Den nordiske syvårskrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den nordiske syvårskrig ble utkjempet mellom 1563 og 1570. Krigen var mellom Sverige på den ene siden, og Danmark-Norge med sine allierte i Polen og hanseatene i Lübeck, på den andre siden. Begge parter gikk i krig med stor entusiasme og hadde et ønske om å bli dominerende i Norden. Sverige ønsket å åpne sjøveien og Danmark hadde et ønske om å gjenskape Kalmarunionen.
Innhold |
[rediger] Forløp
Krigen startet i Østersjøen 30. mai 1563, ved at en dansk flåteavdeling utenfor Bornholm skjøt varselsskudd for å få en svensk flåteenhet til å ta ned toppseilet som tegn på aksept av dansk overherredømme i Østersjøen. Det svenske admiralskipet ble truffet og det utløste en kamp mellom de danske og svenske skipene.
I juni inngikk Danmark en allianse med hansastaden Lübeck, og i oktober sluttet de forbund med Polen. Allerede 31. juli ble danske og lübeckske krigserklæringer leveret i Stockholm.
4. september 1563 kapitulerede den svenske festning Älvsborg, som lå ved Sveriges eneste tilgang til havet i vest (Kattegat), klemt inne mellom det norske Bohuslän i nord og det danske Halland i syd, men Älvsborg kontrollerte også landforbindelsen mellom de danske og norske landsdelene. Svenskekongen, Erik XIV, sendte en hær inn i Halland; men svenskene måtte trekke seg tilbake da den danske hæren rykket fram og beseiret dem ved Marekjær (Mared) nær Halmstad. Den dansk-lübeckske flåte var sterk, men greide ikke å blokkere seilas til og fra Sverige.
Kong Eriks tropper begynte på høsten i 1563 systematisk å ødelegge Blekinge, for å skape en forsvarssone mot deres eget land. Dette førte bl.a. til en massakre på Rønnebys innbyggere 3. september 1564. Alle byens innbyggere, 2.000 barn, kvinner og menn, ble hugget ned.
20. oktober 1565 beseiret danske tropper under Daniel Rantzau en overlegen svensk styrke i Slaget ved Axtorne i nærheten av den danske festningen Varbjerghus. Men svenskene hadde allerede inntatt festningen og byen Varbjerg og foranstaltet et blodbad blant forsvarerne. Hele besetningen, med unntak av kommandanten Hans Holk og noen andre adelsmenn, ble likvideret.
I januar 1566 angrep svenskene Skåne, men hovedangrepet var rettet mot Bohus, som ikke var mulig å erobre. Daniel Rantzau herjet derimot grundlig i Västergötland. Til sjøss hadde svenskene framgang og drev fortolling i Öresund, uten at danskenne kunne hindre det.
[rediger] Krigen i Norge
I 1564 inntok svenskene Jämtland. Härjedalen og Trondheims len i Norge under franskmannen Claude Collart. Men angrepet ble slått tilbake av en norsk styrke fra Bergen, ledet av Erik Munk, og de svenske styrkene overga seg 22. mai 1564.
1567 startet med et svensk angrep i det sørøstlige Norge, der Hamar ble tatt og Akershus festning beleiret. Bl.a ble Hamar domkirke sterkt herjet og brannskadet. Akershus forble urørt, trolig fordi svenskene så at de kunne få bruk for festningen ved et evt. dansk angrep mot byen. Andre deler av Oslo ble derimot satt i brann. Sarpsborg ble brent, flyttet og fikk navnet Fredrikstad. Byen ble herjet av brann flere ganger under syvårskrigen. Vestfold ble også herjet, bl.a. ble ladegården Auli i Sem, Skjærsnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling brent.
Bønder og borgere i Norge ble også kalt ut til krigstjeneste. Men befolkningen både på norsk og svensk side av grensen var generelt imot krigen. De avtalte bondefred seg i mellom, med fri handel og fritt samkvem.
[rediger] Jemtland under den Nordiske Syvårskrig
Den tidligere forskningen på det svenske okkupasjonsstyret fremstår som mangelfull. I stedet for å gå inn i dybden, har lokalhistorikere og forfattere av oversiktsverker om Jemtland, gått i bredden. De har sett på hele den lange perioden med svenske okkupasjoner av dette landskapet under ett. Jeg vil hevde at forfatterne har overført karakteristika ved de senere okkupasjoner tilbake til den svenske okkupasjonen under den nordiske syvårskrig. Dermed har man også kunnet benytte denne okkupasjonen som legitimering av et politisk mål; nemlig å vise at svenskenes overtakelse av Jemtland i 1645 var et mål; også i 1563. Lokalhistorikerne må også kritiseres for mangel på bruk av kilder i sin behandling av okkupasjonen.
