Silkeveien
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Silkeveien var en serie med sammenkoblede ruter gjennom Sentral-Asia og Sør-Asia ved hjelp av karavaner og sjøgående skip som koblet sammen Cháng'ān, Kina, med Antiokia, Syria i tillegg til andre steder. Dens innflytelse gikk videre til Korea og endte til slutt i Japan. Silkeveien er en oversettelse fra det tyske Seidenstraße. Begrepet ble første gang brukt av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i det 19. århundret.
Den kontinentale silkeveien deler seg i en nordlig og en sørlig rute etter at det strakte seg fra de kommersielle sentrene i Nord-Kina. Den nordlige ruten gikk gjennom den bulgarsk-kypcharske sonen til Øst-Europa og Krim, videre over Svartehavet, Marmarahavet og Balkan til Venezia. Den sørlige ruten passerer gjennom Turkestan-Khorasan, gjennom Iran, inn i Mesopotamia og Anatolia til Antiokia i sørlige Anatolia. Her gikk den videre via Middelhavet eller gjennom Levanten inn i Egypt og Nord-Afrika.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse
[rediger] Reise på tvers av kontinentene
Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt domestisert så tidlig som 2500–1100 f.Kr., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 f.Kr. Domestiseringen av den bactrianske kamelen fulgte senere, omkring år 2500–2000 f.Kr.
Steppene strekker seg som en lang sløyfe mellom ørkenen og de hovedsakelig landbruks- og byregionene hele veien fra Stillehavskysten til Afrika, og dypt inn i hjertet av Europa. Disse gresslandene var fruktbare nok til å sørge for gress, vann og brensel slik at karavanene kunne passere - samtidig som en unngikk å tråkke inn på dyrket mark. Dette la til rette for at handelsmenn, krigere til hest og karavaner kunne reise enorme avstander uten å hisse på seg fiendskapet til mer fastboende folkeslag. Sammenkoblingen av de utallige lokale rutene førte til utbyggingen av langdistanse-nettverk på tvers av den enorme afro-eurasiske landmassen rundt 2000 f.Kr.
[rediger] Egyptisk silke
Noen bevis tyder på at antikke egyptiske utforskere kan opprinnelig ha ryddet og beskyttet noen grener av disse rutene. Noen levninger av det som antagelig var kinesisk silke har blitt funnet i Egypt og datert så tidlig som 1000 f.Kr. Selv om silke kan ha ha vært en handelsvare mellom de to antikke landene før 1000 f.Kr., blir kvaliteten på silke dessverre raskt dårligere, og vi ville ergo neppe kunne ha fysiske bevis for dette i dag. I tillegg kan vi ikke, selv om den opprinnelige kilden virker pålitelig nok, dobbelsjekke nøyaktigheten for om det faktisk var kultivert silke (som nesten helt sikkert ville ha vært fra Kina) som ble funnet eller en type «vill silke» som kunne ha kommet fra Middelhavsregionen eller Midtøsten.
[rediger] Persisk ekspansjon
Den persiske Kongeveien kan ha vært i bruk allerede så tidlig som 3500 f.Kr. På Herodot sin tid (475 f.Kr.) gikk den rundt 2857 km fra byen Susa ved nedre Tigris til Smyrnas havn (dagens Izmir i Tyrkia) ved Egeerhavet. Den ble vedlikeholdt og beskyttet av Akamenidenes imperium og hadde poststasjoner og etapper på jevne intervaller. Ved å ha uthvilte hester og ryttere klare ved hver stasjon, kunne kongelige sendebud bære beskjeder hele distansen på ni dager, selv om normal reisetid var på tre måneder. Denne Kongeveien var koblet sammen med mange andre ruter. Noen av disse, som rutene til India og Sentral-Asia, ble også beskyttet av Akamenidene, noe som oppfordret til jevnlig kontakt mellom India, Mesopotamia og Middelhavet. Der er beretninger i Ester om pakker som ble sendt fra Susa til provinser så langt unna som India og Kusj i løpet av styret til Xerxes I.
Lasurstein ble handlet fra dets eneste kjente kilde i den antikke verden, Badakhshan, i det som nå er det nordøstlige Afghanistan, som langt som Mesopotamia og Egypt i den andre halvdelen av det fjerde milleniumet f.v.t. I det trede årtusenet hadde handelen strukket seg til Harappa og Mohenjo-daro i Indus-dalen.
