Magnus Berrføtt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus Berrføtt, eller Magnus III Olavsson, ble født 1073 og falt i strid 1103, konge i Norge i tidsrommet fra 1093 til 1103. Kong Magnus var en utenomekteskapelig sønn av Olav Kyrre (den fredelige) og Tora Jonsdatter. Magnus Berrføtt (Barfot) markerte ny aggressiv og ekspansiv politikk for landet med vekslende hell, men en del av øyene med norsk bosetning mot Skottland, foruten Orknøyene og Hebridene, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.

[rediger] Bakgrunn

Det finnes ingen kjente portretter av Magnus Olavsson, men dette ukjente steinhodet som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus, kan representere en mann fra perioden.

Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora Jonsdatter (ca 1045–ca 1070), og gutten ble satt ut til fostring som skikken var.

[rediger] Beskrivelse

Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlasson mener at de kom fra at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper», kanskje ikke ulikt slik Mel Gibson var kledd i filmen Braveheart. Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.

Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den franske kongen Karl den Stores latinske navn Carolus Magnus.

Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlasson synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.

Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.

[rediger] Det norske våpen

Dagens norske riksvåpen stammer fra ca 1280, men løven er eldre som norsk kongevåpen og det er påstått at den ble brukt av Magnus Berrføtt.

Norges riksvåpen er et av de eldste i Europa og var opprinnelig et våpenskjold for sverreætten. Våpenet med gull løve på rød bunn kan ses i sammenheng med løver i danske og svenske kongevåpen, samt Skottlands opprinnelige kongevåpen, en rød løve på gullskjold. Løver var typiske symboler og våpenmotiver for konger. Rundt 1280 utstyrte enten Magnus Lagabøte eller formynderstyret for Eirik Magnusson, den norske løven med gullkrone på hodet og sølvbladet øks i framlabbene. Øksen var helgensymbolet for Hellig Olav, og markerer for så vidt kongen som en arvtaker etter Olav og at Olav har en status som «rex perpetuus norvegiae» (Norges evige konge).

Den første som brukte løvevåpenet var Magnus Berrføtt, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en gjenkjennbar rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull». Historikerne har fra 1800-tallet ansett at dette bare er en beskrivelse av kongevåpenet på Snorres tid ca 1220. Eldre håndskrifter og andre kilder omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.

Se også Norges riksvåpen.

[rediger] Norges konge

Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene sitter den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og derfor kalles Steigar-Tore. Han har sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre kalles han, en ung mann på knapt 25 år og helt dominert av sin fosterfar som får Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter drar de til Trøndelag og på Øretinget krever de kongsnavn og delt rike, slik som da Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.

Trønderbøndene er ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd gir Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også fratar dem plikten med å gi kongen julegaver går trønderne med på å gi ham kongsnavn.

[rediger] Lokalt opprør

Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlasson.

Om høsten kommer Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, legger til ved kongsgården i Nidelven og er ikke blid. Trønderne har tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham de rettighetene og inntektene som han har krav på. Kong Magnus nekter kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore får høre at kong Magnus er i Nidaros og får fraktet Håkon dit, men de føler seg truet av kongens nærvær og hær og reiser hastig av sted igjen. Kort tid etter er Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men blir syk på fjellet og dør.

Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerer kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vinner et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, farer deretter nordover når kong Magnus seiler etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brenner gården og røver løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt får endelig fatt i dem og klynger dem opp i et tre.

Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Når han blir hengt blir halsen slitt av og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sier han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».

[rediger] Krig mot Danmark og Sverige

Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.

Fienden i hast ble jaget;

hordekongen svidde av hus.

Høyt steig flammer i vinden.

Viskdalske enker fikk våke.

Ved utløpet av Götaelv møtes de tre nordiske rikene. Her har de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykker Magnus Berrføtt inn Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han rider rundt med hæren og brenner inntil lokalbefolkningen sverger troskap til ham. Ved den store innsjøen Vändern lar han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han drar tilbake til Viken.