Jemtland ble under Syvårskrigen et militarisert område. I landskapet fantes ikke annet enn noen få gamle kastaler, altså forsvarsverk tilknyttet kirker. Disse lå i Storsjöområdet. Det bør også poengteres at man kjenner lite til jemtenes militære plikter i middelalderen. Det skulle avholdes våpenting i landskapet i tråd med Landsloven, men jemtene kunne også hatt sin egen praksis for hvordan dette fungerte i praksis. I 1345 gav kong Magnus Eriksson bøndene i Hammerdal tinglag rett til å holde våpentinget på vinteren mens bøndene andre steder i landskapet avholdt dette tinget til andre tider.
Målet med den svenske okkupasjonen av Jemtland kan tolkes på to måter: offensivt og defensivt. Svenskene kunne nok frykte at den danske kongen kunne finne på å skyve grensen frem til den svenske kysten. Da kunne han dele Sverige i to. Fra svensk side hevdet historikerne på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet at dette var målet med den svenske krigspolitikken i 1560-årene. Tolker man okkupasjonen offensivt, kan man se på at man gjennom besittelsen av Jemtland kunne man komme videre til norskekysten, få adgang til isfrie havner og kontroll over den stadig viktigere leia om Nordkapp og videre mot Kvitsjøen. Jemtland kan således sees på som en buffer og brohode.
Hvordan var forholdet mellom jemter og svensker under den svenske okkupasjonen? Gjorde jemtene noen form for motstand mot svenskenes styre av landskapet deres? Var det svenske okkupasjonsstyret det man kan kalle et ”terrorvelde”? Her skal vi forsøke å se på den svenske okkupasjonen på en ganske annerledes måte enn det som tidligere har blitt gjort. Målet for denne undersøkelsen er å se okkupasjonen ut i fra en lokal synsvinkel. Det gjelder å se på samhandlingen mellom jemtene og svenskene under okkupasjonen. Undersøkelsen legger vekt på å se samhandlingen mellom jemtene og de svenske embetsmennene som befant seg i Jemtland. Undersøkelsen legger altså ikke vekt på den svenske kongemaktens syn på Jemtland og jemtene. Spørsmålet om den svenske kongemakten hadde en ideologisk hensikt med okkupasjonen kommer således i annen rekke. En kan litt frimodig si at det er nettopp denne samhandlingen som utgjør Jemtlands historie under okkupasjonen.
På 1940-tallet ble det tatt initiativ for å få utgitt den svenske okkupasjonsmaktens materiale. Disse ble trykt og er utgitt i publikasjonen Jämtlandska räkenskaper. Regnskapsmaterialet er en takknemmelig kildepublikasjon å arbeide med. Gjennom dette rikholdige materialet får vi opplysninger om skatteinngang, fogdens utgifter, sakefall og skøvling. Skøvlingslistene er opplysninger om forbrutt gods, som stod igjen hos de som flyktet/flyttet til Norge før og under okkupasjonen. Listene er delt i tre: jemter som forlater landskapet før okkupasjonen, de som flyktet vinteren 1564 og om de som flyktet under de følgende okkupasjonsårene. I tillegg inneholder regnskapene også enkelte kvitteringer fra fogden, prestene eller andre svenske øvrighetspersoner. Kvitteringene kan fortelle oss om hvem de ulike øvrighetspersonene stod i forhold til.
I tillegg til regnskapsmaterialet, er det også naturlig å benytte seg av de elleve brevene som er skrevet i Jemtland under okkupasjonen. For det meste er dette notita, altså vitnebrev om lokale rettshandlinger. Brevene er med på å fortelle oss hvordan rettsapparatet fungerte under okkupasjonen.
Vi vil begynne med å se på det svenske okkupasjonsstyret og hvordan det artet seg. Her vil vi se på den militariseringen som skjedde av landskapet. Deretter skal vi se på hvordan lov og rett ble forvaltet under okkupasjonsårene. Videre vil vi se på skattleggingen. Endelig vil vi se på hvordan jemtene oppfattet den svenske okkupasjonen.
[rediger] Det svenske okkupasjonsstyret
Her skal vi se på hvordan svenskene legitimerte sin tilstedeværelse i Jemtland. Vi skal for det første se på hvordan de svenske embetsmennene i Jemtland utøvet sin makt i Jemtland og hvordan jemtene reagerte på de tiltakene svenskene satte i verk. De to tydeligste tegnene for at Jemtland nå var en del av Sverige, var at en svensk fogd nå tok hånd om skatteinntektene mens en svensk lagmann dømte mellom jemtene.
