Lewis Carroll
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles Lutwidge Dodgson (født 27. januar 1832, død 14. januar 1898), bedre kjent under pseudonymet Lewis Carroll, var en britisk forfatter, skribent, matematiker og fotograf.
Han har skrevet en rekke bøker som Euclid and his Modern Rivals, Alice i Eventyrland, Trough the Looking-Glass og The Hunting of the Snark. Hans ferdigheter innen ordspill, logikk og fantasy var til sammen til stor glede for alt fra det mest naive til det mest sofistikerte publikum. Hans arbeider har holdt seg populære siden de ble publisert og har påvirket ikke bare barnebøker, men også James Joyce og mye av 1900-tallets litteratur.
Hans familie var i hovedsak nord-engelsk med irske forbindelser, konservativ, anglikansk, høykirklig, øvre middelklasse og dro i retning mot de to øvre middelklasseyrkene i hæren og den engelske Kirken. Hans oldefar, også ved navn Charles Dodgson, hadde gått gradene i kirken til han ble biskop. Hans farfar, en annen Charles, hadde vært kaptein i hæren, drept i en romantisert setting under sammenstøt i 1803 mens hans to sønner knapt var spedbarn.
Den eldste av disse - også en Charles - videreførte familiens andre tradisjon og took holy orders (kommentar: finn en bedre oversettelse). Han gikk på Westminister School og ble siden immatrikulert ved Universitetet i Oxford. Han var en brilliant matematiker og vant en pris som kunne ha vært starten på en strålende karriere, noe som det ikke ble noe av. Istedenfor giftet han seg med sin kusine i 1827 og trakk seg tilbake til en tilværelse som pastor på landsbygda.
Unge Charles ble født i det lille prestegjeldet Daresbury i Cheshire. Han var den eldste gutten, men allerede det tredje barnet etter foreldrenes fire og et halvt år gamle ekteskap. Han skulle siden få åtte søsken til, og utrolig nok for den tiden overlevde alle søsknene - syv jenter og fire gutter - til voksen alder. Da Charles var 11 år ble hans far gitt et sted å bo i Croft-on-Tees nord i Yorkshire, og hele familien flyttet til den romslige prestegården. Det ble deres hjem de neste 25 årene.
Dodgson senior klarte å stige i gradene innenfor kirken. Han publiserte en del prekener, oversatte Tertullian, ble erke-diakon i Ripon-katedralen og engasjerte seg i - og klarte noen ganger å påvirke i - de intense religiøse disputtene som delte den anglikanske kirken. Han var høykirkelig (kommentar: nok en "High Church") og dro i retning av anglo-katolisisme, en beundrer av John Henry Newman og den Tractarianske bevegelsen, og han gjorde sitt beste for å overlevere slike syn til sine barn.
Unge Charles vokste ut av barndommen til å bli en smart og bemerkelsesverdig gutt. I de første årene fikk han utdannelsen sin hjemme. Hans "leselister" bevart i familien vitner om hans unge intellekt. I en alder av syv leste han Apostlenes gjerninger. Det blir ofte hevdet at han var naturlig venstrehendt og at han led alvorlige psykologiske traumer ved å bli tvunget til å gå imot denne tendensen, men det er ikke noe dokumentert bevis som støtter dette. I en alder av tolv år ble han sendt vekk til en liten privatskole i nærheten av Richmond, hvor han tilsynelatende var lykkelig og slo seg til ro. Men i 1845 ble han flyttet videre til Rugby School, hvor han beviselig var mindre lykkelig, for som han skrev noen år etter å ha forlatt stedet.
- I cannot say ... that any earthly considerations would induce me to go through my three years again ... I can honestly say that if I could have been ... secure from annoyance at night, the hardships of the daily life would have been comparative trifles to bear.
Sannheten bak hans nattlige 'plage' vil trolig aldri bli fullt ut forstått, men det kan hende at han refererer til en form for seksuelt misbruk. Akademisk sett klarte han seg lett gjennom årene. "Jeg har aldri hatt en mer lovende gutt på hans alder siden jeg kom til Rugby", observerte R.B. Mayor, hovedlæreren i matematikk.
[rediger] Oxford
Han forlot Rugby på slutten av 1849 og etter en pause som er oss fremdeles ukjent, gikk han videre i januar 1851 til Universitetet i Oxford, til sin fars gamle høyskole, Christ Church. Han hadde bare vært ved Oxford i to dager da han ble kalt hjem. Hans mor døde av "hjernebetennelse" - muligens hjernehinnebetennelse eller slag - i en alder av 47.
