Historisisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Historisisme viser til en doktrinær tro på historiens lovmessige utvikling. Denne betydningen ble først introdusert av filosofen Karl R. Popper i boken The Poverty of Historicism fra 1957, og den slo umiddelbart rot i den vestlige samfunnsdebatt under den kalde krigen.
Popper angrep Hegel, Engels, Marx og andre samfunnsfilosofer som hevdet at det finnes uomgjenglige historiske lovmessigheter som gjør det mulig å forutsi historiens gang. Popper viste at slike lovmessigheter ikke kan eksistere. Han viste også at politisk handling som var informert av troen på slike lovmessigheter fornektet menneskets handlefrihet - alle forestillinger om en historisk nødvendighet innebar for Popper en holistisk og deterministisk samfunnsanalyse som åpnet opp for en rettferdiggjøring av totalitære ideologier. Historisismen er dermed ikke bare gal, den er i sin ytterste konsekvens totalitær.
Popper fortrengte et eldre, svært forskjellig begrep (historisismus eller historizismus) som betonet kontekstualisering i historisk og samfunnsvitenskaplig forskning. Grunntanken i dette eldre begrepet, som blant annet ble grunngitt i Friedrich Meineckes bok Die Entstehung des Historisismus (1936) er fortsatt ivaretatt av hermeneutikken.
