Peter von Scholten
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peter Carl Frederik von Scholten (født 17. mai 1784 i København, død 26. januar 1854 i Hamburg) var dansk offiser og generalguvernør.
Peter von Scholten fikk en offisersutdannelse og reiste i ung alder til Dansk Vestindia (nå De amerikanske jomfruøyene). I 1814 ble han veiemester på St. Thomas, og allerede i 1827 ble han utnevnt til fungerede generalguvernør. Fra 1835-1848 fungerte han som generalguvernør for alle tre øyene (St. Croix, St. John og St. Thomas), noe som betydde at han fungerte nærmest som en eneveldig hersker.
I 1848 gjør slavene på St. Croix opprør, og dette får Peter von Scholten til å frigi alle slavene på eget initiativ. Kort tid etter reiste han hjem til Danmark.
Peter von Scholten hadde en elskerinne på St. Croix, Anna Heegaard (1790-1859). Også Peter von Scholtens bror Frederik gjorde karriere i Dansk Vestindia.
Innhold |
[rediger] Tett vennskap med Frederik VI
Von Scholten kommer til Dansk Vestindia som 20-årig fenrik i 1804, men må forlate øyene i forbindelse med engelskmennens overtagelse. Hjemme i Danmark blir han adjudant for Frederik VI's Generaladjudant von Bülow, og sammen med von Bülow ledsager han Kongen til fredsforhandlingene i Kiel. På veien tilbake må Kongen og hans følge gjøre opphold på Sprogø, fordi Storebælt er frosset til, og historien forteller at soldatene underholder Kongen med de verste løgnhistorier. Von Scholten får Kongens oppmerksomhet, og de utvikler et godt vennskap. Det sterke forhold til Frederik VI bevarer von Scholten helt frem til Kongens død i 1839.
Historien forteller også at Kongen etter dagene på Sprogø, ga hver enkelt soldat muligheten for at få et ønske oppfylt. De fleste ønsket en forfremmelse innenfor militæret, men det eneste von Scholten ønsket seg er å bli Veiermester på St. Thomas. I motsetning til von Scholten visste de ikke hvor mye man kunne tjenes på å være den som bestemte hvor mye de forskjellige forsendelsene som gikk inn og ut av øyene veide.
[rediger] Livet i Dansk Vestindia
Von Scholten sier farvel til en lovende militær karriere for å prøve lykken i Dansk Vestindia. Det tar ikke lang tid før han blir Kommandant og i tiden som følger, går der nesten ikke et år uten at han blir forfremmet. Og det gode ved det, for von Scholten, er at han hver gang får lov til å beholde det lukrative verv som han blir forfremmet fra. Von Scholten tjener utrolig store summer, men ikke desto mindre bruker han mer enn hva han tjener, og i flere tilfeller låner han penger av plantasjeeierne. Dette bringer ham mange ganger i vanskelige situasjoner når han skal utforme bestemmelser til slavenes fordel og som da naturlig nok ikke er til fordel for plantasjeeierne.
Selv om von Scholten er godt gift i København, så holder han ikke en lav profil når han er på St. Croix, hvor von Scholten styrer sitt lille rike. Han har åpenlyst en sort elskerinne, Anna Heegaard, som han bor sammen med på sitt meget flotte landsted Bülowsminde. Gjennom hele sin tid i Dansk Vestindia, som Guvernør og senere Generalguvernør, har von Scholten et godt forhold til de sorte helt sikkert også på grunn av sitt forhold til Anna Heegaard. I 1834 gjør han de frie slaver likeverdige med de hvite. I 1839 oppretter han Landskoleordningen og får overtalt Frederik VI til å bygge hele 17 slaveskoler på øyene, og von Scholten engasjerer seg veldig i disse skolene og overværer alltid eksamenene på skolene. Von Scholten er av den oppfatning at frihet er noe man må oppdras til, og skoleordningen var i denne sammenhengen sentral. All undervisning foregikk på engelsk, og ikke dansk eller kreolsk som enkelte misjonærer hadde brukt tidligere.
Men von Scholten har gjennom årene skapt seg mange fiender i Danmark, og spesielt den dansk pressen legger ikke fingrene imellom når de beretter om hvordan von Scholten lever på St. Croix. Det er ikke uten grunn at han får tilnavnet "Den siste eneveldige Konge".
