Etikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Etikk er læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken deles grovt sett inn i tre deler: metaetikk, normativ etikk og anvendt etikk.
Innhold |
[rediger] Metaetikk
Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes.
Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral.
[rediger] Non-kognitivisme
Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for moralske dommer. De setter et skarpt skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, bare vurderinger kan beskrives normativt. En non-kognitivist vil aldri gå fra deskriptivt til normativt, da dette ikke vil være logisk gyldig. Et typisk non-kognitivist var David Hume.
[rediger] Kognitivisme
Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist.
[rediger] Relativ moral
Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et almengyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen.
[rediger] Absolutt moral
En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal uten at den relateres til et sett verdier.
[rediger] Normativ etikk
Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i trehoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dygdsetikk.
[rediger] Konsekvensetikk
Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan ikke mene at å lyve alltid er galt, fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes hver gang.
Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling
Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne den rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorintert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet.
Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.
[rediger] Utilitarisme
Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken og som grunnlagt av Jeremy Bentham og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas.
Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.
John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).
Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.
Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».
Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.
Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil se på den totale summen av lykke i hvert enkelt tilfelle. Hvis lykken øker er handlingen etisk verdifull. En regelutilitarist vil bruke Immanuel Kants kategoriske imperativ, og vurdere handlingen ut i fra at den ble allment praktisert. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, er handlingen etisk verdifull.
Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. De fleste vil mene at det er umoralsk å «rette baker for smed». Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem...
[rediger] Pliktetikk
Pliktetikken (deontologi) fokuserer på selve handlingen.
Pliktetikeren må ta utgangspunkt i moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran. Det er ikke rom for å vurdere enkelte situasjoner. Godtar man én hvit løgn, godtar man i prinsippet alle løgner. Pliktetikken er skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs.
De fleste situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning.
En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes som et middel, men som et mål i seg selv. Dette er et viktig prinsipp i pliktetikken. Pliktetikken kan bli firkantet og lite anvendelig. En stor svakhet er at den ikke passer i alle situasjoner.
[rediger] Sinnelagsetikk
Sinnelagsetikk fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.
[rediger] Dygdsetikk
Dygdsetikken er en modifikasjon av sinnelagsetikken. Ifølge dygdsetikken er dygdene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dygdene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dygder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dygdsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.
Nyaristotelisk dygdsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.
Hume-inspirert dygdsetikk mener at synet på den dygdige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dygdige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dygdige person som allerede ligger nedfelt i moralen.
[rediger] Formålsetikk
Formålsetikk fokuserer på hva handlingen skal fremme, hvilket formål eller hvilke verdier den skal realisere. Hvis handlingen kan fremme et godt formål, er handlingen god.
[rediger] Anvendt etikk
Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak, som for eksempel abort, kloning eller prostitusjon.
[rediger] Deduktivisme
En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksmpel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut i fra denne teorien.
Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen».
[rediger] Kontekstualisme
Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger.
[rediger] Koherens
Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten».
[rediger] Andre etiske teorier
[rediger] Hvem bør tjene på en handling: egoisme vs. altruisme
Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. Mor Teresa og Jesus trekkes gjerne frem som altruistiske idealer.
