Xylografi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Xylografi eller trestikk er en trykkmetode for bilder. Ordet brukes også om avtrykket etter teknikken, det vil si det trykte bildet. Metoden er høytrykk på samme måte som tresnitt. «Xylografi» kommer fra gresk og betyr «tre-skrift».
Innhold |
[rediger] Teknikk
Xylografi er i prinsippet samme teknikk som tresnitt, men fordi trykkplaten er laget av endeved fra harde tresorter istedenfor av lengdetre, blir avtrykket finere og mer detaljert. Xylografen skjærer ut motivet med såkalte stikler som også brukes ved kobberstikk. Ved større arbeider limes flere stykker endeved sammen. Xylografiet, det vil si et xylografisk trykk, tåler langt større opplag enn tresnittet fordi det brukes hard og trykkbestandig endeved. Tresortene kan for eksempel være buksbom eller kristtorn
[rediger] Historikk
Xylografi er kjent fra Kina i det 1. århundre, men kom langt seinere til Europa. Albrecht Dürer (1471-1528) er kjent for sine arbeider med tresnitt og xylografi, men det skulle gå bortimot 350 år etter at Johann Gutenberg oppfant trykkeripressen i 1453 at teknikken med å skjære i tre ble utviklet videre. Teknikken ble tatt opp og gjort kjent av engelskmannen Thomas Bewick (1753–1829) gjennom arbeidene hans på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.
[rediger] Oppsving og tilbakegang
Bewick gjorde gravering på en mye hardere treblokk enn tidligere, og istedenfor å skjære på siden av trekkstokken brukte han enden. Istedenfor en kniv brukte han en graveringskniv for kobber med en V-formet spiss. På denne måten kunne han skape meget detaljerte graveringer som likevel skilte seg fra de som ellers ble laget på kobberplater. I motsetning til trykk fra kobberplater, som hurtig ble ødelagt, var trykk fra trestokker tilpasset masseproduksjon på tusener av kopier. Ettersom gravering i tre er en relieffprosess mens metallgravering er det motsatte, kunne tregraveringer ble brukt direkte i trykkeprosessen.
Trykkeriene hadde i tillegg en hurtig mekanisk forbedring på denne tiden. Som et resultat av Bewicks innovative forbedring av trykkeriprosessen ble den illustrerte trykksaken billigere å produsere i høyt opplag og dessuten kvalitativt bedre. Illustrasjoner av kunst, natur, tekniske prosesser, berømte mennesker, fremmede land og mange andre temaer ble tilgjengelig for et dannet publikum som begynte å sette pris på en illustrert presse, forløperen til dagens kulørte presse. En xylograf skar trykkblokken i tre, mens det originale bilde var i en annen teknikk, det kunne være en tegning eller et fotografi. Xylografiet hadde sitt høydepunkt som bokillustrasjon i 1880 og -90-åra.
Bewicks oppfinnelse ble utviklet og forbedret av en stor gruppe av profesjonelle tregravører. Magasiner med store opplag, som «The London Illustrated News» og «Harper’s Weekly» i England, hadde mange og store, helsidedekkende illustrasjoner som var et samarbeid mellom håndverkere og tregravører. Gustav Dores berømte tegninger var likeledes en samarbeid mellom Dore og en gruppe av talentfulle gravører. I Norden ble xylografi mye brukt i blader som Illustreret Tidende og andre.
Tregravører, som behersket en reproduserende mer enn en kunstnerisk teknikk, har siden blitt totalt erstattet av andre metoder i utviklingen av trykkeriteknologien. I dag blir gravering i tre kun benyttet for å skape bokplater, kunsttrykk, spesielle kunstutgivelser i begrenset opplag, bokillustrasjoner og kommersiell kunst.