Jemtland var et lavskatteområde. En slik status hadde landskapet før okkupasjonen, under og etter den. Da den svenske okkupasjonen tok til, lovet kong Erik at jemtene ikke skulle betale mer skatt enn det de var vant med. Flere historikere er enige om at denne politikken ble opprettholdt gjennom hele okkupasjonen og at svenskene overtok den norske eller jemtske måten å kreve inn skatt på. Den norske historikeren Asgaut Steinnes hevdet også, uten å ha kjennskap til Jämtlandska räkenskaper, at skattene i Jemtland endret seg lite gjennom hele 1500-tallet. Jemtene betalte hovedsakelig i skinn. For å finne ut om skatten virkelig forble uendret, er man nødt til å sammenholde regnskapsmaterialet med middelalderens retterbøter og supplikker. Det er særlig kong Magnus Erikssons retterbot om tiende av 1346, Erik av Pommerns retterbot av 1420 og kong Hans’ retterbot av 1498 som er interessante her. Disse er trykt i Norges Gamle Love. I retterboten av 1346 går det frem at skatten skal betales av gammel vane. Historikeren Nils Ahnlund hevder at jemtenes skikk med å betale sin skatt i klovare, altså skinn, går tilbake til 1300-tallet. Erik av Pommern gjentar at skatten skal betales i klovare og i rede penger. Men sakøre, landskyld, tegngjeld og avrad skulle de betale slik som de alltid hadde gjort. Jemtene klaget i 1530 til kong Frederik I over vegafe, en avgift som fogden hadde krevd inn selv om veibyggingen den skulle understøtte, var ferdig. De ba også om å måtte få betale fire penninger i lagmannskatt for hver går, og ikke fire penninger for hver bonde som lagmannen selv hadde krevet. Senest i 1561 ba jemtene om å få betale skatten slik de alltid hadde gjort. De ba da også om å få inn danske penger i landskapet, ettersom det bare var svensk mynt der. Hvis så ikke skjedde, tilbød de seg å betale skatten i svensk mynt. Under okkupasjonen ble skatten betalt i penger, eller i det minste omregnet i penger. Vi møter dessuten formuleringer som dette, når vi slår opp på den første siden av regnskapet for hvert enkelt okkupasjonsår:
”Först ähr wettandes at huffud skattenn utgiörs årligenn effter gammell stadga som aff ålder haffuer warit böndernne palagt gård fråå gård och lenngden ther om widere förmälär.”
Alle de skattene som jemtene betaler under okkupasjonen hadde en eksistens før okkupasjonen. Vi kan med andre ord ikke hevde at svenskene innførte noen nye skatter for jemtene. Hvis vår antagelse om at jemtene betalte skatten i penger under okkupasjonen, kan det ha sammenheng med at krigsfolket forlangte sin lønn i klingende mynt. Hvordan var skatteutviklingen i Jemtland under okkupasjonen?
Sandvik 2004 har sett på skatteutviklingen under okkupasjonen. Skattene i landskapet holdt seg stabile i disse årene. Dette hadde sammenheng med to forhold. Svenskene ville for det første ikke risikere et opprør i landet. Et slikt opprør kunne ha medført en svekkelse av både oppslutningen og legitimeringen av det svenske styret. Den andre årsaken har å gjøre med at, som vi tidligere har vært inne på, Jemtland var et lavskatteområde. Historikeren Helge Salvesen peker dessuten på at landskapet også var et ”… jordbruksmessig marignalt område…” Jemtene hadde en annen mulighet i magre år; nemlig handel med hermelinskinn. Salvesen peker på at hermelin var på 1500-tallet så høyt skattet at salget av slike skinn var ”…mer lønnsom i forhold til slitet og de naturgitte resursser…” jemtene var velsignet med. Svenskene innså altså at det var lite å hente av jemtene, rent skattemessig. Skulle svenskene likevel tjene på okkupasjonen fantes en annen mulighet. Nettopp gjennom handel med jemtene. Svenskene kjøpte ikke bare opp hermelinskinn. I regnskapene trer det et finurlig klassifikasjonssystem over kvaliteten på skinnene:
gode mårdar passelige gode mårdar aspemårdar … otidig mård … röde räff
Handelen med skinn var lav i de første årene av okkupasjonen. I 1567 fikk den et kraftig oppsving. Da kjøpte fogden inn klovare for til sammen 481 ½ merker. Kong Erik var ifølge Birgit Ericsson veldig fornøyd med skinnleveransene dette året! Allerede året etter sank antallet oppkjøpte skinn, noe som kan settes i sammenheng med hungeren som rådde i landet. I 1568 kjøpte dessuten kong Erik personlig opp 33 skinn. Ericsson mener at det var en klar, sentralt definert politikk at kongemakten skulle ha kontroll over skinnhandelen med Jemtland, nettopp på grunn av de inntektene skinnene innbrakte. Salget av skinnene ga overskudd dersom det ble solgt videre. Inntektene fra Jemtland strømmet, om ikke i rikt monn, til den svenske statskassen uten at jemtene ble tyngre beskattet enn det de var vant med.
