William Jones
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sir William Jones (født 28. september 1746, død 27. april 1794) var en britisk filolog, kjent for å ha foreslått at det kunne være slektskap mellom de indoeuropeiske språkene.
Han ble født i Beaufort Buildings i Westminster, hvor faren, som også het Sir William Jones, var matematiker. Den unge William Jones var et språklig vidunderbarn; han lærte gresk, latin, persisk, arabisk og grunnleggende kinesisk i ung alder. I løpet av sitt liv lærte han 13 språk grundig og 28 ganske godt.
Skjønt faren døde da han var bare tre år gammel, kunne han likevel gå på universitetet. Han gikk ut fra University College i Oxford i 1764. De neste seks årene tok han arbeid som huslærer og oversetter. I løpet av disse årene ga han ut Histoire de Nader Chah, en fransk oversettelse av et opprinnelig persisk verk, på forespørsel fra kong Christian VII av Danmark, som hadde besøkt Jones. Han hadde nemlig alt som 22-åring skaffet seg et navn som orientalist. Dette skulle bli det første av mange verk om Persia, Tyrkia og Midtøsten generelt.
Fra 1770 studerte han jus i tre år. Dette førte ham til en karriere i India; i 1783 ble han ansatt ved høyesterett i Bengal. I India ble han begeistret for indisk kultur, og grunnla Asiatick Society of Bengal. I løpet av de neste 10 årene utga han en mengde arbeider om India, og kom derved til å grunnlegge det moderne studiet av subkontinentet. Han skrev om lokale lover, musikk, litteratur, botanikk og geografi, og skrev de første engelske oversettelsene av mange viktige indiske litterære verker.
Blant alle hans oppdagelser er han i dag mest kjent for ha observert og skrevet om likheten sanskrit har med klassisk gresk og latin. I The Sanscrit Language (1786) foreslo han at alle de tre språkene kunne ha et felles opphav, og at de dessuten kunne være videre beslektet med gotisk og de keltiske språkene, samt persisk. En avhandling han utga i 1798 angis ofte som begynnelsen til fagfeltet sammenlignende lingvistikk og studiet av indoeuropeiske språk.
Selv om nederlenderen Marcus Zuerius van Boxhorn (1612–53) og andre hadde sett at gammelpersisk tilhørte samme språkgruppe som de européiske språkene så tidlig som ved midten av 1600-tallet, var det Jones' oppdagelse som gjorde den indoeuropeiske språkfamilien kjent.
