kongen av Preussen og keiseren av Østerrike.
[rediger] Preussen blir den ledende tyske makt
I Gastein i august 1865 gjorde Preussen og Østerrike en avtale om fordelingen av Slesvig og Holstein. Østerrike skulle administrere Holstein, mens Preussen fikk Slesvig. Bismarck var imidlertid ikke fornøyd med abre halve byttet, og i et regjeringsmøte den 28. februar 1866 gikk han inn for å ta et militært oppgjør med Østerrike.
Bismarck overleverte så forbundsdagen et forslag om en reform av det tyske forbund. Dette forslaget inkluderte et nytt tysk parlament basert på alminnelig stemmerett. De andre tyske statene var svært skeptiske, da dette var helt nye toner fra den svært konservative Bismarck. Da forslaget ikke ble vedtatt, la Bismarck skylden på Østerrike og la frem en revidert plan der Østerrike skulle utelukkes fra forbundet. Østerrikes regjering svarte med å kreve av forbundstroppene ble mobilisert mot Preussen, noe som ble vedtatt.
Den 15. juni rykket prøyssiske tropper inn i Hannover og Sachsen, og seks dager senere kom krigserklæringen. Preussen var nå i krig mot Østerrike og de fleste andre tyske statene. Denne krigen ble senere kjent som den østerriksk-preussiske krig.
Den prøyssiske hæren, ledet av Helmuth von Moltke, satte raskt de nord-tyske statene ut av spill. Etter erobringen av Hannover kontrollerte Preussen hele Tyskland nord for Main.
Etter erobringen av Nord-Tyskland satte Moltke kursen inn i Böhmen. Den 3. juli 1866 møttes den prøyssiske og den østerrikske hæren ved Königgrätz. Slaget ved Königgrätz ble en stor prøyssisk seier, og krigen var i praksis vunnet etter dette.
Kong Wilhelm ville gå videre og erobre større deler av Østerrike, men Bismarck fikk overtalt kongen til å ikke ydmyke Østerrike. Bismarck forsto at Preussen trengte Østerrike som alliert for fremtiden. Ved freden i Praha i august avsto Preussen fra å kreve andre østerrikske landavståelser enn at Slesvig-Holstein skulle avstås til Preussen.
Bismarck sørget imidlertid for å erobre land på annet hold. Hannover, Hessen, Nassau og Frankfurt am Main ble innlemmet i Preussen. De andre nord-tyske statene ble tvunget inn i Det nord-tyske forbund. I dette forbundet ble Bismarck forbundskansler. Forbundet skulle ha et forbundsråd, samt en riksdag der medlemmene skulle velges for tre år, med alminnelige stemmerett.
[rediger] Den fransk-preussiske krig
- Utdypende artikkel: Den fransk-preussiske krig
I Spania ble Dronning Isabella avsatt høsten 1868. I 1869 fikk den katolske prins Leopold av Hohenzollern-dynastiet tilbud om den spanske kronen. Dette kunne ikke Frankrike godta. Etter fransk press trakk Leopold sitt kandidatur.
Frankrikes keiser, Napoleon III, var likevel ikke fornøyd. Han kom via sin ambassadør i Berlin med et krav til den prøyssiske kongen om at Leopolds kandidatur skulle forbli uaktuelt også i fremtiden.
Kong Wilhelm meddelte ambassadøren at han anså saken som avsluttet, og ville ikke gi noen slik garanti. Dette ble Bismarck gjort oppmerksom på. Bismarck grep staks sjansen, og offentliggjorde et telegram som viste at kongen hadde måtte vende den franske ambassadøren ryggen etter «en grov fornærmelse». Bismarck ville vise at det ikke var frykten for Frankrike som gjorde at kandidaturet til Leopold ble trukket.
Dette telegrammet gjorde franskmennene rasende. Det ble sett på som et angrep på den franske ære. Stemningen i Paris ble svært anti-tysk, og den 19. juli 1870 erklærte Frankrike Preussen krig.
Krigserklæringen førte til at motsetningene mellom det nord-tyske forbundet og tyskerne i sør forsvant. I Bayern så man på den franske aggresjonen som en aggresjon overfor hele Tyskland.
Frankrike gikk overraskende nok ikke til lynangrep på Preussen og de andre tyske statene. I august var det fortsatt bare mobilisert 275 000 mann. Det var heller Moltke og prøysserne som tok initiativet og rykket inn i Alsace og Lorraine med en halv million mann. I krigens første uker vant prøysserne tre slag, ved Weissenburg den 4. august, ved Wörth den 6. august og ved Gravelotte den 18. august. De prøyssiske styrker omringet og beleiret også den viktige byen Metz.
Napoleon III hadde søkt tilflukt i festningen Sedan ved den belgiske grensen. Da denne falt den 1. september ble keiseren tatt til fange.
I Paris førte Napoleons tap til at keiserinnen flyktet byen. Paris ble beleiret like etterpå da de prøyssiske troppene nådde byen. Denne beleiringen førte til et opprør inne i byen, de såkalte Pariskommunen ble dannet.
Seieren over Frankrike gjorde at Tyskland kunne samles. Etter at kong Ludvig II av Bayern hadde sendt et brev der han bad Wilhelm stille seg i spissen for et samlet tysk rike, aksepterte den prøyssiske kongen endelig å stille som tysk keiser. En improvisert seremoni ble gjort i stand i Versailles utenfor Paris, der Wilhelm ble proklamert som keiser den 18. januar 1871. Det andre tyske keiserrike var født.
[rediger] Se også
Tysklands historie (1814–1871)
