Påskeopprøret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Påskeopprøret var et mislykket forsøk på å bringe det britiske styret i Irland til ende. Det brøt ut i Dublin mandag i påskeuken, 24. april, i 1916, på en tid hvor britene satte alt av ressurser inn i første verdenskrig, og varte i seks dager.
Opprøret var det mest omfattende i landet siden Wolfe Tone-opprøret i 1798. Hovedorganisatorene var tilknyttet Irish Republican Brotherhood, med støtte fra Irish Volunteers ledet av læreren og advokaten Pádraig Pearse. De fikk også støtte fra den lille gruppen Irish Citizen Army ledet av James Connolly. Opprørerne tok kontroll over nøkkelposisjoner i Dublin og proklamerte opprettelsen av en uavhengig irsk republikk. Den irske republikk, som ble opprettet i 1919, tilbakedaterte sin opprettelse til påskeopprøret.
Etter seks dager, den 30. april, ble opprøret slått ned. Lederne ble stilt for krigsrett, og flere av dem ble henrettet. Til tross for at opprøret slo feil var det et viktig skritt i retning av opprettelsen av en uavhengig irsk stat.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Påskeopprøret kan sees som et vendepunkt i kampen for irsk selvstendighet, ettersom det markerer en splittelse mellom den ikkevoldelige, parlamentariske kamp som Irish Parliamentary Party under John Redmond stod for, og den voldelige republikanismen som inntil dette tidspunkt hadde vært støttet av en svært liten minoritet.
Redmond hadde gjennom parlamentariske virkemidler kommet langt i retning av Home Rule, et begrenset selvstyre i Irland. Loven kom til forslagsstadiet i 1914, men ble utsatt på grunn av utbruddet av første verdenskrig. Den endte til slutt opp i en annen form, som Government of Ireland Act 1920, men før det skjedde hadde det vært et skifte i irsk politikk mot en mer militant linje, mye på grunn av påskeopprøret.
[rediger] Planleggingen
Det meste av selve opprøret ble utført av Irish Volunteers, men det var Irish Republican Brotherhood (IRB) som stod for planleggingen. Kort tid etter krigsutbruddet i august 1914 ble IRBs høyeste råd samlet. Under det gamle mottoet at «Englands vansker er Irlands mulighet» vedtok de å handle før krigens slutt. IRBs økonomiansvarlige, Tom Clarke, opprettet et militært råd for å planlegge et opprør. Rådet bestod i utgangspunktet av Pearse, Eamonn Ceannt og Joseph Plunkett, og Clarke og Sean MacDermott kom med etter kort tid. Med unntak av Clarke var de medlemmer av både IRB og Volunteers, og IRB hadde siden opprettelsen av Volunteers i 1913 gradvis tatt kontroll over organisasjonen, blant annet ved å sørge for at IRB-medlemmer ble forfremmet til offisersstatus. En stor del av Volunteers var dermed i 1916 rede til å bruke vold for å oppnå sine mål. Et fremtredende unntak var øverstkommanderende, Eoin MacNeill, som ønsket å bruke Volunteers som en brekkstang mot britene etter krigen, og mente at et militært opprør var dømt til å mislykkes. Det eneste som kunne få ham med på planen var hvis britene forsøkte å innføre verneplikt i Irland eller om de startet en kampanje for å slå ned irsk republikanisme. Først da mente han at et væpnet opprør kunne få nok støtte i befolkningen til å lykkes. Men ledelsen i IRB håpet å enten få ham over til sin side, eller å forbigå ham. De lyktes ikke med dette.
Planen møtte sitt første hinder da James Connolly og hans Irish Citizen Army, en gruppe væpnede sosialistiske fagforeningsmedlemmer, truet med å starte et opprør. Connolly kjente ikke til IRBs planer, og med bare 200 medlemmer hadde han ingen mulighet til å lykkes med et opprør, men han ville utløse en britisk reaksjon som gjorde IRBs planer umulige å gjennomføre. IRBs ledere møtte derfor Connolly i januar 1916, og overtalte ham til å bli med dem.
