Hålogaland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hålogaland var navnet på området nord for Trøndelag fram til middelalderen. I tiden før innføringen av kristendommen i Norge, var Hålogaland et selvstendig småkongedømme i de nåværende fylkene Nordland og Troms, nord for Namdalen i Nord-Trøndelag og sør for Lyngen i Troms.
Innhold |
[rediger] Geografisk utstrekning
Før Olav Trygvasson overfalt Vågar i 999 skal Hålogaland ha strakt seg mer eller mindre fra Namdalen i sør til Kvitsjøen (norrønt Gandvik) i nord. Mot øst omfattet det store deler av nåværende Svensk Lappland, Nord-Finland og Nordvest-Russland. Men mye tyder på at de store områdene i innlandet og nord for Malangen var norsk skattland, og ikke en likestilt del av Hålogaland.
Senere skal Hålogalands sørgrense ha gått ved Kunna i Meløy. Nordgrensen mot Finnmark (Norrønt Finnmork - «samenes land») flyttet seg stadig lenger nordover etter som tiden gikk. Etter slaget på Stiklestad i 1030 gikk grensen mot nord og øst ved Trondenes. På 1100-tallet var der fire hovedfylker i Hålogaland: Helgeland, Salten, Lofoten/Vesterålen og Trondenes. Rundt 1250 gikk nordgrensen ved Tromsø, og senere i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263) ble den flyttet til Kvænangen. I 1307 var Vardø blitt grenseposten.
I nyere tid er det blitt vanlig å dele Hålogaland inn i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke, og Nord-Hålogaland som omfatter Troms og Finnmark fylker.
[rediger] Lang historie
Hålogaland har en framtredende plass i sagaene, «mye mer enn forventet av et sted så langt nord», ifølge Wikipedias engelske tekst. Men Nord-Norge ble tidlig bebodd. De eldste spor av mennesker i Norge er funnet i Finnmark og de eldste spor av hustufter i Norge er funnet på Træna i Nordland.
Hålogaland er beskrevet før Norge av historieskriverne. Området var kjent av grekerne gjennom handelssamkvem så tidlig som 800–900 f.Kr. Dikteren Homer skriver om landet med så lang en dag, at den gjeteren som jagde feet inn om kvelden kunne rope til gjeteren som jagde feet ut om morgenen. Historieskriveren Herodot (484–ca. 425 f.Kr.) skriver at han har hørt om et folk som sover i seks måneder av året (den lange vinternatta). Astronomen og geografen Pytheas fra Massalia foretok i rundt 330 f.Kr., på Alexander den stores tid, en reise fra Marseille til Nord-Europa. Han endte på øya Thule, der solen ikke gikk ned midtsommers, og himmel og hav ble blandet sammen til en «issørpe».
Romerske historieskrivere nevner landet i år 100 e.Kr, bl.a omtaler de «Dumna», som kan være øya Dønna på Helgeland.
Rundt år 550 nevnes håløygene av Jordanes i goterfolkets saga. Han forteller om en stamme som kalles Adogit, som bor i den nordlige delen av Skandinavia. Mange mener han refererer til folket på Andøya. Den greske historieskriveren Prokop skriver i år 550 om liv og skikker til norboerne. Han skriver at solen ikke går ned i 40 dager om sommeren, og at den forsvinner helt i 40 dager om vinteren. Når det nærmer seg tid for at sola skal komme tilbake, samler folket seg og fester, dette er en av de største festene i Thule.
[rediger] Maktsenter i nord
På Borg på Vestvågøya i Lofoten, har arkeologer avdekket den største vikingebygningen som noen gang er funnet - et høvdingesete, som ble etablert allerede rundt år 500 e. Kr., med sensasjonelle funn av gjenstander som knytter Lofoten til Middelhavet, Frankrike, England og Tyskland. Det vitner om et maktsentrum. Selve høvdinggården er det største vikingebygget som noen gang er avdekket - hele 83 meter langt og 9 meter høyt. «Lofoten og Nord-Norge var en integrert del av den felles europeiske kulturen i vikingtida,» slår Forskning.no fast. Høvdingsetet på Borg ble forlatt rundt år 950, og den siste høvdingen var trolig Olaf Tvennumbruni, som etablerte seg på nytt på Island.