Fra det andre årtusenet ble aktinolitt handlet fra gruver i Yarkand-regionen og Khotan til Kina. Disse gruvene lå ikke veldig langt fra lapis lazuli-kilden og spinell («Balas rubin») gruver i Badakshan, og selv om de var separert av de veldige Pamir-fjellene, ble ruter mellom dem tatt i bruk veldig tidlig.
Da Aleksander den Stores etterfølgere, ptolemeiene, tok kontroll i Egypt i 323 f.Kr., begynte de aktivt å fremskynde handel med Mesopotamia, India og Øst-Afrika gjennom havnene langs kysten av Rødehavet i tillegg til landrutene. Et antall aktivt deltagende mellomledd, særlig nabataenere og andre arabere, hjalp til med dette.
[rediger] Hellenistisk ekspansjon
Det første store steget i å åpne silkeveien mellom øst og vest kom med ekspansjonen til Aleksander den Store dypt inn i Sentral-Asia, så langt som Ferghana ved grensen av dagens Xīnjiāng-region i Kina, hvor han grunnla i 329 f.Kr. en gresk bosetning i byen Aleksandria Eschate, «Aleksandria lengst borte», Khujand (også kalt Khozdent eller Khojent, tidligere Leninabad) i Tadsjikistan. Grekerne forble i Sentral-Asia i de neste tre århundrene, først gjennom administrasjonen til seleukidene, og så med etableringen av det gresk-bactriske kongedømmet i Bactria. De fortsatte å ekspandere østover, særlig under Euthydemus (230-200 f.Kr.) som utvidet sin kontroll til Sogdiana, nådde og gikk forbi byen Aleksandria Eschate. Der er indikasjoner på at han kan ha ledet ekspedisjoner så langt øst som Kashgar i kinesisk Turkestan, som førte til de første kjente kontaktene mellom Kina og Vesten rundt 200 f.Kr.. Den greske historikeren Strabo skriver at «de utvidet deres imperium til og med lenger enn Seres (Kina) og Phryni» (Strabo XI.XI.I).
[rediger] Kinas utforsking av Sentral-Asia
Det neste steget kom rundt 130 f.Kr., med Hàn-dynastiets sendemenn i Sentral-Asia, deriblant ambassadøren Zhāng Qiān, som opprinnelig ble sendt for å slutte en allianse mellom Yuèzhī-folket (Indo-skyterne) og Xiōngnú (trolig Hunnerne), men uten resultat. Den kinesiske keiseren Hàn Wǔdì ble interessert i å utvikle handelsforbindelser og relasjoner med høykulturene i Ferghana, Bactria og Parthia: «Himmelens Sønn (dvs. keiseren) tenkte slik etter å ha hørt alt dette: Ferghana (Dàyuān) og Bactria (Dàxià) og Parthia (Ānxī) sine områder er store land, full av rare ting, med en befolkning som bor i faste bosetninger og opptatt av gjøremål som er nesten identiske med de til det kinesiske folk, men med svake hærer og setter stor pris på de rike avlingene til Kina.» Det sene Hàn-dynastiets annaler (Hòu Hànshū)
Kineserne var også sterkt fristet av de høye og kraftige hestene som Dàyuān-folket hadde (kalt «Himmelske hester») som var avgjørende i kamper mot de nomadiske Xiōngnúene. Kineserne sendte sporadisk ut tallrike sendemenn, rundt ti hvert år, til disse landene og så langt som til selevkidenes Syria.
En maritim «silkevei» ble åpnet mellom det kinesisk-kontrollerte Jiāozhǐ (i dagens Vietnam, nær Hanoi) antagelig i det 1. århundre. Den forløp via havner på kysten av India og Sri Lanka hele veien til de romerskkontrollerte havnene i Egypt og nabatenernes land ved nordøstkysten av Rødehavet.
