Kulturminne
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kulturminner er i følge Kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.
Kulturminner kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer. Kulturminner kan også finnes i utmark eller under dyrket mark, som for eksempel tjæremiler, kullgroper, gravhauger, jernvinner, rydningsrøyser eller bosetningsspor. Det må imidlertid skilles mellom gjenstandsverdien (dvs kulturminnet/gjenstanden i seg selv, estetiske verdier m.m.) og kunnskapsverdien (hvilken historie/kunnskap kulturminnet formilder). Slik sett kan det hevdes at kulturminner er meningsløse uten den immaterielle historien som ligger bak, se også kulturvern og verneverdier.
Innhold |
[rediger] Vern ved fredning
I Norge er alle kulturminner fra før 1537 og stående bygg fra før 1650 er automatisk fredet i henhold til Kulturminneloven. I lovhierarkiet står Kulturminneloven over blant andre Plan- og bygningsloven, slik at ved konflikt mellom disse, er det Kulturminnelovens bestemmelser som gjelder.
Nyere kulturminner fredes ved enkeltvedtak (vedtaksfredet). Av nyere tids kulturminner er det foruten bygningers interiør, eksteriør og bygningsmiljøer, også satt mye fokus på fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og -demninger og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn. Det er fylkeskommunen som håndhever dette vernearbeidet. 2. august 2006 ble de to første fartøyene fredet, nemlig hjuldamperen DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik.
[rediger] Vern ved bevaring
Kommunen kan gjennom Plan- og bygningsloven regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til spesialområde bevaring. Vernerestriksjonene begrenser seg her til eksteriør og offentlig tilgjengelige rom (trapperom m.m.). Dette regnes som et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak.
[rediger] Kulturminner og kulturarv
Kulturminner omtales ofte som en del av den norske kulturarven. Denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra, innlemmet i norsk kultur og til en viss grad blitt gitt et eget uttrykk/versjon. Ut fra denne forståelsen spenner dette vidt, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer.
Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivaretakelse av kulturminnene ligger i at dette gir grunnlag for identitet og rotfeste, skaper forståelse av at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, samt gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Dermed bidrar kulturminnene både til å skape trivsel hos den enkelte og bærekraftige samfunnskår, og en trygghet i forhold til egen kulturell identitet skaper også åpne og tolerante samfunn.
[rediger] Kulturminnevern
I Norge ivaretas kulturminnene av private eiere og frivillige som fortidsminneforeningen som er tilsluttet Norges kulturvernforbund, museer og kommuner, fylker og stat. Statens andel av finansieringen er for en stor del kanalisert gjennom Riksantikvaren, museene og Norsk Kulturminnefond.
Kulturminnenes verdi ligger i den historien de forteller og bidrar til å bygge identitet. Kulturminnenes identitetsbyggende karakter gjør at de ofte har vært et krigsmål ved militære konflikter, jr bomingen av Stari Most i Mostar og av Dubrovnik under krigen i det tidligere Jugoslavia. Tilsvarende ødeleggelser av mål uten militær verdi skjedde også under andre verdenskrig. Fra nyere tid har vi Talibans ødeleggelser av Buddha-statuene i Bamiyan i mars 2001 og fra krigshandlingen i Midt-Østen.