Militariseringen av Jemtland Selv om krigen ikke var intens i Jemtland, var det allikevel krigsfolk i landskapet under hele besettelsen. I den lokalhistoriske litteraturen er det utskrivingen av jemter som har stått i sentrum. Forfatterne har ment at det foregikk en intensiv utskriving av krigsdugelige mannfolk fra landskapet. Disse ble sendt ut av landskapet og til Baltikum, hevdes det. Disse bondesønnene ”…återvände nog aldrig till sin hembygd igen.” Jemtene måtte gjøre krigstjeneste, og de måtte gjøre den utenfor landskapet i enkelte tilfeller. Vi vet at det ble satt opp en jemtsk avdeling som skulle dra til Stockholm, men våre kilder forteller ikke om hvor denne ble sendt videre. Muligens kan den ha blitt brukt i Baltikum eller ved andre krigsteatre. Men regnskapene forteller ikke om hvor de tok veien.
Svenskene ser ut til å hatt problemer med å få jemtene til å gjøre landevern. I 1566 ga kanselliet i Stockholm beskjed om at jemtene skulle få hjelp til å forsvare landskapet av folk fra de nærmeste områdene i Sverige. Begrunnelsen for dette lå i jemtenes fattigdom. Likevel ser vi at jemtene er tilstede og holder vakt i landskapet. Til dette formålet har hvert tinglag sendt en hest.
I sakefallslistene finner vi noen eksempler på jemter som har forsømt vakttjenesten sin eller nekter å føre frem skyss. I 1567 fikk for eksempel Svein i Marsätt i Brunflo en bot på 10 ører og 16 penninger fordi han hadde ”… försumade legergång.” I 1568 hadde fire menn fra Offerdal forsømt vakttjenesten. For dette ble de idømt en bot på til sammen to merker, fem øre og åtte penninger.
Uansett er sakene i sakefallslitene som angår forsømmelse av vakttjeneste forholdsvis beskjedent i forhold til saker fra andre kanter av landet. Margit Løyland fant for eksempel at det i Agder i årene 1601-15 var en skyssnektprosent på hele 21,4 prosent. Jemtene hadde også ved krigsutbruddet i 1563 gjort det klart at de ikke ønsket noen krig mellom den dansk-norske og den svenske kongen. Høsten 1563 hadde jemtene nemlig bedt lensherren på Steinvikholm, Evert Bildt, å megle mellom de to kongene. Flere tinglag gikk sammen om å uttrykke dette ønsket. Jemtene hadde parallellt med dette nektet den danske kongen å gjøre krigstjeneste. Dette har tydeligvis irritert kong Frederik II. Den 7. september skrev han krasst til jemtene og minte dem på deres plikt til å gjøre krigstjeneste dersom fienden står ved døren. Fogden som skulle lese opp dette, fikk imidlertid beskjed å bruke lempe ”…efter ahn kan tenke k. Maj. og riget magtpaaligger.”
Det at det skulle være militære styrker i landskapet, var noe som var ukjent for jemtene. Her hadde det ikke vært et militært nærvær siden 1308, da svenske styrker gjorde innfall i landet. Det var således ukjent å ha militære styrker. Steinar Imsen hevder at den norske kongemakten i middelalderen satte beskjedne krav til både økonomiske og militære prestasjoner i landskapet. Han viser til at det var viktigere for den norske kronen å sikre sitt herredømme der enn å bygge opp et bolverk mot Sverige. Imsen mener at Jemtland var et perifert markområdet for den norske statsmakten enn en bastion mot Sverige. Endelig mener han at jemtenes nøt godt av den politiske stabiliteten i området i middelalderen. Denne stabiliteten sikret dem en ”… stor grad av råderett over egne forhold.” Muligens kan andre kilder enn regnskapsmaterialet inneholde opplysninger om større aksjoner fra jemtenes side. Men de kildene som vi har igjen, og som ble forfattet i Jemtland og av svenske embetsmenn, gir oss et bilde av en befolkning som lydde svenskenes ordre og utførte de pliktene det ble forventet av dem å gjøre.
Lov og rett under den svenske okkupasjonen Her skal vi se på hvordan lov og rett ble forvaltet under den svenske okkupasjonen. Vi skal her spesielt se på lensmennene og om hvilken rolle de spilte under svenskenes besettelse av Jemtland.
Lensmennene Under besettelsen får vi et klarere innblikk i lensmannsvesenet i landskapet. I Jemtland kjenner man ikke til lensmenn før i 1538. Gradvis utover 1500-tallet blir ”…lensman…” og ”…kwnghans lenssmannom…” benyttet. I 1575 kan Erasmus Ludvigsson fortelle at det var tolv tinglag i landskapet og hvert av disse hadde en lensmann. Vi får i 1565 vite navnet på samtlige lensmenn i landskapet, bortsett fra den 14. Han er hjemmehørende i Ragunda, men okkupanten har ikke hatt noen kontakt med ham fordi ”…han ligger långt aff wäghen…” Gjennom regnskapsmaterialet får vi større kjennskap til hvilke oppgaver lensmennene hadde. Lensmennene fikk avkortninger på skatten på grunn av deres ”…omack och gesting som the haffua aff Kongl. Maj:ts krigzfålck…” Dette kan bety at lensmennene hadde ansvar for innkvartering av soldater på sine gårder og at de kan ha hatt oppgaver i forbindelse med forsvaret av landskapet. Hva slags oppgaver hadde lensmennene?