I tillegg til Borg, nevner Snorre Sturlassons sagafremstillinger høvdingsetene Tjøtta, Bjarkøy, Borg, Salten, Steigen, Vågan, Andenes og Trondarnes. Man antar at innbyggerne fra Helgeland til Malangen sluttet seg sammen som et håløygfolk allerede før år 500.
Først da jernet og jordbruket ekspanderte synes Hålogaland å bli for lite og en utflytning skjedde. Noen dro sydover til det jordbruksrike Trøndelag mens andre utvandret til Island i stor skala, som høvdingen på Borg. Noen mener at utvandringen til Island var forårsaket av ladejarlenes harde styring av Hålogaland etter at Håkon Grjotgardsson døde.
Samtidig som Harald Hårfagre samlet Norge i sør, hadde høvdingen Håkon Grjotgardsson (død ca. 917) fra Andøya makten i nord, fra Nord-Møre til Troms. Vi vet ikke sikkert om Harald og Håkon har samarbeidet om å erobre Trøndelag, eller om Håkon har blitt Haralds jarl. Men Håkon bosatte seg ved Nidelvens utløp og tok tittelen «Ladejarl». Forbundet mellom kongen og jarlen ble ytterligere forsterket da Harald giftet seg med Håkons datter Åsa. I over 200 år skulle jarleætta stå kongsmakten nærmest.
Harald Hårfagres (ca. 850–933) sønn, Eirik Blodøks (ca. 895–954), fikk blant annet Hålogaland i len fra sin far, men hans kongemakt varte bare i to år før han måtte rømme landet for sin bror, Håkon den gode. I Håkons regjeringstid hadde Håkon Grjotgardssons sønn, Sigurd Håkonsson Ladejarl, en innflytelsesrik posisjon som kongens venn og rådgiver.
[rediger] Handel og skatt
Det er havet som danner grunnlag for Hålogalands økonimiske posisjon opp igjennom århundrene. Torskefiske, sildefiske, selfangst, hvalfangst, sjøfuglfangst og sanking av egg og dun gjorde håløygene til et rikt og mektig folk. Handel med skinn og hvalrosstenner var også en viktig inntektskilde. Det fantes mange markedsplasser i Hålogaland; de mest kjente er Torgar på Helgeland, Sandtorg i Tjeldsund, Vågan i Lofoten, Bjarkøy og Hillesøy i Troms. Håløygenes handelsveier gikk ikke bare sjøveien langs kysten, de hadde også ferdselsveier over kjølen til Bottenviken, til Østersjøen og Øst-Europa.
Lenger ned kan du lese om høvdingen Ottar, som på slutten av 800-tallet forteller om den vel etablerte finneskatten, som var så viktig i hålogalandshøvdingenes økonomi. Skatten var detaljert regulert, noe som tyder på at de enkelte høvdingene måtte ha hatt en overenkomst, selv om de var selvstendige stormenn. Grensen mellom Ottars rike og Bjarkøyriket har sannsynligvis gått ved Malangen. Denne grensen har trolig også vært satt ved politiske vedtak.
Jarleætta i Hålogaland oppstod under folkevandringstiden, med Andøya som hovedsete. Mange av dem flytta senere til Lade i Trøndelag. Det er mulig jarleætta har hatt hånd om finneskatten på denne tiden. I begynnelsen samarbeidet de med Hårfagreætta, men etter hvert oppstod det rivalisering, og jarlene slo seg sammen med danskekongen. De tapte mot den norske kongemakten, noe som førte til at Olav den hellige kunne få monopol på finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen.
Viktigheten av denne handelen og finneskatten skriver Ottar om på 800-tallet, og vi kan også forstå det ut av kongenes behov for å besøke Nord-Norge og Kvitsjøen. Eirik Blodøks, Harald Gråfell og Harald Hardråde foretok alle slike reiser. Olav den hellige finansierte også en slik reise med Tore Hund fra Bjarkøy som leder.
Etter slaget på Stiklestad tapte mange av høvdingene og jarlene gods til kongen. Bjarkøyætta kom imidlertid godt ut av det, selv etter at Tore Hund hadde vært med på å ta livet av kong Olav på Stiklestad.
