Eloy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eloy, stiftet 1969, er et tysk progrock-band.

Bandet er et av de mest populære tyske bandene fra 1970-tallet, og gjennomgikk flere forandringer gjennom deres lange karriere med bare Frank Bornemann (gitarist, vokalist) som eneste aktive igjen av orginalmedlemmene. Gruppen skiftet fra å være et politisk temabasert hardrock-band til å bli et virtuøst progrock-band som liknet på en blanding mellom Jethro Tull og Pink Floyd. Senere i karrieren ville de igjen vise retning mot hardrock, men med sterke progressive elementer.

[rediger] Historie

[rediger] 1969-1975

Eloy ble grunnlagt av Frank Bornemann (gitar, harmonica, perkusjon), Erich Schriever (vokal, keyboard), Manfred Wieczorke (gitar, bass, vokal), Helmuth Draht (trommer), og Wolfgang Stöcker (bass). De tok deres bandnavn fra det futuristiske menneskelige løpet i novellen «Tidsmakinen» av H.G. Wells og ga ut den første singelen «Daybreak» i 1970. Året etter kom deres debutalbum med samme navn. Denne utgivelsen var preget av konvensjonell hardrock med politiske meninger, og er en uregelmessighet i bandets katalog. Erich Schriever, som var ansvarlig for bandets poltiske tekster forlot dem rett etter utgivelsen av albumet og det samme gjorde Helmuth Draht, som ble erstattet av Fritz Randow (trommer).

Utgivelsen av «Inside» i 1973 gjorde bandet til et fullverdig progrockbasert band. Etter albumet, som solgte godt, forlot Wolfgang Stöcker bandet og ble erstattet av Luitjen Janssen (bass). Utgivelsene «Floating» (1974) og «Power and the Passion» (1975) økte Eloys anseelse og suksess. Det sistnevnte albumet ble innspillt med en ekstra gitarist i Detley Schwaar, og er gruppens første konseptalbum. Til tross for suksessen brøt gruppen opp i 1975 på grunn av indre splittelser angående hvilke retninger bandet burde ta. Noen medlemmer ville fortsette med virtuøse konseptalbum innen progrock, mens andre ville ha en mer tilbakeholden tilnærmelse.

[rediger] 1976-1979

Eloy gjennomstod allerede i 1976 med Frank Bornemann som produsent og den kreative kraften bak bandet, som fikk nye medlemmer i Klaus-Peter Matziol (bass, vokal), Detlev Schmidtchhen (keyboard, vokal), og Jürgen Rosenthal (trommer, vokal). Det var med denne medlemmsrekken Eloy ble den mestselgende tyske gruppen til da, med forseggjorte konseptalbum som «Dawn» (1976) og «Ocean» (1977). I 1978 ble «Eloy Live» utgitt og i 1979 kom «Silent Cries and Mighty Echoes», som er gruppens mestselgende album.

[rediger] 1980-1989

Schmidtchhen og Rosenthal sluttet etter utgivelsene og ble erstattet av Hannes Folberth (keyboard, vokal) og Jim McGillveray (trommer). Gruppen fikk også en ekstra gitarist i Hannes Arkona. Denne medlemsrekken utga «Colours» i 1980, som banet vei for gruppens tilnærming mot hardrock igjen. Utgivelsene «Planets» (1981) og «Time to Turn» (1982) var to deler av et science fiction-basert konseptalbum og som grunnla gruppens tiltagende dominanse av keybord. Eloy ga så ut «Performance» (1983) og «Metromania» (1984) for så å bli splittet igjen grunnet musikalske uenigheter etter en serie med avslutningskonserter i England. Eloy gjenoppstod nok en gang i 1988, denne gang med en duo bestående av Frank Bornemann og den allsidige instrumentalisten Michael Gerlach. De ga ut utgivelsen «Ra» samme år, med samme lydbilde som fra «Colours» (1980).

[rediger] 1990-

«Ra» ble etterfulgt av «Destination» (1992). Begge disse albumene solgte godt og klatret på de tyske albumlistene. Flere av de tidligere Eloy-medlemmene gikk sammen i 1993 for å spille inn eldre låter til samlealbumene «Chronicles I» (1993) og «Chronicles II» (1994). I 1994 ga bandet sammen med den tidligere bassist og vokalist ut Klaus-Peter Matziol «The Tides Return Forever». Denne trioen ga i 1998 ut albumet «Ocean 2: The Answer», som hadde med en ny trommeslager i Bodo Schopf.

[rediger] Medlemmer

Frank Bornemann, gitar, vokal, harmonica, perkusjon, produsent, låtskriver (1969-)
Erich Schriever, vokal, keyboard, låtskriver (1969-1971)
Manfred Wieczorke, gitar, bass, vokal (1969-1975)
Helmuth Draht, trommer (1969-1971)
Wolfgang Stöcker, bass (1969-1973)
Fritz Randow, trommer (1971-1975)
Luitjen Janssen, bass (1973-1975)
Detley Schwaar, gitar (1975)
Klaus-Peter Matziol, bass, vokal (1976-1984, 1994-)
Detlev Schmidtchhen, keyboard, vokal (1976-1979)
Jürgen Rosenthal, trommer, vokal (1976-1979)
Hannes Folberth, keyboard, vokal (1980-1984)
Jim McGillveray, trommer (1980-1984)
Hannes Arkona, gitar (1980-1984)
Michael Gerlach, (1988-)
Bodo Schopf, trommer (1998-)