[rediger] Roma og silken
Kort tid etter den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr. blomstret jevnlig kommunikasjon og handel mellom India, Sørøst-Asia, Sri Lanka, Kina, Midtøsten, Afrika og Europa i en skala en aldri før hadde sett. Landruter og sjøruter var nøye bundet sammen og produkter, teknologier og ideer begynte å spre seg på tvers av kontinentene Europa, Asia og Afrika. Interkontinental handel og kommunikasjon ble vanlig, organisert og beskyttet av de «stormaktene» på den tiden. Disse utvekslingene var ikke bare kritiske for utviklingen og blomstringen av de store sivilisasjonene i Roma, Kina og India, men de la grunnlaget for vår moderne verden. Mens handelsvarene kan ha blitt transportert hele veien, ble antageligvis den antikke handelen utført over seksjoner av ruten og det er trolig at handelsmenn og reisende sjeldent, om noen gang, reiste hele distansen mellom Europa, eller Midtøsten, og Kina over land.
Intens handel med det romerske imperiet fulgte snart og ble opprettholdt av romernes sterke etterspørsel for kinesisk silke (levert gjennom partherne) fra det 1.århundret, selv om romerne trodde silke ble hentet fra trær: sererne (kinesere) er kjent for det ullaktige stoffet som blir hentet ut av deres skoger. Etter å ha lagt det i vann, grer de det hvite ut av bladene... «Så mange arbeidere blir satt i arbeid, og så langt unna er regionen i verden, for å sikre at den romerske jomfru kan kle seg i nesten gjennomsiktige klær i det offentlige» (Plinius den eldre (23–79), Den naturlige historie).
Senatet nedla flere forbud mot å bruke silke, både på moralsk og økonomisk grunnlag. Importen av kinesisk silke førte til en stor utførsel av gull, og silkeklær ble regnet for å være dekadent og umoralsk.
Hòu Hànshū forteller at de første romerske utsendingene ankom Kina via denne maritime ruten i 166.
[rediger] Sentralasiatiske handelsmessig og kulturelt samkvem
Buddhisme og greco-buddhistisk kultur begynte å reise østover langs silkeveien og trengte inn i Kina fra det 1.århundret.
Kushan-riket i den nordvestre delen av det indiske subkontinentet, lå midt i disse utvekslingene. De fostret multi-kulturelle samhandlinger som var tydelige ut fra at deres skattekister ble fylt av produkter fra de gresk-romerske, kinesiske og indiske verdener fra det 2.århundret av, som i Bagram.
Storhetstiden til silkeveien sammenfaller med det Byzantiske imperiet i vest, sasanidenes periode til Il Khanatet perioden i området fra Nilen til Oxus og de tre kongedømmer til Yuán-dynastiet i øst. Handelen mellom øst og vest utviklet seg til sjøs mellom Alexandria i Egypt og Canton (Guǎngzhōu) i Kina, noe som førte til opprettelsen av romerske handelstasjoner i India. Historikere snakker også om en «porselensrute» eller «silkerute» over det Indiske hav. Silkeveien representerer et tidlig fenomen av politisk og kulturell integrasjon på grunn av interregional handel. I sine storhetsdager opprettholdt silkeveien en internasjonal kultur som brakte sammen grupper så forskjellig som magyarer, armenere og kinesere
Under sin sterke integreringsdynamikk på den ene siden og endringene den førte til på den andre ble stammesamfunn som tidligere levde i isolasjon langs silkeveien eller pastoralister som var av barbarsk kulturutvikling trukket til rikdommer og mulighetene til sivilisasjonene som var knyttet sammen av silkeveien. De ble plyndrere eller handelsmenn. Mange barbarske stammer ble dyktige krigere som var i stand til å erobre rike byer og fruktbare land og skapte sterke militære imperier.
Silkeveien skapte grobunn for grupper av militære stater av nomadisk opprinnelse i nord-Kina, inviterte nestorianister, manikeere, buddhister og senere Islamske religioner inn i Sentral-Asia og Kina, Skapte den innflytelsesrike Khazar føderasjonen og på slutten av sin storhetstid, brakte det største kontinentale imperiet noen gang: Det Mongolske imperiet med dets politiske senter bygd langs silkeveien (Běijīng i Nord-Kina, Karakhorum i østre Mongolia, Samarkand i Transoxania, Tabriz i Nord-Iran, Astrakhan i nedre Volga, Bahcesaray i Krim, Kazan i sentrale Russland, Erzurum i østlige Anatolia) og gjennomførte den politiske sammenføyningen som tidligere var løst og i perioder sammenkoblet av materielle og kulturelle varer.