[rediger] Slutten på slaveriet i Dansk Vestindia
Christian VIII som kommer på tronen etter Frederik VI's død i 1839 får von Scholten aldri det samme tette forhold til. Von Scholten foretar mange reiser frem og tilbake mellom Vestindia og København med det formål å overtale regjeringen og Kongen om å gi slavene deres frihet. Slavene hadde blitt frigitt på de britiske jomfruøyene i 1834, og det kun var et spørsmål om tid før dette også tvinger seg frem på de danske øyene. Men dessverre må von Scholten konstatere at han er ved å miste grepet, både om Dansk Vestindia og om slavenes forhold. På den ene side vil han gjøre alt for at slavene får deres frihet, men på den annen side vet han også godt at hvis slavene får deres frihet vil de ikke vite hva de skal bruke den til. Han ser utdannelse som den eneste holdbare vei til slavenes frigjørelse. Samtidig har von Scholten stort sett hele Danmark imot seg som for de flestes vedkommende ikke forstår hva som foregår. Det er den almene oppfattelse at øyene og slavene skal behandles med hard hånd med henblikk på å skaffe det største mulige økonomiske overskudd.
I 1847 varsler den danske regjering med en lov som automatisk frigir de slaver som blir født etter den 28. Juni 1848, som er Dronningens fødselsdag, mens de andre slavene måtte vente ytterlige i 12 år på deres frihet: "Alle slavebørn vil for fremtiden være født frie, og deres forældre vil blive frigjorte efter yderligere 12 år". Ideen er for så vidt god nok, fordi den gir den danske regjering tid til å finne ut av hva man skal stille opp med mot de erstatningskrav som man antar vil komme fra plantasjeeierne. Problemet er bare at det er for sent og det vet von Scholten. Han har et meget tett forhold til slavenes leder Budo. På samme tidspunkt brer slaveopprørene om seg utover hele Karibien, og nyhetene når selvfølgelig også Dansk Vestindia. Budo og von Scholten har en avtale om at der ikke må oppstå blodsutgytelser. På bakgrunn av denne avtalen planlegger Budo en fredelig demonstrasjon i Frederiksted på St. Croix hvor slavene går med fakler gjennom byen.
Budo vet at von Scholten er på vei med skip fra St. Thomas til Frederiksted, og han regner med at når von Scholten ser oppstanden, vil han gi slavene deres frihet. Imidlertid skifter vinden og skipets kaptein Irminger bestemmer seg for å legge til i Christiansted i steden. Dette medfører at situasjonen i Frederiksted utvikler seg, og de 8000 slaver som deltar i demonstrasjonen begynner å tenne på bygningene. Von Scholtens bror, Frederik von Scholten, som er tollfogd i Frederiksted, drar umiddelbart til Christiansted. Her henter han sin bror og langt om lenge ankommer Massa Peter, som de sorte kaller von Scholten til fortet i Frederiksted.
Her erklærer Von Scholten fra Fort Frederik sin berømte erklæring: "Alle de, der på De Danske Vestindiske Øer ikke er frie, kan fra i dag anse sig for at være frie".
[rediger] Von Scholten forlater Dansk Vestindia
Plantasjeeierne er selvfølgelig rasende på von Scholten, og omtaler frigivelsen av slavene som forræderi. De går i et vist omfang til motangrep på slavene, men må snart innse at slaget er tapt på forhånd, da de er i mindretall. Den 14. Juli 1848, nøyaktig på datoen for hans tiltredelse 21 år tidligere, forlater von Scholten Christiansted syk og nedbrutt og vender hjem til Danmark. Her får han ikke noen heltemottagelse, men blir stilt for en kommisjonsdomstol hvor frigielsen av slavene uten regjeringens samtykke var et sentralt tema. Saken ble reist etter initiativ fra plantasjeeierne. Han ble i første omgang blir dømt for makt- og embedsmisbruk, fratatt sine titler og pensjon.
Senere frikjenner Høyesterett von Scholten, og han får lov til å beholde sin pensjon. Von Scholten er imidlertid på det tidspunkt en meget syk mann, og han forlater København og flytter ned til sin datter i Hamburg, hvor han dør den 26. januar 1854. Peter von Scholten så aldri mer sitt høyt elskede dansk Vestindien eller Anne Hedegaard. Han ligger begravet på Assistent Kirkegården i København. Hans kiste blir ført tilbake til København, hvor han blir bisatt på Assistens Kirkegård. En av de største avisene i Danmark på det tidspunkt, «Fædrelandet», kommenterer dødsfallet med: «At staten ved dette dødsfald sparer 12.000 Rigsdaler årligt», med henvisning til von Scholtens pensjon.
Tilbake på øyene går det akkurat slik som von Scholten har forutsett og fryktet. Nå blir slavene for alvor slaver. Plantasjeeierne bestemmer nemlig helt hvor mye de vil betale i lønn og slaverne merker nå virkelig fattigdom. Von Scholten hadde under sin regjeringstid i stort omfang sørget for at slavene behandles ordentlig. Samtidig oppfinner man sukkerroen i Europa, og det betyr at bunnen ganske enkelt faller ut av øyenes økonomi og danskene mister helt interessen for driften.
