Antiokos III den store
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antiokos III den store (ca 241–187 f.Kr., hersket 223–187 f.Kr.) var den yngste sønnen til Selevkos II Callinicus og ble hersker av Selevkidriket som ungdom på rundt atten i 223 f.Kr. (hans tradisjonelle kallenavn, den store, kommer av en misforståelse av Megas Basileus (stor konge), den vanlige tittelen til de persiske kongene, som han adopterte.)
Antiokos III arvet en uorganisert stat. Ikke bare hadde Lilleasia blir revet bort, men de østligste provinsene hadde brutt ut, Bactria under den greske Diodotus av Bactria og Parthia under nomadehøvdingen Arsakes. Media og Persia gjorde opprør kort tid etter at Antiokus kom på tronen under sine guvernører, brødrene Molon og Aleksander.
Den unge kongen, under ødeleggende innflytelsen til ministeren Hermeias, autoriserte et angrep på Judea istedet for å møte opprørerne ansikt til ansikt. Angrepet på Judea viste seg å være en fiasko, og generalene som ble sendt mot Molon og Aleksander endte i katastrofe. Bare i Lilleasia, hvor kongens fetter, Akaeus, representerte seleukidenes sak, klarte å gjenopprette prestisjen ved å drive pergamenernes makt tilbake til deres tidligere grenser.
I 221 f.Kr. gikk Antiokos endelig østover og opprøret til Molon og Aleksander kollapset. Underleggelsen av mindre Media, som hadde tatt uavhengighet under Artabasanes fulgte. Antiokus kvittet seg med Hermeias ved mord og returnerte til Syria (220 f.Kr.. I mellomtiden hadde Akaeus gjort opprør og tok tittelen konge i Lilleasia. Men siden han ikke hadde et sterkt maktgrunnlag til å angripe Syria, regnet Antiokus med at han kunne la Akaeus være i første omgang og fornyet sine forsøk i Judea.
Feltogene i 219 f.Kr. og 218 f.Kr. bar selevkidarméene nesten til utkanten av Egypt, men i 217 f.Kr. konfronterte Ptolemaios IV Antiokos i slaget om Rafia og påførte ham et nederlag som utslettet Antiokos sin suksess og tvang ham til å trekke seg ut til nord for Libanon. I 216 f.Kr. gikk Antiokos nordover for å ta seg av Akaeus, og hadde innen 214 f.Kr. drevet han fra området til Sardis. Antiokos forsøkte å få tak i Akaeus, men sitadellen holdt inntil 213 f.Kr. under Akaeus sin enke som til slutt overgav seg.
Etter å ha tatt tilbake den sentrale delen av Lilleasisa, for det selevkidiske styret hadde uungåelige måttet tolerere dynastiene i Pergamum, Bithynia og Kappadokia, vendte Antiokos seg mot å ta tilbake de ytterliggende provinsene i nord og øst. Han fikk Xerxes av Armenia til å anerkjenne hans overhøyhet i 212 f.Kr. I 209 f.Kr. invaderte Antiokos Parthia, okkuperte hovedstaden Hekatompylus og presset fremover inn i Hyrkania. Den parthiske kong Arsakes II ba tydeligvis om fred, og fikk det. Antiokos var i Bactria i 209 f.Kr., hvor en annen greker, Euthydemus, hadde fortrengt det opprinnelige opprøret. Antiokos hadde igjen suksess. Etter å ha klart seg i en berømt beleiring i hans hovedstad Bactra (Balkh), fikk Eutydemus en ærerik fred av Antiokus der han lovet Eutydemus sin sønn Demetrius hånden til en av sine døtre.
Antiokos fulgte så i fotsporene til Aleksander, han krysset inni Kabul-dalen, fikk underdanigheten til kong Sofagasenus og vendte vestover via Seistan og Kerman (206/5 f.Kr.) Fra Selevkia ved Tigris ledet han en kort ekspedisjon ned Persiagulfen mot gerrhaene ved den arabiske kysten (205–204 f.Kr.). Antiokos så ut til å ha gjenopprettet seleukide-imperiet i øst, og bragden gav ham tittelen «den store kongen». I 205/204 fulgte spedbarnet Ptolemaios V Epifanes på den egyptiske tronen, og Antiokos inngikk en hemmelig pakt med Filip V av Makedonia for delingen av ptolemaienes besittelser.
Igjen angrp Antiokos Judea, og i 199 f.Kr. så det ut til at han hadde kontroll over det før Aetolian, Scopas, gjenerobret det for Ptolemaios. Men gjenerobringen var kortvarig, for i 198 f.Kr. beseiret Antiokos Scopas i slaget om Panium, nær kildene til Jordan, et slag som markerte slutten på ptolemaienes styre i Judea.
Antiokos beveget seg så til Lilleasia for å sikre kystbyene som hadde anerkjent Ptolemaios og de uavhengige greske byene. Dette foretaget brakte ham i kontakt med Roma, siden Smyrna og Lampakus appellerte til republikken i vest, og spenningen ble større etter at Antiokos i 196 f.Kr. etablerte et fotfeste i Thrakia. Den romerske evakueringen av Hellas gav Antiokos hans mulighet, og han hadde flyktningen Hannibal ved hoffet til å drive ham videre.
I 192 f.Kr. invaderte Antiokos Hellas, med aetolianerne og andre greske stater som allierte. Men i 191 f.Kr. omringet romerne ham under Manius Akilius Glabrio ved Thermopylae og tvang ham til å trekke seg tilbake til Asia. Men romerne fulgte opp deres suksess ved å angripe Antiokos i Lilleasia, og den avgjørende seieren til Scipio Asiaticus ved Magnesia ad Sipylum i 190 f.Kr., etter nederlaget til Hannibal på sjøen ved Side, gav Lilleasia i deres hender.
I fredsavtalen ved Apamea (188 f.Kr.) oppgav selevkidkongen alt land nord for Taurus, som Roma distribuerte blant sine venner. Som en konsekvens av dette slaget mot selevkidenes makt, gjenvant de ytterliggende provinsene av imperiet, som var gjenerobret av Antiokos, sin uavhengighet.
Antiokos forsvant i en ny ekspedisjon til østen i Luristan (187 f.Kr.). Selevkidenes kongedømme slik Antiokos forlot det gikk videre til hans sønn, Selevkos IV Filopator.
Forgjenger: Selevkos III |
Selevkidhersker | Etterfølger: Selevkos IV |
Selevkos I Nikator | Antiokos I Soter | Antiokos II Theos | Selevkos II Callinicus | Selevkos III Keraunos | Antiokos III den store | Selevkos IV Filopator | Antiokos IV Epifanes | Antiokos V Eupator | Demetrius I Soter | Aleksander I Balas | Demetrius II Nikator | Antiokos VI Dionysus | Diodotus Tryfon | Antiokos VII Sidetes | Demetrius II Nikator | Aleksander II Zabinas | Kleopatra Thea Selevkos V Filometor | Antiokos VIII Grypus | Antiokos IX Cyzicenus | Selevkos VI Epifanes | Antiokos X Eusebes | Demetrius III Eucaerus | Antiokos XI Epifanes | Filip I Filadelfus | Antiokos XII Dionysos | Tigranes I av Armenia | Antiokos XIII Asiatikus | Filip II Filoromaeus | Selevkos VII Kybiosaktes