Arbeiderpartiet (Storbritannia)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

The Labour Party (norsk: Arbeiderpartiet) er et britisk sosialdemokratisk politisk parti, og er for tiden Storbritannias regjeringsparti, og har også makten i de regionale parlamentene i Skottland og Wales, samt at de har makten i hovedstaden London. Partiet ble dannet i 1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representere arbeiderbevegelsen i Underhuset. Fram til 1922 var de konservative og de liberale de to største partiene, men dette året overtok Labour de liberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter 1945. Tross sin bakgrunn som et sosialdemokratisk parti, har partiet under sin nåværende leder, Tony Blair, beveget seg i retning av en nyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år med konservativt styre under statsministrene Margaret Thatcher og John Major.

Labour vant en overlegen seier i 1997, Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at Storbritannia har en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon og et svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de konservative hadde gjort i 1983, da de fikk 397 representanter i Underhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i 1983, mens Liberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dolblet sin lille gruppe. Med 412 mandater ved valget i 2001 hadde Labour kun tapt 6 mandater, hovedsakelig til liberaldemokratene, mens de konservativ kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i 2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall.

[rediger] Tidlige år

På slutten av 1800-tallet ble det i økende grad uttrykt et behov for et egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 ble enkelte medlemmer av fagforeningene representert i det liberale partiet. Flere små sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønsket et bånd til fagbevegelsen. Blant disse var Independent Labour Party, Fabian Society (en intelektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 ble det innkalt til et møte i London for å samle alle organisasjoner på venstresida med det formål å samles om felles kandidater til å representere dem i Underhuset. Valglisten fikk navnet “Labour Representation Committee” (LRC). Allerede ved valget i oktober samme år stilte den nye valglisten med 15 kandidater, hvorav to lyktes å bli representert, Keir Hardie og Richard Bell. I løpet av 1902-03 vant den nye listen ytterligere to mandater ved bivalg i to enkeltkretser.

Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med de liberale om ikke å stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at den konservative kandidaten skulle vinne. Formålet var å hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC å ta navnet Labour Party. Keir Hardie ble valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour.

[rediger] Første verdenskrig og 1920-tallet

Under første verdenskrig var Labour splittet mellom de som støttet og de som var mot konflikten. Ramsay MacDonald, som var mot krigen, gikk av som partileder og Arthur Henderson overtok. Henderson ble snart tatt inn i Herbert Asquiths krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Ved valget i desember 1918 fikk Labour 57 representanter. De konservative vant valget, mens de liberale ble splittet mellom de som støttet partiets leder, David Lloyd George og de som støttet Herbert Asquith, partiets tidligere leder. På dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 år, samt for kvinner over 30 år, gjennomført. Dels på grunn av dette, dels på grunn av de liberales fortsatte splittelse, ble Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte de konservative flertallet av mandatene. Selv om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour. Ramsay MacDonald ble partiets første statsminister, men regjeringen ble fellt av de liberale allerede etter ni måneder, og det ble nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og både Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget ble de såkalte Zinovjev-brevene, som antydet at Labour planla en kommunistisk revolusjon. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga.

[rediger] Splittelsen under MacDonald

Ved valget i mai 1929 ble Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter. Ramsay MacDonald dannet Labours andre regjering,også denne gang med støtte fra de liberale,noe som begrenset regjeringens handlekraft. Regjeringen manglet en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land ble britisk økonomi paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært på litt over en million når Labour overtok regjeringsmakten, nådde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av at Østerrike største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringen og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringens 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringens avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en ”sosialistisk” statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet ble en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald selv, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, ble utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon med George Lansbury som ny partileder og fra 1935 Clement Attlee. 30-tallet ble et skuffelsenes tiår for Labour. I 1940 gikk Labour inn i Winston Churchills samlingsregjering under den andre verdenskrig, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nytt Underhus den 5. juli samme år.

[rediger] Tidlig etterkrigstid

Den 5. juli 1945, mindre enn to måneder etter at den andre verdenskrig var avsluttet, tapte Winston Churchill, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for å få flertall. Den nye Labour-regjeringen, under ledelse av Clement Attlee, brukte valgseieren til å gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. I Underhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra de konservative. Under helseminister Aneurin Bevan ble National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for ”fattiglovene”, med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalte Beveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen.

Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmålet var hva som burde være målet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundt Aneurin Bevan, ønsket videre nasjonaliseringer, mens høyresiden, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomen John Maynard Keynes ideer. Hugh Gaitskell, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mens Tony Crosland var revisjonistenes store ideolog. På landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell å endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo målet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først under Tony Blair skulle det lykkes å endre denne paragrafen.

I 1964 kom Labour tilbake til makten etter 13 års konservativt styre. Harold Wilson ble landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringen hadde startet sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom på at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge på 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gått til valg på en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing på helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren i Bank of England gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringens utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man ble tvunget av økonomiske realiteter til å gå med på Det internasjonale pengefondets (IMFs) krav om innstramninger for å få lån av denne banken. Regjeringen måtte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for å få bukt med de økonomiske problemene. Valget falt på det siste, tross landets forpliktelser ovenfor GATT og EFTA. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet på grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 måtte regjeringen ta opp et nytt lån fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel å være lojale ovenfor regjeringen forut for nyvalget i juni 1966 for ikke å skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrket ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et dårlig forhold mellom regjeringen og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken ble ansett som nødvendig for å hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, måtte regjeringen gi tapt, og devaluere.