For å forhindre at informanter eller personer i Volunteers' ledelse stakk kjepper i hjulene beordret Pearse tre dager med parader og manøvre fra påskesøndag. Tanken var at de som kjente til planene ville vite at dette var en utposisjonering av styrker, mens andre, som MacNeill og de britiske myndighetene i Dublin, ville tro det dreide seg om en vanlig demonstrasjon. Men MacNeill forstod hva som skjedde, og truet med å «gjøre alt unntatt å ringe Dublin Castle» for å stoppe opprøret. Da MacDermott avslørte for ham at en våpenlast fra Tyskland skulle komme til Kerry vurderte MacNeill om han allikevel skulle bli med, men dagen etter fikk han vite at våpenlasten hadde blitt senket og trakk seg. Sir Roger Casement, som stod bak våpensmuglingen, hadde blitt arrestert. Sammen med andre ledere, som Bulmer Hobson og The O'Rahilly, sendte han ut kontraordre til alle Volunteers. Dette førte til at opprøret ble utsatt en dag, og at antallet som møtte opp ble kraftig redusert.
[rediger] Opprøret
[rediger] De første skritt
Den opprinnelige planen, som var laget av Plunkett og som skal ha vært svært lik Connollys plan, var å ta kontroll over nøkkelposisjoner rundt omkring i Dublin slik at man kunne stå imot det britiske angrepet som måtte komme. Dersom planen hadde lykkes ville opprørerne ha kontrollert et kompakt område i det sentrale Dublin, avgrenset av kanaler og ringveier. Men denne planen krevde flere menn enn de 1250 som møtte opp, og flere viktige bygninger, som Dublin Castle og Trinity College forble på britiske hender. Dermed ble opprørernes styrker mer splittet enn hva som var planlagt. Dette førte til at deres posisjoner ble isolert, og kunne tas en etter en uten mulighet til å støtte hverandre.
I det vestlige Irland ble det gjort et forsøk på å kontrollere vestbredden av Shannon. Lokale Volunteers-enheter tok kontroll der, men med for få soldater og våpen og liten eller ingen militær ekspertise var det aldri noen realistisk mulighet for å beholde kontrollen. Det var et utbredt håp blant opprørerne om at britene skulle være villige til å kjøpslå fremfor å måtte sende styrker som var sårt trengt på vestfronten.
I Dublin hadde Volunteers' divisjon blitt delt inn i fire bataljoner, hver under en kommandant som IRB visste var lojal mot organisasjonen. En femte bataljon ble satt sammen av frivillige fra andre grupper, blant annet ICA. Denne bataljonen tok kontroll over opprørernes hovedkvarter, General Post Office (GPO), og inkluderte republikkens president og øverstkommanderende, Pearse, Connolly som kommanderte styrkene i Dublin og Clarke, MacDermott, Plunkett og en på dette tidspunkt ukjent kaptein ved navn Michael Collins. Etter å ha tatt postkontoret leste Pearse opp proklamasjonen til en folkemengde som stort sett tok det hele med knusende ro. Imens tok første bataljon under Ned Daly Four Courts og områder i nordvest, og andre bataljon under Thomas MacDonagh tok South Dublin Union i sørvest. Medlemmer av ICA under Michael Mallin og Constance Markiewicz tok St. Stephen's Green. En annen ICA-enhet, under Seán Connolly, utførte et halvhjertet angrep mot Dublin Castle. De visste ikke at slottet bare ble forsvart av en håndfull soldater, og at de dermed antagelig kunne tatt det dersom de hadde presset angrepet gjennom. Etter å ha skutt en politivakt mistet de flere mann på grunn av skarpskytterild fra slottet, og trakk seg tilbake til Dublin City Hall. Seán Connolly var en av de falne utenfor slottet, og regnes som den første opprøreren som ble drept.