Når isen fester seg på innsjøen kommer svenskekongen med en stor hær, krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Da fylte svenskene diket, dro i stykker befestningen og da overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren drar kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kommer på østsiden av Götaelv ved Foksene, nå Fuxerna i Flundre landskommun, kommer de i kamp med en svensk hær. Nordmennene blir underlegne og tar til slutt til flukten. Svenskene følger etter og dreper de som de kommer over, men Magnus Berrføtt makter med nød og neppe å slippe unna.

[rediger] Fred og bryllup

Sommeren 1101 blir det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De blir enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han får ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), og som svenskene kaller Margaret (Margareta) Frithpoll. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvistområde i flere hundre år i nordisk historie.

Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.

[rediger] Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099

[rediger] Erobringen av Irskesjøen

Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.

Etter at Harald Hardråde falt i Slaget ved Stamford bru i 1066 og den påfølgende normaniske erobringen av England ga det danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øynene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.

På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 og sendte øya Man i Irskesjøen ut i borgerkrig og ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tar Orknøyjarlene til fange, og lar sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.

Deretter drar han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han setter seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lar hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og den hellige øya Iona hvor den hellige Columba bodde før han kristnet det skotske fastlandet. Magnus besøker kirken før han drar videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han setter opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjøimperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannfall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.

[rediger] Konge av Man

Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.

Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.

Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.

I henhold til den lokale Krønikene til kongene av Man og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrolloere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted til å vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.

Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Man og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residenten og senteret for administrasjon til de norrøne kongene av Man helt fram til midten av 1200-tallet.

[rediger] Wales

Fra Man styrer han mot Bretland (England) og går i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kommer i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skyter hver sin pil mot ham, begge pilene treffer, men den ene bøyer unna på rustningen, mens den går inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vinner seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.

Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av waliser vokste han opp i norrøne Dublin hos sin mor, datteren av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.

Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.

[rediger] Skottland

Nordmennene drar så nordover til Skottland og forhandler med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen er ikke sterk nok til å hevde seg og inngår forlik. Avtalen er at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair ved at han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tar skottekongen ved nesen når han kommer til Saltire ved at han lar skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv sitter ved roret. Alt land til babord er da norsk.

Om vinteren sitter kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lar mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han gifter bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 drar kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen er tilsynelatende godt befestet.

[rediger] Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103

I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som til var i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste sitt Irskesjørike. Denne gangen skal Irland erobres. De mest betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren til denne, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge, og mange andre. På Orknøyene får han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flykter Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og finner beskyttelse hos skottekongen. Hæren seiler videre til Irland og får med seg kong Myrkjartan. Sammen vinner og befester de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren drar den norske hæren vestover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».

Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen er lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slektefe og de ble enig om avleveringsdagen, men når dagen kommer er kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig velger kong Magnus, like Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford bru, å gå i land med en mindre hærstyrke og orientere seg. Øyvind Olboge advarer kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»

Snorre forteller at irene overfaller nordmennene i stort antall, og for hver som blir drept kommer en ny i dennes sted, og nordmennene må trekke seg tilbake. En del blir sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kaster skjoldet på ryggen og flykter. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» roper kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og faller. Sammen dør også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer faller og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.

[rediger] Ettermæle

Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib - «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».

Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.

Med Magnus Berrføtts død lå hans storslåtte imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

[rediger] Gatenavn

Magnus Berrføtt har fått gater oppkalt etter seg i Bergen, Oslo, Kristiansand, Tønsberg, Drammen og Malvik.

[rediger] Litteratur

• Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, «Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979
• Chronicles of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004
• Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005
• Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, bind 2: «Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995
• Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003
• Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998
• Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004

[rediger] Eksterne lenker

• Saga Magnús konungs berfœtts
• Magnus Berrføtts saga