[rediger] 70-tallet

Edward Heath og de konservative vant en knapp seier i valget i juni 1970, men Labour returnerte til makten i februar med en mindretallsregjering, også nå under Wilson. I et nyvalg oktober samme år klarte Labour å få knapt flertall i Underhuset. I 1976 trakk Wilson seg som partileder og statsminister og James Callaghan overtok. På tross av at partiet på 70-tallet offisielt sto for en radikal, sosialistisk politikk, var partiets ledelse nå dominert av moderate sosialdemokater som var tilhengere av en keynesiansk økonomisk politikk. Tidlig på 70-tallet ble imidlertd store deler av den vestlige verden rammet av økonomiske nedgangstider, og Storbritannia var ikke noe unntak. En kombinasjon av økt arbeidsledighet og inflasjon vanskeliggjorde ethvert forsøk på en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidens alternative økonomiske strategie, men også den keynesianske, ble i praksis forkastet. Et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) gjorde det enda klarere at regjeringen var i ferd med å forlate selv den mest utvannede form for sosialisme. Lånepakken innebar at regjeringen måtte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den ble utsatt for kritikk langt inn i revisjonistenes rekker. På mange måter innebar IMF-lånet dødsstøtet for revisjonistenes keynesianske økonomiske strategi og det bidro til å marginalisere og diskreditere sosialdemokratene og til å styrke venstresiden.

[rediger] Thatcher-årene

Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder, Margaret Thatcher vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, på tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gått kraftig til høyre etter at landet hadde fått sin mest høyreorienterte regjering etter 1945. Michael Foot, som tilhørte venstresiden ble valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidens kandidat, Denis Healey klarte å vinne over kandidaten fra ytre venstre, Tony Benn. I tillegg til de rent susbstantive målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreiningen forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet og dannet og det kortvarige sosialdemokratiske partiet, som senere gikk sammen med det liberale partiet og dannet Liberaldemokratene.

Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornyet makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til å forklare at Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel på hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk så langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men også faktisk delte ut Labours "selvmordsbrev" til velgerne for å vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, synes det nødvendig å bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for å forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til å bli landets tredje største parti. Labour måtte altså bli mer valgbart. Dette var et av hovedmålene for Neil Kinnock, som ble valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte I utgangspunktet den moderate venstresiden, men var den som fikk ansvaret for “moderniseringen”, i praksis å ta partiet mot høyre i det politiske lanskapet. Hans nestleder, Roy Hattersley var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram ved valget i 1987. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skiftet også over til en positiv holdning til Det Europeiske Fellesskap, på et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad ble euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjernet man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning.

Ved valget i 1992 hadde partiet reformert seg såpass at det ble ansett for å være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmålinger viste at partiet ledet over de konservative, men sjelden så mye at de ville ha fått flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid på innspurten, og Labour fïkk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag på rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen. John Smith ble valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i å endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle få mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle nå velges av partiets medlemmet etter prinsippet “et medlem, en stemme”. Man håpte at dette ville redusere makten til aktivistene på venstresiden, da den jevne medlem ble ansett for å være mer moderat.

[rediger] New Labour

Etter Smiths plutselige død i 1994 tok Tony Blair, partiets nåværende leder, over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre og fikk partiet med på akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens "Old Labour" ble brukt som betegnelse på eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, så kom “New Labour" til å bli assosiert med det Labour som utviklet seg etter 1994. Paragraf 4, som fastslo målet om offentlig eierskap, ble omskrevet, over 30 år etter at Hugh Gaitskell først hadde foreslått en slik endring. Peter Mandelson var sentral i denne prosessen og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair selv, Gordon Brown og Alastair Campbell er han ansett som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som ”ingen rettigheter uten forpliktelser” er ment å karakterisere New Labours verdisyn. Begrepet "den tredje vei", et begrep blant annet knyttet til sosiologen Anthony Giddens, blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har ofte blitt kritisert for å mangle noen klar mening.

Labours økonomiske politikk søkte å balansere Thatcher-epokens laissez-faire kapitalisme med tiltak som ville minske eller reversere en slik politikks negative virkning på samfunnet. En av de mest populære nye tiltakene var Storbritannias første lov om minstelønn, som til dels var en kompensasjon til fagforeningene for å akseptere endringen av paragraf 4 i partikonstitusjonen. Moderniseringen av partiet, og misnøyen med de konservative, økte (New) Labours oppslutning i ”middle England”. Partiet var opptatt av ikke å skremme bort velgere som tidligere hadde stemt på de konservative og lovet å holde seg til utgiftsplanene til den konservative regjeringen og ikke å øke inntektsskatten. I 1997 lyktes Labour endelig å gjenerobre regjeringsmakten, i det partiet gjorde et “brakvalg” og tok 418 av Underhusets 659 representanter. Partiet hadde nå et flertall på 179 mandater. En av de første handlingene til den nye Labour regjeringen var å gi Bank of England full frihet til å fastsette rentene. Labour holdt løftet om å holde seg til den konservative regjeringens utgiftsplaner, noe som skapte misnøye på venstresiden, som hadde håpet på en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringen når den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om å kutte i overføringene til aleneforeldre. Den nye Labour-regjeringen sto mye nærmere de store selskapene i næringslivet enn noen annen tidligere Labour-regjering.

Ved valget i 2001 gikk Labour bare svakt tilbake I forhold til i 1997, mens de konservative kun vant et mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren. I 2005 vant Labour sin tredje seier på rad, dog men redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye med Irak-krigen.