Ontologi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ontologi har gresk opprinnelse, og betyr noe slikt som «slik ting faktisk er». Ontologien er dermed læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Det er vanskelig, om ikke umulig å komme frem til en omforent forståelse av hvordan verden faktisk ser ut. Filosofer har diskutert dette i flere hundre år. Problemet er at det antageligvis er umulig å komme fram til et svar på om det ene eller andre synet er det riktige. Men mye tyder på at man nærmer seg en antagelse om at virkeligheten kan bare undersøkes empirisk i begrenset grad.
Innhold |
[rediger] Eksempler på ontologiske debatter
- Er det handlende og kreative individer som driver økonomiske utviklng (jamfør Schumpeter), eller er den økonomiske utviklingen en prosess som i svært liten grad kan påvirkes (jamfør Marx)?
- Er mennesket rasjonelt, dvs. at det velger sine handlinger ut fra en vurdering av nytte og kostnad, eller er handlinger mer styrt av normer, følelser eller omgivelser?
- Er det mulig å tenke seg lovmessigheter i samfunnsvitenskapene (B oppstår hver gang A finner sted), eller er lovmessighet utenklig i studiet av mennesker?
Disse debatten finner vi igjen i svært mange samfunnsvitenskaper den dag i dag, f.eks i debatten mellom rasjonalistene og konstruktivistene innenfor statsvitenskapen. Det er dog lite som tyder på at vi nærmer oss en endelig konklusjon i denne debatten.
[rediger] Lovmessighet i samfunnvitenskapen?
En debatt står sentralt, nemlig debatten om hvorvidt sosiale systemer - mennesker som samhandler - består av lovmessigheter, eller om alt vi studerer er unikt. En vitenskapsteoretisk retning kalt positivismen, har som grunnleggende antagelse at det finnes noen generelle lover i sosiale systemer, slik det er i for eksempel fysikken. Med et slikt ontologisk utgangspunkt er det naturlig at positivister har forsøkt å avdekke disse lovmessighetene. Den positivistiske antagelsen om lovmessigheter er blitt utfordret fra flere hold. Mange har hevdet at naturvitenskapens ide om generelle lover ikke kan overføres til sosiale systemer.
En kontrast til positivistene finner vi hos de som hevder at vi bare kan forstå det unike. Ifølge en slik tankegang kan vi forklare hvorfor en spesiell hendelse fant sted, men vi kan ikke overføre erfaring fra den ene hendelsen til andre områder.
Det ontologiske utgangspunktet har dermed betydning for hva man leter etter i analyser og undersøkelser: generelle lovmessigheter eller forståelse for det spesifikke og unike.
Et annet viktig ontologisk spørsmål er forholdet mellom partikularia og universalia, og deres realitet.
[rediger] Det ontologiske gudsbeviset
Gudsbeviset som kalles det «ontologiske» - i dette henseendet vil betegnelsen ontologi gjelde for enhver diskusjon som dreier seg om det værendes vesen - er det tredje av de store bevisene. Sammen med Det ontologiske gudsbeviset har man Det teleologiske gudsbeviset og Det kosmologiske gudsbeviset. Opphavsmannen til dette beviset synes å være Anselm (1033-1109) som var erkebiskop i Canterbury i 16 år.
Forestill deg, sa han, det største, mest fullkomne vesen som er mulig. Hvis dette vesenet har alle de attributter som er ønskelige, bortsett fra eksistens, så er det ikke det største eller mest fullkomne, for det er åpenbart at et vesen som eksisterer, er større og mer fullkomment enn et som ikke gjør det.
De fleste tenkende mennesker føler at dette argumentet ikke holder, men det er forstemmende vanskelig - som for eksempel i historien med Akilles og skilpadden - å vise hva som er galt med det.
På slutten av 1700-tallet gjorde Kant det på en måte som tilfredsstiller de fleste. Men saken er kontroversiell, og i de senere årene har det ontologiske gudsbeviset dukket opp i igjen i filosofien. Blant filosofene er det idag relativt bred enighet om at guds eksistens ikke kan bevises. Dette betyr selvfølgelig ikke at gud ikke eksisterer, men bare at det ikke er mulig å føre rasjonelle bevis for dennes eksistens.