Det romerske imperiet, og dets behov for sofistikerte asiatiske produkt, brøt sammen i vest rundt det 5.århundret. I Sentral-Asia, ekspanderte Islam fra det 7.århundret av og stoppet den kinesiske ekspansjonen vestover ved slaget om Talas i 751. Videre ekspansjon av islamske tyrkere i Sentral-Asia fra det 10.århundret gjorde slutt på forstyrrelser i handelen i den delen av verden og buddhisme forsvant nesten.
[rediger] Den mongolske perioden
Den mongolske ekspansjonen gjennom det asiatiske kontinentet fra rundt 1215 til 1360 brakte politisk stabilitet og reetablerte silkeveien. Med sjeldne unntak som Marco Polo eller kristne ambassadører som William av Rubruck, reiste få mennesker langs hele lengden av silkeveien. Istedet flyttet handelsmenn produkter mer som en rekke med bøtter, der luksusvarer ble byttet fra en mellommann til en annen, fra Kina til vesten, noe som førte til skyhøye priser for disse varene.
Fragmenteringen av det mongolske riket førte ikke videre silkeveiens politiske enhet. Kulturelle og økonomiske aspekter av dens enhet falt sammen med riket.
Turkmenske herskere tok den vestlige enden av silkeveien, det vil si det nedadgående Byzantinske imperiet og sådde frøene av en tyrkisk kultur som senere ville bli til det Osmanske imperiet under sunni islam. Turmenere og mongolske militære bander i Iran, etter noen år med kaos, ble forent under safavide-stammen. Under disse tok den moderne iranske nasjonen form under sjiaislam. Samtidig var mongolske prinser i Sentral-Asia fornøyd med sunni-retningen under de desentraliserte Chatagay, Timurid og Usbek-husene. I Kypchak-Tatar sonen, forsvant nesten alle de mongolske khanatene under Svartedøden og den stigende makten til moskovittene. I den østre delen kastet det kinesiske Míng-dynastiet mongolene og satte i gang en politikk med økonomisk isolasjonisme. (Kineserne lærte kanskje fra tidligere erfaringer at imperiumets suverenitet ble mye bedre kultivert uten økonomisk og militær avhengighet av sentral-asiatiske styrker. Hegemoniske kulturelle dynamikker fløt bedre fra det imperiske sentrum til periferien uten at barbariske element slapp inn i sentrum av den opprinnelige sivilisasjonen.)
Etter det mongolske imperiet ble de store politiske maktene langs silkeveien økonomisk og kulturelt separert. Samtidig med krystalliseringen av regionale stater var nedgangen til nomadenes makt, delvis pga ødeleggelsene til svartedøden og delvis pga av absorberinger av sivilisasjoner utstyrt med krutt. Ironisk nok var effekten av ildvåpnene og tidlig modernisering i Europa integrasjon av territoriale stater og økende merkantilisme, mens på silkeveien var det stikk motsatt. Det at en ikke klarte å opprettholde graden av integrasjon i det mongolske imperiet og nedgang i handelen, hang delvis sammen med europeisk sjøhandel.
Silkeveien stoppet å fungere som handelsrute for silke rundt 1400.
[rediger] De store oppdagelsene: Europa griper etter Asia
Etter at silkeveien forsvant etter mongolene var en av de viktigste faktorene som stimulerte europeerene til å nå det rike kinesiske imperiet gjennom andre ruter, særlig over sjøen. Fantastiske rikdommer kunne oppnås for de som kunne klare å finne en direkte handelsrute med Asia.
Da han reiste vestover i 1492, var Kristoffer Columbus sitt eneste ønske å reise til Kina og skape en ny silkerute. Det var en av de største nedturene til de vestlige nasjonene at de hadde funnet et kontinent i mellom, før en sakte begynte å ane potensialet i en «ny verden». Ønsket om å handle direkte med Kina var også den viktigste drivkraften i ekspansjonen til portugiserne rundt Afrika etter 1480, fulgt av Nederland og Storbritannia fra det 17.århundret.
Så sent som begynnelsen av det 19.århundret, var Kina regnet som det rikeste og mest sofistikerte av noen sivilisasjoner på jorden. Dette gjorde at ånden til silkeveien og viljen til å fremme utveksling mellom øst og vest og muligheten for den enorme profitten som var knyttet til dette, har ført til mesteparten av historien gjennom de siste to årtusener.
[rediger] Eksterne lenker