Uansett hvordan Dodgsons følte morens tap, lot han det ikke forstyrre for mye hans målsetting ved Oxford. Han har kanskje ikke alltid jobbet hardt, men han var eksepsjonelt begavet og prestasjonene kom lett for ham. Det følgende året oppnådde han en førsteplass i "Honour Moderations" og kort tid etter ble han nominert til et stipendiat (Christ Church's variant av stipendiat) av sin fars gamle venn (Canon) Edward Pusey.
Hans tidlige akademiske karriere svingte mellom voldsomt engasjement og uimotståelig distraksjon. Gjennom sin latskap mistet han et viktig stipend, men hans klare brillianse som matematiker ga ham Christ Churchs matematiske foreleserstilling som han beholdt de neste 26 årene. Inntekten var bra, men arbeidet kjedet ham. Mange av hans elever var dumme, eldre enn ham, rikere enn ham og nesten alle av dem var uinteressert. De ønsker ikke å bli undervist, og han ønsket ikke å undervise dem. En gjensidig apati rådet.
I 1856 gikk han i gang med den nye kunstformen fotografering. Han utmerket seg og det ble et uttrykk for hans personlige indre filosofi: en tro i det hellige som han kalte skjønnhet som det ser ut til betydde en form for moral eller estetisk eller fysisk perfeksjonering. Han opplevde at denne hellige skjønnheten ikke bare inkluderte teaterets magi, men også i ordenes poesi, i matematiske formler og kanskje særlig i den menneskelige form, kroppsbilder som rørte ham.
Da han startet med fotografinger søkte han sine egne representasjoner til å kombinere idealene bak frihet og skjønnhet inn i uskyldighet i Eden, hvor den menneskelig kropp og den menneskelige kontakt kunne nytes uten skam. I sin middelalder forsøkte han å endre denne filosofien til søken etter skjønnhet som en form for Nåde, en måte å få tilbake den tapte uskylden. Dette sammen med en livslang lidenskap for teater brakte ham i konfrontasjon med det ledende moralske synet på hans tid og hans egen families høykirkesyn (High Church beliefs). Hans favorittmotiv var portretter av berømte personer og små jenter.
Den unge Charles Dodgson var i overkant av 1,80 meter høy, slank og pen med krøllet brunt hår og blå øyne. I en uvanlig høy alder av 17 år ble han hardt rammet av kikhoste, noe som ga ham dårlig hørsel på høyre øre. Dette var trolig også årsaken til hans kronisk dårlige kondisjon senere i livet, men den eneste åpenbare defekten som han tok med seg inn i voksenlivet var det han referte til som sin "nøling" -- en stamming som oppståd tidlig i barndommen og som var til stor bry for ham gjennom hele hans liv.
Stammingen har alltid vært viktig i mytene rundt mannen. Det hører med blant mytene at Carroll bare stammet i voksent selskap, at han var fri og flytende blant barn, men det finnes ikke noe holdbart som støtter dette. Mange barn han kjente husket ham som en som stammet, mens mange voksne ikke la merke til det. Det kom og gikk av ulike årsaker, men ikke som den klisjé frykten for den voksne verden. Dodgson selv var mye mer bevisst stammingen enn folk han møtte. Selv om stammingen plagde ham, hindret det ham ikke i å bruke sine andre egenskaper til å klare seg bra sosialt.
Han var utadvendt av natur, egoistisk nok til å nyte oppmerksomhet og beundring. I en tid hvor folk skapte sin egen underholdning, hvor synging og fremføring var påkrevde sosiale ferdigheter, var denne unge mannen velutstyrt som en medvirkende underholder. Han kunne synge tålelig bra, og var ikke redd for å stå fremfor et publikum. Han hadde talent for mimikk og historiefortelling. Han var litt av en stjerne i leker hvor man skulle mime ord og fraser. Han kunne være sjarmerende, fremadstormende og manipulativ med den tilgjengelige følsomhet som sårbare kvinner ofte fant uimotståelig.
Det er hint om en følelse av det spirituelle og religiøse; korte øyeblikk som avdekker et rikt og intenst indre liv.