På grunn av opprøret brøt lov og orden sammen i Dublin, og byens fattige plyndret butikker. En av Volunteers-offiserene gav ordre om å skyte plyndrere, men James Connolly gav rasende en kontraordre. Dette illustrerte en ideologisk uenighet blant plyndrerne; sosialisten Connolly så på plyndringen som en del av et folkelig opprør, mens andre ønsket at den nyproklamerte republikken skulle bidra til å opprettholde ro og orden.
På grunn av Eoin MacNeills kontraordre var det nesten ingen opprørere som samlet seg utenfor Dublin, bortsett fra den tidligere nevnte gruppen ved Shannon. Dette førte til at Connolly hadde kommandoen over langt de fleste av opprørerne. Han sies å ha hatt den beste taktiske innsikten i gruppen, og selv om han ble hardt såret på et tidlig tidspunkt beholdt han kommandoen ved å la seg flytte rundt på en seng. Han tok dog feil når han insisterte på at en kapitalistisk regjering ikke ville bruke artilleri mot sin egen eiendom; det tok bare 48 timer før britene satte inn tunge våpen.
Den britiske kommandanten, general Lowe, gikk sakte frem ettersom han var usikker på hvor sterk motstanden ville være. Han hadde bare 1200 soldater i byen ved starten av opprøret, det vil si omtrent like mange som opprørerne. Han erklærte unntakstilstand, og de britiske styrkene prioriterte så i første omgang å sikre adkomstveiene til Dublin Castle og å isolere opprørernes hovedkvarter i GPO. Lowe hadde tilgang til tyngre ildkraft fra kanonbåten «Helga» og feltartilleri som ble hentet fra garnisonen i Athlone og utplassert på nordsiden av byen i Prussia Street, Phibsborough og Cabra Road. Kanonene ble brukt til å beskyte store deler av byen, og en betydelig del av sentrumsbebyggelsen brant ned. Den første bygningen som ble beskutt var Liberty Hall, som ironisk nok var tom ettersom den hadde blitt oppgitt allerede ved begynnelsen av opprøret. «Helga»s kanoner måtte gi opp å skyte fordi de ikke hadde høy nok elevasjon til å skyte over jernbanebroen, og derfor satte skuddene visekongens bolig i Phoenix Park i fare. Kanonbåten ble forøvrig senere kjøpt av Fristatens regjering, og var et av de første fartøyene i Irlands marine[1].
[rediger] Britiske forsterkninger
Britene sendte raskt forsterkninger fra England, med general John Maxwell som ny kommandant. Med 16 000 soldater og 1000 væpnede konstabler fra RIC mot de omkring 1250 opprørerne var styrkeforholdet dermed vippet meget sterkt til britisk fordel. De enkelte posisjonene opprørerne holdt ble isolert fra hverandre. De hardeste kampene stod ved Grand Canal, som britene hadde en oppfatning av at de måtte ta for å kunne få inn forsterkningene fra havnen i Dún Laoghaire. Opprørerne, under kommando av Eamon de Valera, kontrollerte bare noen få broer over kanalen, og britene kunne lett tatt kontroll over andre broer og isolert posisjonene. På grunn av denne etterretningssvikten ble regimentet Sherwood Foresters flere ganger fanget i kryssild mens de prøvde å krysse kanalen ved Mount Street. En gruppe på bare tolv mann klarte å forsinke den britiske fremrykningen betydelig, og drepte eller skadet 240 mann.
Opprørerne ved South Dublin Union (der St James' Hospital ligger i dag) påførte også britene betydelige tap under et forsøk på å unnsette Dublin Castle. Cathal Brugha viste stor tapperhet i denne trefningen, og ble alvorlig såret. Artilleriild og mangel på ammuniasjon førte etterhvert til at opprørerne måtte oppgi disse posisjonene. Posisjonen på St. Stephen's Green måtte også oppgis etter at britene plasserte snikskyttere og maskingevær i bygninger rundt parken. Mallins menn trakk seg tilbake til bygningen til Royal College of Surgeons, hvor de holdt ut inntil de fikk ordre om å overgi seg.