Vi skal først forsøke å kartlegge noen av de oppgavene vi kan med sikkerhet si at de hadde. I et brev av 1568 ser vi at en lensmann har oppgaver i forbindelse med et arveoppgjør. Det er lensmannen Karl i Valla med på et slikt oppgjør etter Hans Skotte. Hans ble drept under det svenske innfallet på Hedmarken i 1567. Karl blir omtalt som Hans’ ”… ombodesman…” Vi ser også at lensmennene ivaretok en slags politimyndighet. Lensmennene hadde videre en oppgave i skatteoppkrevingen, ved grenseganger og ved grenseforretninger. Da det var skatteransaking i Jemtland i 1567, møter vi imidlertid ingen av lensmennene i nemndene. Men i manntallsregistret fra 1570 møter vi igjen lensmenne. De er her heller ikke medlemmer av nemnden men henger sitt sigill etter de tolv nemndemennene. I tillegg er det i manntallslistene fra 1570 verdt å merke seg at også prestene henger sine segl ved siden av lensmennenes. Dette er et tydelig tegn på at begge de viktigste av lokaloffentligheten måtte være med på å bevitne at manntallslistene var korrekt. Gjennom å få en slik bevitnelse fra disse øvrighetene kunne sentralmyndighetene videre sikre at begge øvrighetspersonene var lojale mot den svenske kronen.
Lagmannen Under den svenske okkupasjonen ble det tilsatt en svensk lagmann i landskapet. Han hadde også ansvaret for rettspleien i Herjedalen og Medelpad. Imidlertid ble den daglige håndertingen av lov og rett i Jemtland ivaretatt av en underlagmann. Henimot slutten av krigen dukker imidlertid jemtenes egen valgte lagmann opp. Den jemtske lagmannen ser ut til å hatt de samme funksjonene under okkupasjonen som han hadde før den.
I tillegg til å være lagmann innehadde også Johan Siggesson kommandoen over en svensk militær styrke. Den svenske historikeren Mats Hallenberg påpeker at det var svært vanlig i Vasa-tiden at embetsmenn innehadde flere verv. Den svenske lagmannen måtte sverge en ed på at alle han dømte skulle få en rettferdig dom, men samtidig være til kong Erik ”…och wåre rikiess gangnn och bäste ombtroandhes wardhe…” Lagmannen ble altså nå utnevnt direkte fra kongen, samtidig som han skulle utføre sitt verv etter tradisjonen. Johan lagmann gjorde et forsøk på å gå imot tradisjonen da han i 1565 forsøkte å kreve mer lagmannsskatt enn det jemtene var vant med. Kong Erik grep direkte inn i denne konflikten. Jemtene skulle betale like mye lagmannsskatt som før og Johan skulle for ”…lagmansdömet…få erstatning på annat håll.”
Skatter Jemtene betalte sin skatt i skinn. Dette systemet var fast regulert og endret seg sjeldent. Men skinnskatten var jo bare en av mange skatter jemtlandsbøndene måtte betale til kronen. De forskjellige skattebøtene ble regulert av retterbøter gitt gjennom seinmiddelalderen. Kong Erik sendte i 1564 et brev til jemtene hvor han stadfestet at skattene skulle forbli uforandret. Det første fogden skrev da han startet på den første siden i sitt regnskap var således dette:
Först ähr wettandes at huffud skattenn utgiörs årligenn effter gammell stadga som aff ålder haffuer warit böndernne palagt gård fråå gård och lenngden ther om widere förmälar.
Sandvik har gått forholdsvis nøye gjennom skatteprestasjonene fra Jemtland under okkupasjonen. Her kom jeg frem til at skattene virkelig ble uforandret, men med med en mikroskopisk økning i 1567 og i 1570. Det var naturligvis den årlige skatten som var den viktigste posten for den svenske okkupanten. Den stod for ca. 41 prosent av alle inntektene, ser man okkupasjonen under ett. Den nest viktige inntektskategorien var skøvlingen, som tilsvarte ca. 25 prosent av alle inntektene. Skøvlingen ser ut til å ha vært en slags restkategori som den svenske okkupanten benyttet seg av når folk hadde flyktet til Norge. Svenskene krevde inn skatter av disse gårdene uansett. Den ser også ut til å ha vært en kollektiv avgift. Når enkeltpersoner flyktet til Norge, var det lokalsamfunnet som måtte betale. Skøvlingen kan likevel ikke sees på som en kollektiv straff, men altså en avgift som den svenske okkupasjonsmakten krevde inn uansett. Den tredje viktigste inntektsposten var sakefallet. Den stod for ca. 17,5 prosent av alle inntekter. Det var imidlertid ikke bare kongemakten som nøt godt av sakefallet. Lagmannen hadde rett på en tredjedel av denne inntekten. Hva har det å si at sakefallet var en så viktig kategori for svenskene? For å besvare det spørsmålet er en nødt til å se på hva slags saker det ble dømt i.