Det kom en ny leidangsordning etter rikssamlingen, som sannsynligvis gikk så langt nord som til Finnmark. På 1100-tallet kan man si at Hålogaland hadde sluttet å eksistere som fristat. Nord-Norge ble en landsdel i kongeriket Norge.
[rediger] Legendenes land
I år 985 listet Øyvind Skaldespillar opp forfedrene til Håkon Ladejarl i 27 ledd i Háleygjatal («Opptelling av håløygene»). Her møtes skaldens nåtid fortidens legender og han fører ætten helt tilbake til Sæming, den sønn Odin fikk med Skade, skigudinna.
Også i den første sagaen hos Snorre Sturluson, Ynglingesagaen, opptrer legendariske småkonger fra nord. Sagaen forteller om to kongssønner fra Svitjod som herjet i Danmark, «da møtte Gudlaug håløygkonge og kom i strid med ham,» skriver Snorre, «og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og han sjøl fanget; de satte ham i land på Straumøynes (ukjent sted), og der hengte de ham...»
Senere er den ene av brødrene, Jørund, igjen i Danmark med hæren på herjingstokt. Ved Limfjorden møter han Gylaug håløygkonge som kom med en stor hær. Dette var sønn av den Gudlaug som ble forsmedelig hengt. Han la straks til kamp med Jørund som måtte gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet. «Han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land,» skriver Snorre. «Kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge.»
En tredje håløyg er også nevnt, men istedet for være enda en øye-for-øye fortelling, er det heller et sagn med vittige trekk: En hestglad Kong Adils fra Svitjod sendte en hest ved navn Ravn (Hrafn) til kong Godgjest på Hålogaland. «Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde, det var i Omd (dvs. Andøya) på Hålogaland,» skriver Snorre.
[rediger] Ottar fra Hålogaland
Sjøfareren og handelsmannen Ottar er kanskje den meste kjente historiske representanten fra Hålogaland. Han seilte fra Hålogaland til England rundt år 890, og hvor den engelske kongen Alfred den store fikk skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius' verdenshistorie.
Det er usikkert hvor i Nord-Norge Ottar bodde. Selv sier han at «jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.»
Man har spekulert på Ottars bosted kan ha vært i nåværende Lyngen kommune eller et sted i Malangsgapet. Hans Eidnes i «Hålogalands historie» (1943) mener at Ottar bodde ute ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy (i dag Tromsø kommune). Også andre steder har vært nevnt.
[rediger] Øyvind Skaldespiller
Øyvind Finnsson Skaldespiller var den siste store skalden i Norge. Han bodde på Tjøtta (øy sør for Sandnessjøen). Han var sønn av Finn Skjálgi og Gunnhild, datterdatter av Harald Hårfagre. Faren Finn var sønn av Øyvind Lambe og Sigrid fra Sandnes (også gift med Torolv Kveldulvsson).
Øyvind Skaldespiller var med i slaget på Stord (ca. 960) hvor kong Håkon den gode falt. Kvadet «Håkonarmål» stammer herfra og hvor han benytter et lån fra Håvamål i siste vers, som muligens ga ham tilnavnet «Skaldespiller»:
- Fe dør, frender dør,
- landet legges øde,
- siden Håkon fór
- til hedenske guder
- er mang en mann blitt kuet
Øyvind Skaldespiller har også gitt levende glimt fra hverdagsliv på Hålogaland i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult og mangel på korn, og hvor man må fóre budskapen med bjørkblader, slik finnene gjør (forøvrig en av de første skriftlige referanser til samer).
- Kvit er jorda av snøfok,
- som finnar vi inne nærer
- budskap, i fjøset bunden,
- med bjørkebrum midt i ein sommar
I 986 var Øyvind med i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene som lendmann under Håkon jarl. Herfra diktet han «Háløygjatal». Han døde som gammel mann i 990.
[rediger] Tapte sagaer om Hålogaland?