Mange av opprørerne som kunne ha blitt plassert langs kanalene eller andre steder hvor britene var sårbare for bakholdsangrep ble istedet plassert i store bygninger som GPO, Four Courts of Boland's Mill, hvor de ikke kunne utrette mye. Garnisonen i GPO barrikaderte bygningen, og ble beskutt av artilleri på en avstand hvor de ikke kunne returnere ilden. De hakket seg gjennom veggen til nabobygningen for å evakuere, og satte opp en ny posisjon i Moore Street. Fra dette hovedkvarteret annonserte Pearse den 29. april, etter å ha innsett at videre motstand var nytteløst, en ordre om full kapitulasjon. Neste dag hadde britene igjen kontroll over hele Dublin.
[rediger] Opprøret utenfor Dublin
Enheter fra Irish Volunteers samlet seg flere steder utenfor Dublin, men på grunn av Eoin MacNeills kontraordre dro de fleste hjem uten å kjempe. At de tyske våpnene på «Aud» ikke hadde kommet frem betydde også at de knapt hadde våpen til å gjennomføre en oppstand.
I nordøst ble flere Volunteers-kompanier mobilisert i Tyrone, og 132 samlet seg på Falls Road i Belfast.
I vest ledet Liam Mellows 600–700 Volunteers i mislykkede angrep på flere politistasjoner i Oranmore og Clarinbridge i Galway. Det var også en trefning ved Carnmore, hvor to RIC-tjenestemenn ble drept. Men opprørerne hadde få våpen, bare 25 rifler og omkring 300 hagler; mange hadde i desperasjon utstyrt seg med piker. Mot slutten av uken slet de også med mangel på mat, og de fikk vite at store britiske forsterkninger var på vei vestover. I tillegg kom HMS «Gloucester» til Galway Bay og skjøt mot åkrene i Athenry hvor opprørerne var samlet. Den 29. april spredde opprørerne seg fra Athenry. Mange av dem ble senere arrestert, mens andre, inkludert Mellows, levde på flukt. Da de britiske forsterkningene nådde området var opprøret i realiteten allerede over.
I øst drepte Sean MacEntee og hans Louth Volunteers en politimann og en fengselsvakt. I Wexford tok opprørere kontrollen i Enniscorthy fra tirsdag til fredag, før de symbolsk overgav seg til britene på Vinegar Hill, stedet hvor det hadde stått et berømt slag under opprøret i 1798.
Omkring 1000 Volunteers samlet seg på påskesøndag i Cork, under ledelse av Thomas MacCurtain, men etter å ha mottatt motstridende ordrer fra Dublin spredde de seg.
Ashbourne i Meath var det eneste stedet utenfor Dublin hvor det var virkelige kamper. North County Dublin Volunteers under Thomas Ashe utførte der et bakholdsangrep mot en RIC-patrulje, og drepte åtte og såret femten. Dette var en taktikk som senere skulle bli brukt under den irske uavhengighetskrigen 1919–1921.
[rediger] Tapstall
Totalt ble mer enn 1200 drept eller såret i løpet av uken. 64 opprørere ble drept under kamphandlingene, og seksten til ble henrettet senere. Den britiske hæren mistet 140 drepte og 318 sårede, mens politiet (RIC og DMP) mistet 17 drepte. Minst 220 sivile ble drept, og 600 såret. Det er stor mulighet for at det var flere sivile ofre som ikke ble rapportert.
Den eneste av lederne som falt under oppøret var The O'Rahilly, som ble truffet av maskingeværild under flukten fra GPO.
Omkring 3430 mistenkte ble arrestert, hvorav 1480 ble internert over tid.