Vi har sakefallslister for alle okkupasjonsårene, bortsett fra 1570. I 1564 er det flest poster registrert i sakefallslistene. Deretter synker antallet poster frem til 1568. Da får man en ny topp. Det er et gjennomsnitt på 15,6 poster i sakefallslistene for hele perioden. Mellom 1564 og 1568 er gjennomsnittet på 58,5 poster. I den siste tiden av okkupasjonen ligger gjennomsnittet på 44,66. I sakefallslistene møter vi enkelte jemter som for eksempel Olav Olsson i Offerdal, som i 1564 fikk en bot på 50 merker fordi han ”…reeff och sleet sin fader…” og for det andre at han hadde kalt sin granne tyv, men hadde ikke grunnlag for sin påstand. Mikkel i Månstad i Sunne tinglag fikk i 1567 en bot på fem øre fordi han hadde slått sin bror med en staur. Nils Jeppesson i Hallen tinglag fikk i 1571 en bot på 18 merker fordi han ”…lop i annars mans gårdh, och wille giöra bondhenn skadha, ändogh hann ingenn skadha giorde…” I 1566 fikk Nils i Målgåsen en bot på 50 merker for hor.
Sandvik har sammenlignet sakefallslistene for Jemtland med de som finnes fra Medelpad fra samme tid. Her kom jeg frem til at det var en forskjell mellom de to landskapene. I Medelpad ble soningsinstituttet langt hyppigere brukt. Men siden vi ikke har noen vitner om at soning ble brukt i Jemtland, kan vi ikke utelukke at samme praksis ble fulgt her. Bøtenes størrelse er likevel omtrent like store, når man ser på samme kriminelle handlinger. Det er heller ingen nye typer kriminelle handliger som blir innført. Sakene vi møter i sakefallslistene er av tradisjonell karakter og bør betegnes for det meste som normbrudd.
Vi bør også legge merke til at ved fredsforhandlingene i Stettin i 1570 ble det slått fast at Jemtland var et lavskatteområde. Det ble bl.a. fra dansk side argumentert at svenskene ikke kunne holde fast på sitt krav om å beholde Jemtland i håp om å få store skatter derfra. De danske forhandlerne hevdet at den svenske kirkelige jurisdiksjon innbrakte den svenske kongen høyst 20 rdl. i året.
Under okkupasjonen kjøpte den svenske fogden inn store mengder skinn. Spesielt i 1567 ble det kjøpt opp store mengder hermelinskinn. Fogden kunne i 1567 kjøpe inn skinn til en verdi av 481 merker. Til sammenligning fikk han inn 619 merker i årlig skatt samme år. Dette sier noe om lønnsomheten for den svenske okkupasjonsmakten å drive med handel på skinn. Kongen kjøpte også personlig opp skinn ved enkelte anledninger, for eksempel i 1568. Samme år fikk jemtene på grunn av hungersnøden i landet i ”… 8 dagar till görenndez at schuta älgzdiur och haffua ther intet mhera behollit änn kroppenn och Kongl. Maj:t hudernna.” Likeså viktig som å kreve inn skatter, var å drive med handel med skinn. Skinnene kunne gi et betydelig overskudd om de ble solgt videre, for eksempel fra Stockholm. Inntektene fra Jemtland kunne således økes uten at jemtene fikk sine skatter hevet.
Jemtenes reaksjoner på den svenske okkupasjonen Jemtene var nok ulydige mot øvrigheten under den svenske okkupasjonen. I 1568 står ulydighetssakene for 41 av alle sakene i sakefallslistene. Dette året er det forsømmelsen av våpentinget som er de viktigste ulydighetssakene. Går vi inn og ser hvordan disse tilfellene fordeler seg geografisk, får vi et slående bilde. Fire av mennene som ikke møter til tings kommer fra Lit. Lit hører til de sentrale Storsjöbygdene. Dette tinglaget stod for 7,22 prosent av alle skatteinntektene i landskapet under besettelsen. Ni av de som forsømte sitt ting hørte hjemme i Revsund. Dette området ligger mot sør, mot Medelpad. Dette tinglaget betalte rundt fem prosent av all skatten. Fem av bøndene kom fra Lockne. Denne bygda ligger opp mot Storsjöen, fra sør. I denne bygda lå elleve av de 133 gårdene som betalte over en mark i årlig skatt.