Norrønfilologen Alfred Jacobsen mener det er sannsynlig at det er gått tapt en Håløygenes saga, skrevet i Norge, foruten ytterligere en saga om Hårek fra Tjøtta. Det er sannsynlig vært nedfelt en skriftlig nordnorsk saga om Tore Hund, en saga med et adskillig mer sympatisk karakter enn hva Snorre Sturlasson har formidlet. Jacobsen fremhever Nidaros på 1200-tallet som et norsk kultursenter hvor sagaer fikk sin endelige form, ofte ført i pennen av islendere. Utifra sammenlignbare studier i eksisterende skrifter kan det argumenteres for at nordnorske ættesagaer ble stykket opp og deler innfelt i kongesagaene. Argumentasjonen peker på nordnorsk lokalkunnskap, gjentagelser og innholdsmessige misforhold. I tillegg argumenteres det også for at en saga om Ladejarlene har gått tapt.
- Se kapittelet «En saga om Hårek fra Tjøtta i skriftlig form», «Helgeland historie», bd. 2.
[rediger] Eventyrlige fjell
Også naturen selv har ansporet til sagn og eventyr. Et sagn forteller om at Suliskongen sovnet og hans syv sprelske døtre dro sydover for å danse i måneskinnet. I Lofoten satt Vågakallen og ønsket seg den åttende datteren, Lekamøya. Vågakallen grep buen, svingte seg på hesten og red sørover. Lekamøya ble redd og la på sprang. Da skjøt Vågakallen ei pil etter henne.
Gamle Skarsfjellgubben (eller Sømnakongen) så det, og slengte den brede hatten sin i været, pila for gjennom den og havnet i havet. Akkurat da steg morgensola opp. Den første strålen traff Suliskongen som ble til stein. Slik gikk det med dem alle; både Skarsfjellgubben, De syv søstre, Lekamøya ved Leka og Torghatten ved Torget med hullet etter pila som gjenfinnes i et skjær nord for Leka. Og der ute i havet rir fortsatt Vågakallen og folk kaller ham Hestmannen.
Fjellenes ulike og karakteristiske former har også vært viktige sjømerker på den tidvis farefulle seilasen langs kysten. Dagens Helgelandskyst er Norges største skjærgård med tallrike øyer, høye fjell, isbreer og store vidder.
[rediger] Etymologi
Navnet Hålogaland stammer fra norrønt Hálogaland. Første ledd består av folkenavnet háleygir, men betydningen er usikker og har gitt flere tolkningsforsøk. Alfred Jacobsen i «Helgeland historie», bd. 2, skriver at skikken å bruke ‘-land’ i landskapsnavn som i Hordaland og Rogaland er meget gammel, sannsynligvis helt tilbake til folkevandringstiden, år 400-800 e. Kr. Innbyggerne i Hálogaland blir kalt háleygir, og folkennavnet må ha eksistert før landskapsnavnet og begge navnene må ses i sammenheng.
[rediger] Hellig?
Prof. P. A. Munch mente Hålogaland betyr «det hellige landet» fordi nordmennene etter hans mening først landet i Nord-Norge (Hans Eidnes: Hålogalands historie, 1943).
Kong Alfreds angelsaksiske skrivere oppfattet Ottars land som Halgoland, og det ble videreført av Adam av Bremen (ca 1070) som Halagland. Halag» er angelsaksisk for det tilsvarende norrøne «heilagr». Det er godt belagt at Hálogaland over tid (vissnok første gang påvist i 1385) ble til Helgeland via en sammendragning hvor vokalen mellom l og g falt ut. Helgeland har derfor ingenting med «hellig land» å gjøre, imotsetning til øya Helgoland.
De gamle nordmenn sa at Hálogaland var oppkalt etter en kong Holgi lik Norge var oppkalt etter en kong Nor. Det finnes belagt i «Haraldskæði» (ca 900) og som Snorre Sturlasson tok opp i «Den yngre Edda». Det samme sier Flateyboka, skrevet på Island i 1380-årene, men her het kongen Låge eller Hålåge, den høyvokste lågen. Han var broren til Kåre, en av forfedrene til kong Nor. Hålåge var sønn av Fornjot, som rådde over Kvenland (Nord-Finland).
[rediger] Kuriøse
Den tyske keltologen Kasper Zeuss hadde i 1837 en notis hvor han antyder at andreleddet kunne være norrønt logi - «ild». Hálogaland ble da Land des Hálogi, altså «Nordlyslandet». Halvdan Koht (1908) og Finn Hødnebø (1972) er innom noe av det samme: Háleygr er «sammensatt av hár adj. og leygr «lue, ild, flamme», betegner vel folket som «høye og lyse». Sakligheten i denne argumentasjonen er ikke altfor tung.
