Slaget ved Ticinus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Ticinus | |
| Konflikt: Den andre punerkrig | |
 |
|
| Slagsteder under den andre punerkrig | |
|---|---|
| Dato: | november 218 f.Kr. |
| Sted: | Ticinus-elven, Italia |
| Resultat: | Karthagensk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Karthago | Romerske republikk |
| Kommandanter | |
| Hannibal | Publius Cornelius Scipio den eldre |
| Styrke | |
| rundt 6000 kavalerister | ukjent |
| Tap | |
| små tap | små tap |
| {{{notater}}}
|
|
| Andre punerkrig |
|---|
| Ticinus – Trebia – Trasimene – Cannae – Nola 1 – Nola 2 – Nola 3 – Capua 1 – Silarus – Herdonia 1 – Øvre Baetis – Capua 2 – Herdonia 2 – Numistro – Asculum – Baecula – Grumentum – Metaurus – Ilipa – Crotona – Bagbrades – Zama |
Slaget ved Ticinus var et slag i den andre punerkrigen utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og romerne under Publius Cornelius Scipio i november 218 f.Kr.. Det var det første slaget mellom kombatantene på italiensk jord.
[rediger] Slaget
Etter at Hannibal forlot Spania, ble en armé under Scipio sendt til Massilia (dagens Marseille) for å stoppe hans fremrykning. De to styrkene krysset hverandre nær Rhone, men da de var flere dagers marsj fra hverandre, var der ingen kontakt. Scipio lot arméen fortsette sin ferd til Spania og møte de resterende karthagenske styrkene der, mens han returnerte til Italia for å møte Hannibal i Gallia Cisalpina. I tiden etter at Hannibal ankom Italia, var han opptatt med å rekrutere blant de lokale galliske stammene. Han hørte da at Scipio kom tilbake og bestemte seg for å møte ham for å markere styrke i håp om at dette ville forbedre hans stilling blant de lokale stammene. Han satte umiddelbart ut mot Po-elven. Scipio var like ivrig og marsjerte nordover langs Po for å møte ham. De to styrkene møttes nær elven Ticinus, og begge hærene slo leir.
Dagen etter sendte begge styrkene ut rekognoseringstropper. Hannibal tok antagelig med seg mesteparten av sine 6000 kavalerister som var igjen etter å ha krysset Alpene, mens Scipio tok hele sitt kavaleri og et mindre antall velites (lett infanteri utstyrt med kastespyd). De to styrkene møttes og snart var det tunge kavaleriet på begge sider innblandet i kamper i sentrum. Hannibal hadde holdt sitt lettere numidiske kavaleri på begge flanker, og snart beordret ham dem å angripe flankene til velites sine linjer. Linjen kollapset og romerne trakk seg ut og flyktet tilbake til leiren.
[rediger] Etterspill
Det umiddelbare resultatet av slaget var ubetydelig, begge styrker ble bare påført mindre tilbakeslag og hovedstyrken til begge arméer var intakt og kampklare. Men et resultat av romernes nederlag ved Ticinus, var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til den karthagenske sak. Snart var hoveddelen av det nordlige Italia uoffisielt allierte. Galliske og ligurianske tropper utfylte arméen slik at den snart var oppe i 40 000 mann igjen. Hannibals armé var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble skadet i slaget, trakk seg tilbake over elven Trebia med sin hær fremdeles intakt, og slo leir ved landsbyen Placentia for å vente på forsterkninger fra konsulen Titus Sempronius Longus. Resultatet ble slaget ved Trebia.