Bygda stod også for elleve prosent av all Jemtlands skatt. Ellers kom det tre menn fra Alsen og en fra Offerdal. Det var med andre ord en midt-jemtsk motstand dette. I 1568 var det også fire tilfeller av forsømmelse av vakttjeneste. Alle disse mennene kom fra Lockne. I Lockne hørte også Jon bonde i Tannen hjemme. Han fikk i 1565 en bot på hele seks merker fordi ”… han hade förtalatt siigh opå the swenske.”
De tilfellene av forsømmelser av tinget er spredte, men de finnes. Men er man nødt til å kalle dette for motstand? Den svenske historikeren Eva Österberg mener at de svenske bøndene kunne sette i verk andre tiltak for å markere sin motstand for å få endringer. Det skjedde gjennom lovlige kanaler. Slike ”løsninger” kunne for eksempel være: ”… refusal to work, dodging onerous obligations, criminality as a sort of unconscious, vaguely formulated rebellion, silence, apathy, passivization.” Nettopp på grunn av at bøndene hadde så mange andre måter å markere sin utilfredshet på, bør vi være forsiktige med å lete etter opprørsfaner. Det kan ha vært andre årsaker som gjorde at bøndene unnlot å vise seg på tinget, enn bare politiske. Jeg tenker her på rent praktiske årsaker. Det kan også skyldes misforståelser. I Jemtland under besettelsen ser vi ikke tegn til at det er motstand mot det svenske regimet der. I stedet ser vi at enkeltpersoner lar være å møte til tings, føre frem skyss eller ikke gå vakttjeneste. Å snakke om at jemtene som et kollektiv gjorde motstand mot det svenske styret, mener jeg er feil. Jemtene var nok fornøyde med at svenskene forandret lite på tingenes tilstand. Dessuten var jemtene vante med at det var lite øvrighetsnærvær i deres land. Jemtene så lite til fogden. Han reiste rundt om sammen med lagmannen og holdt ting. I tillegg kommer det faktum at det var en tradisjon i Jemtland for at det var blant storslektene at det var størst motstand mot kongemakt/fogdestyre. Vi kan på den bakgrunn forstå markeringen mot de forskjellige pliktene. Det var bønder som var forholdsvis velhavende som nektet å utføre dem. Men om årsakene kan vi ikke vite.
Likevel var det en klar kollektiv aksjon den høsten krigen brøt ut. Bromé hevder at jemtene hadde kjennskap om at det ville bryte ut krig mellom Sverige og Danmark-Norge i 1563. Den norske fogden forsøkte da også høsten 1563 å mobilisere jemtene. Men jemtene var ikke villige til å gjøre krigstjeneste. Ludvig Daae peker på at jemtene gjennom 1500-tallet graviterte mot Sverige, og at det bare var svenske penger i landskapet. Daaes samtidige, Yngvar Nielsen, er inne på noe av det samme. Han hevder at jemtene var forledet av de svenske prestene som preket for dem. Nielsen går såpass langt at han nærmest hevder at jemtene på forræderisk vis tillot svenskene å besette landskapet høsten 1563. Og jemtene bidro selv til at landskapet ble okkupert på nytt vinteren 1564.
Bromé har nok rett når han sier at jemtene hadde kjennskap til forholdet mellom kong Frederik og kong Erik. Vi kan se for oss at fogden og prestene informerer allmuen der de møtes. Jemtene fikk dermed servert to versjoner av den samme sak. De fikk høre at forholdet mellom den danske og den svenske kongen var svært dårlig. En kvittering fra 1565 viser endog at jemtene hadde forsøkt å få lensherren på Steinvikholm til å megle mellom de to ”… Kongl. Mai:t i Swerige och Konungen i Danmarck…” slik at ikke ”… offred…” skulle oppstå. Det var nok ikke bare frykten for at krigen skulle ramme landskapet deres, men også sine standsfeller i Norge og Sverige, som opptok dem. Kong Frederik tok jemtenes vegring mot krigen ille til mote. Den 7. september 1563 skrev han til dem som sine tro undersåtter. Det hadde kommet kongen for øre, gjennom fogden i landskapet, Olav Tørrisen, at jemtene vegret seg for å gjøre krigstjeneste. Kongen minner dem nå på at de er nødt til å gå mann av huse for å verge landet, dersom fienden står for døren. De blir truet om på liv og gods dersom de ikke oppfyller hans bud.
…och som hörer Jöns til som är i Nörrige – flukt Vi finner i regnskapene en rekke eksempler på at jemter flykter til Norge. Som oftest flyktet de da til Hedemarken. Men listene forteller mer enn bare om flukt. Jemtene var et eksempel på en del av den norske befolkningen som var særskilt mobil. Edvard Bull peker på at mange jemter flyktet, spesielt i 1564. Da herjet Claude Collart i landet, forteller han. Går vi inn på listene ser vi at det i 1564 flyktet folk fra seks gårder. Det finnes andre lister hvorfra folk har dratt. Disse har overskrifter som for eksempel denne:
”Thesse effterschirffne penningar äre opborne (udi lege) för någre jordeparter som här fins i landet, huilke höre någre jempter til, som wåre dragne hedhan aff landet för än feijden begyntes, teslikest och the som haffua warit (antigen them) heller the norske skyllige.”