[rediger] Henrettelser
Seksten ledere, inkludert alle de syv som hadde signert proklamasjonen, ble henrettet i peroden 3.–12. mai. Henrettelsen av James Connolly vakte spesielt oppsikt, ettersom han var alvorlig såret og måtte bindes til en stol for at man skulle kunne skyte ham.
De henrettede var:
- Pádraig Pearse
- Tom Clarke
- Thomas MacDonagh
- Joseph Mary Plunkett
- Edward «Ned» Daly
- William Pearse
- Michael O'Hanrahan
- John MacBride
- Eamonn Ceannt
- Michael Mallin
- Cornelius Colbert
- Sean Heuston
- Sean MacDermott
- James Connolly
- Thomas Kent
- Roger Casement
Alle unntatt Casement og Kent ble henrettet ved skyting i Kilmainham fengsel i Dublin i mai. Kent ble skutt i Cork i mai, mens Casement ble hengt i London på høsten.
[rediger] Reaksjoner under og rett etter opprøret
Opprørerne hadde liten støtte i befolkningen, og ble av de fleste klandret for at flere hundre var drept eller såret, de fleste av dem sivile. Irske lokalmyndigheter og aviser som Irish Independent og The Irish Times[2] krevde henrettelser av lederne, og fanger som ble fraktet til Frongoch interneringsleir i Wales ble spyttet på av sinte dublinere. Mange av de som var sinte hadde slektninger som kjempet i British Army, og proklamasjonen hadde henvist til Irlands «tapre allierte i Europa», det vil si sentralmaktene.
Noen var allikevel positive til opprøret. Et eksempel er Ernie O'Malley, en medisinstudent som ikke tidligere hadde vært involvert i nasjonalistisk politikk, men som spontant kastet seg inn i kampene og skjøt mot britiske soldater. Videre var nasjonalister forskrekket over henrettelsene og de mange arrestasjonene, og den indignasjonen dette vekket førte til en radikalisering av irsk politikk og la grunnlaget for at Sinn Féin i løpet av tre år gikk fra å være et lite parti til å vinne en kraftig majoritet i valget i 1918.
En reaksjon på opprøret som skulle få stor betydning kom fra dikteren W.B. Yeats, som skrev det som regnes som et av hans viktigste dikt, «Easter, 1916».
[rediger] Sinn Féins vekst
Henrettelsene førte til at mange skiftet mening. Etterhvert som de fengslede ble løslatt begynte de å reorganisere den republikanske bevegelsen. Det til da marginale partiet Sinn Féin hadde fått mye av skylden for opprøret, noe som var helt ufortjent. Partiet ble infiltrert av ledere som Eamon de Valera, som tok over som leder etter Arthur Griffith. Mens partiet frem til 1918 var helt i skyggen av Irish Parliamentary Party, vant de en overveldende seier i parlamentsvalget det året.
Ettersom parlamentsrepresentantene fra Sinn Féin boikottet det britiske parlamentet førte dette til opprettelsen av det første Dáil og proklamasjonen av Den irske republikk. Samme dag som Dáil møttes for første gang falt skuddene som utløste den irske uavhengighetskrig.
[rediger] Arven fra opprøret
Selv om de første reaksjonene var overveiende negative, skulle opprøret få en helt annen posisjon i irsk politikk, spesielt gjennom opprettelsen av Den irske republikk i 1919, noe som av mange ble sett som fullbyrdelsen av opprøret.
Kritikere av opprøret har påpekt at det er bred enighet om at det var dømt til å mislykkes fra starten av, og at i det minste noen av lederne må ha innsett dette. En del ser derfor et annet motiv enn muligheten til militær seier, nemlig et blodoffer. En slik tanke stemmer godt overens med Pearse' skrifter. På en annen side var det to hendelser som førte til at opprøret utspant seg helt annerledes enn planlagt: At våpnene fra Tyskland ikke kom frem og at MacNeill sendte ut kontraordre. Med et nesten fulltalling mannskap fra Irish Volunteers, bevæpnet med moderne Mauser-rifler, ville opprørerne ha ytt atskillig hardere motstand, og det ville ha brutt ut kamper langt flere steder i landet.