- That is a wild and beautiful bit of poetry, the song of "call the cattle home", utbryter han plutselig midt under en analyse av Charles Kingsley's novelle Alton Locke:
- I remember hearing it sung at Albrighton: I wonder if any one there could have entered into the spirit of Alton Locke. I think not. I think the character of most that I meet is merely refined animal... How few seem to care for the only subjects of real interest in life.
Han var også tydelig sosialt ambisiøs, ivrig etter å sette sitt merke på verden på en eller annen måte; som forfatter eller som kunstner. Hans utdannelse var bare et stopp på veien. Han skrev dikt og noveller og sendte de til forskjellige blader, og hadde allerede en moderat suksess. Mellom 1854 og 1856, fikk han publisert arbeider i nasjonale publikasjoner som "The Comic Times" og "The Train".
Det meste av det han skrev var morsomt, noen ganger satirisk. Men han hadde store ambisjoner. "I do not think I have yet written anything worthy of real publication (in which I do not include the Whitby Gazette or the Oxonian Advertiser), but I do not despair of doing so some day," skrev han i juli1855. Mange år før han skrev Alice, tenkte han på ideer for barnebøker som ville gi penger: 'Christmas book [that would] sell well...Practical hints for constructing Marionettes and a theatre' Ideene hans ble bedre etterhvert som han ble eldre.
I 1856 publiserte han det første arbeidet under navnet som ville gjøre han berømt. Et lite romantisk dikt, "Solitude" ble trykt i the Train under navnet 'Lewis Carroll'. Dette pseudonymet var et spill på hans virkelige navn.Lewis var en mer engelsk versjon av Ludovicus, som var latin forLutwidge, og Carroll en engelsk versjon avCarolus, latin for Charles.
Det samme året ble en ny rektor ansatt ved Christ Church, Henry Liddell, som ankom med sin unge kone og barn. Hele Liddell familien ville komme til å spille en stor rolle i Dodgson`s liv de neste årene. Han ble nære venner med moren og barna - Ina, Alice og Edith. Det virker som om det ble en slags tradisjon at han tok jentene med på piknikker ved elvene Godstow eller Nuneham.
Det var på en sånn tur, i 1862, Dodgson utviklet hovedpunktene i historien som skulle bli hans første og største kommersielle suksess - den første boken om Alice. Etter å ha fortalt historien og blitt bønnfalt av Alice Liddell om å skrive den ned, Dodgson så potensialet historien hadde til å bli en salgs-suksess. Han tok boken til utgiveren Macmillian som umiddelbart likte den. På dette tidspunkt var bokens tittel Alice's Adventures Under Ground. Etter at de mulige titlene Alice Among the Fairies og Alice's Golden Hour ble avslått, ble arbeidet til slutt publisert under tittelen Alice's Adventures in Wonderland (norsk tittel: Alice i eventyrland) - i 1865, under pseudonymet Dodgson først hadde brukt ni år tidligere -- Lewis Carroll.
Med utgivelsen og den øyeblikkelige fenomenale suksessen med Alice, blir historien om forfatterens live raskt delt i to; den fortsatte historien om Dodgsons virkelige liv og den økende myten rundt "Lewis Carroll". Carrol ble snart et rikt og detaljert alter ego, en person så berømt og tilstede i den populære psyken som historien han fortalte. Til han hører til en stor del av bildet om "små jenter" og merkelige annerledes-verden som vi kjenner fra forfatteren av Alice. Dodgons virkelighet både var og er stort sett obskur. Den har vært ignorert, selv i de nyeste biografiene om han.
Det man vet er at han på tross av sin økende velstand og berømmelse fortsatte å undervise ved Christ Church til 1881, og fortsatte å bo der til han døde. Han publiserte Through the Looking-Glass and what Alice Found There i 1872; hans store liksom-episke The Hunting of the Snark, i 1876, og hans siste roman, to binds Sylvie and Bruno i 1889 og 1893. Han publiserte også flere matematiske artikler under sitt eget navn, skapte skandaler gjennom sine kvinne-affærer, reiste rundt i Russland og Europa i 1867 og kjøpte et hus i Guildford, hvor han døde plutselig av en voldsom lungebetennelse 14. januar 1898.
[Basis for mesteparten av denne artikkelen er et utdrag fra In the Shadow of the Dreamchild, av Karoline Leach, som var kopiert med tillatelse fra forfatteren. Det originale utdraget er tilgjengelig på Victorian Web som inkluderer en detaljert biografi seksjon om Carroll.]