Listen sier altså noe om flytting fra Jemtland før okkupasjonen begynte og ingenting om flukt. Den norske historikeren Helge Salvesen peker på at jemtene var handelsfolk, men handelen kunne ikke fø så mange mennesker som det i landskapet i senmiddelalderen. Derfor flyttet jemtene ut av landskapet.
Samtidig vet vi at enkelte jemter virkelig flyktet under okkupasjonen. For eksempel forteller kildene at Jon Gunnarsson fra Alsen sogn kom fanget til leiren på Sunne den 14. oktober 1565 og var der frem til den 15. april 1566. 1566 var i hele tatt året da man finner den største konsentrasjonen av jemtske menn som flykter. Det året ble det satt opp en jemtefennikke som skulle ut av landskapet for å kjempe i krigen på et annet feltavsnitt. Det året flyktet til sammen 18 menn til Norge. De fleste av disse kom fra tinglagene Offerdal, Brunflo, Revsund, Rödön, Näs og Sunne. Mennene som flyktet kom fra forholdsvis store gårder. De 18 mennene utgjorde bare 4 til seks prosent av en fennikke på 500 menn. Likevel kan man si at det var en gruppe av bedrestilte bønder som valgte å flykte til Norge. Steinar Imsen peker på at det på 1500-tallet fantes en slags elite blant jemtlandsbøndene som hadde røtter til 1300-tallets lokale aristokrati. Det er derfor mulig å spørre om de som flyktet kanskje kjente en større lojalitet til den norske kongen, og benyttet denne sjansen til å flykte fra landskapet?
[rediger] Kongeskifte i Sverige
Om våren brøt Eriks til nå gryende sinnsykdom ut, noe som lammet den svenske krigføringen. Selv danskene var utmattet og igangsatte ikke noen alvorlige angrep før i oktober, da Rantzau angrep Småland og Östergötland. Han kom dit i november og brente alt han kom over. Et forsøk på å avskjære ham på tilbakeveien over Holaveden mislyktes, og i midten av februar 1568 kom han tilbake til Halland.
I 1568 ble svenskekongen Erik avsatt av sine yngre brødre Johan og Karl, og krigen roet seg også fra dansk side. Forsøk på å få til fred mellom de stridende hadde under de foregående årene ikke manglet. Som meglere hadde blant andre den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og keiserne Ferdinand I og Maximilian II opptrådt. Men siden både Erik XIV og Fredrik II viste seg som dårlige fredselskere, mislykes forsøkene.
I 1569 startet krigføringen på nytt. Danskene angrep Varberg, som ble gjenerobret 13. november. Dette tapet ble ikke oppveid av svenskenes herjinger i Skåne. Men utmatting på begge sider tvang snart fram nye forhandlinger.
[rediger] Freden
Det ble holdt fredsmøte på den tyske keiserens initiativ 15. juli 1570 i Stettin. Møtet resulterte i Freden i Stettin 13. desember samme år. Fredrik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Alle gjensidige fordringer ble oppgitt og alle erobringer skulle gis tilbake. Som pant for en krigsskadeserstatning fra Sverige, beholdt Danmark likevel festningen Älvsborg.
[rediger] Litteratur
ARNHEIM, FRITZ 1890: König Erich XIV. von Schweden als politiker i Historische Zeitschrift, bind 64. BOËTIUS, BERTIL: Collart, Claude i SBL bind 8. BONNEY, RICHARD 1991: The European Dynastic States 1494-1660. Oxford. DAAE, LUDVIG 1867: En episode af den Nordiske Syvaarskrig. Lund. DAAE, LUDVIG 1872: Krigen Nordenfjelds 1564. Christiania. FROST, ROBERT I. 2000: The Northern Wars. War, state and society in Northeastern Europe, 1558-1721. Harlow. HOLM, T. H. & K. ARSTAD (red.) 1997: Kriger og konger. Et streiftog i Nordens militærhistorie fra Syvårskrigen til den Skånske krig 1560-1680. Oslo., JENSEN, FREDE P. 1976: Svensk historietolkning i Karl XII- renæssancens tegn i Historisk tidsskrift, bd. 76. LAVERY, JASON 2002: Germany's Northern Challenge. The Holy Roman Empire and the Scandinavian Struggle for the Baltic, 1563-1576. Boston. SANDVIK, OLE KRISTIAN 2004: Bare en jordlapp. Kampen om Jemtland 1563-1571. Hovedoppgave i historie, Norges Teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) 2004. Finnes også på [nett http://olekristian.sandvik.googlepages.com/BAREENJORDLAPP.pdf].