De fleste historikere er enige om at beslutningen om å henrette lederne slo tilbake mot britene. På den annen side må man, tatt i betraktning ikke bare samtidens holdning til dødsstraff, men også den konkrete situasjonen, komme til at det var vanskelig å handle annerledes. Storbritannia hadde vært i krig i halvannet år, og det var klart at det ikke ble en kort krig, men en langvarig kamp der landets frihet kunne stå på spill. Tiltalen mot lederen var under Defence of the Realm Act 1914, og væpnet opprør med drap på soldater og politimenn var en meget alvorlig anklage som måtte utløse strengeste straff for noen av deltagerne.
Pádraig Pearse, som var den første som ble henrettet, hadde i begravelsen til Jeremiah O'Donovan Rossa i 1915 uttalt de bevingede ord: «…de tåpene, de tåpene, de tåpene! – De har etterlatt oss våre døde Fenians, og mens Irland har disse gravene skal et ufritt Irland aldri se fred». Henrettelsene fikk raskt en slik effekt. I irsk republikansk «mytologi» har påskeopprøret og de henrettede i særdeleshet en svært opphøyet status. Sangen «Foggy Dew», som omhandler opprøret, finnes i en rekke versjoner og har blitt spilt inn av de fleste store irske folkemusikkgrupper.
I det nasjonalistiske synet på opprøret fremheves gjerne dets rolle i å stimulere en latent stemning i befolkningen. Ut fra dette synet oppfattes hendelsene 1918–1922 som en direkte konsekvens av revitaliseringen av nasjonalistbevegelsen som kom gjennom påskeopprøret.
[rediger] Sosialisme og påskeopprøret
Påskeopprøret har av flere blitt beskrevet som den første sosialistiske revolusjon i Europa. Dette er diskuterbart; blant lederne var det bare James Connolly som var overbevist sosialist. Andre aksepterte på et teoretisk plan en sosialistisk republikk, men var egentlig langt mer opptatt av en kulturell og politisk revolusjon enn en økonomisk omveltning. Connolly var klart skeptisk til de andres holdninger til sosialismen, og var klar for en påfølgende klassekamp etter opprettelsen av republikken. Han ser ut til å ha hatt rett i dette; ser man på den fremste lederen som kom ut av opprøret, Eamon de Valera, kan han knapt beskrives som sosialist.
Da Den irske republikk ble opprettet var den ikke egentlig en sosialistisk konstruksjon, men det eneste landet som anerkjente den var Sovjetunionen. Lenin var en beundrer av Connolly, og han slo ned på russiske kommunister som uttalte seg negativt om påskeopprøret fordi det hadde vært med personer fra borgerskapet. Lenin mente at det var nødvendig å forene arbeiderne med andre grupper som var villig til å styrte det eksisterende regime, og under revolusjonen i 1917 gjorde han selv nettopp dette.
[rediger] Litteratur
- Max Caulfield, The Easter Rebellion, Dublin 1916 ISBN 1-57098-042-X
- Tim Pat Coogan, 1916: The Easter Rising ISBN 0-304-35902-5
- Michael Foy and Brian Barton, The Easter Rising ISBN 0-7509-2616-3
- C Desmond Greaves The Life and Times of James Connolly
- Robert Kee, The Green Flag ISBN 0-14-029165-2
- F.X. Martin (ed.), Leaders and Men of the Easter Rising, Dublin 1916
- Dorothy McCardle, The Irish Republic
- F.S.L. Lyons, Ireland Since the Famine ISBN 0-00-633200-5
- John A. Murphy, Ireland In the Twentieth Century
- Edward Purdon, The 1916 Rising