I 1952 kom en tolkning som så det andre leddet i Hálogaland som laug (hunkj.), dvs. bad, og mente háleygir da kunne bety «de høyvokste folkene som bodde ved Laugen», en ganske usannsynlig teori. Ytterligere kuriøst og lite rimelig er forslag fra 1965 som forsøkte å se navnet sammensatt av háll, dvs. sleip, listig, og et adjektiv eygr, dvs. øye. Dette skulle da være en betegnelse på samene, altså samenes øyenparti.
[rediger] Sannsynlig
Det mest interessante tolkningsforsøket ga Halvdan Koht i «Håløygminne», bind 1 (1920): Førsteleddet há kunne være dratt sammen av urnordiske haþu som betyr strid. Andreleddet viste til et germansk folk, lugiene, som levde mellom Oder og Elben (omtalt år 100 e. Kr.). Roten til dette folkenavnet måtte være *ljug i betydningen stadfeste ved ed, altså sverge til en pakt. Håløygene vil da bety «de (som er) sambudne i strid».
Alfred Jacobsen (se overfor) lanserer en tilsvarende løsning, men med en annen begrunnelse. I tiden mellom 500 og 700, overgangen fra urnordisk til norrønt, foregikk det store endringer i språket hvor stavingstallet ble redusert med opptil flere ledd ved at trykklette og korte vokaler falt bort (Synkopetiden). Háleygr/Hálogaland stammer fra urnordiske HaÞuwulafR og HaðulaikaR ved at ð har falt bort og en a-lyden har kommet til som erstatningsforlengelse. *Hálaug vil da kunne bety «høytidelig kampavtale» og háleygir blir da, noe omstendelig, «de som høytidelig (ved ed) forplikter seg til kamp».
«Forutsetningen for en slik avtale», skriver Jacobsen,«må vel være at det eksisterte en viss form for organisert samfunn, et felles tingsted og mulighet for relativt rask kommunikasjon i det vidstrakte håløygriket når farer truet.»
[rediger] Moderne former
Man finner igjen navnet i moderne institusjoner som Hålogaland Teater, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer. Hålogaland lagmannsrett omfatter av fylkene Nordland, Troms og Finnmark, samt Svalbard og Jan Mayen.
Fortsatt lever en moderne utgave av Hålogaland-navnet som regionsnavn for søndre del av Nordland fylke, Helgeland, ved at det har skjedd både en endring i språk og en avgrensning i geografi.
Norsk språkråd anbefaler følgende varianter: håløyg, håløygsk, hålogalandsk, hålogalending, foruten Hålogaland og Håløygjafylke.
[rediger] Hålogalands integrering i Norge
Rødt: Riket til Kong Olav Geirstadalv av Vestfold. Gult: Riket til Gandalv Geiralvsson av Alvheim. Grønt: Riket til Åsa Haraldsdotter. Lilla: Hålogaland og Namdal. |
|
|
Gult: Områder er mindre småriker, så å si uavhengige. Lilla: Ladejarlene og mørejarlene var også mer eller mindre uavhengige av kongen. |
Rødt: Svein Tveskjegg Gult: Olav Skötkonung, med Svein Håkonsson Ladejarl som regent) og Lilla: Eirik Håkonsson Ladejarl. |
|
[rediger] Litteratur
- Sturlusson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979
- Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943
- Berglund, B. (red.): Helgeland historie, bind 2, Mosjøen 1994
[rediger] Eksterne lenker
- Lofotr.no - Vikingmuseet på Borg
- Det magiske øyriket Lofoten - Beskrivelse og bilder
- Roald E. Kristiansen: Nordnorsk religions- og kirkehistorie
- Reidar Bertelsen: Mellomalderen i det nordligste Europa - Europas nordgrense
- Reidar Bertelsen: Vågan - Nordnorges første by?
- Henrik Fauske: Den gang det var konger i Hålogaland - Fra Svolvær Historielag
- Pietro Querini: Beretning om forliset og om oppholdet på Røst - En venezianer skriver om livet på Røst i 1432
