Menneskerettigheter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som ethvert menneske har krav på, uansett rase, kjønn, religion eller sosial status. Noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene er retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet.
Mennskerettighetene er nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer (som kan være moralsk og politisk forpliktende), for eksempel «Verdenserklæringen om menneskerettighetene», og konvensjoner (som er juridisk bindende), for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk – nasjonalt og internasjonalt – i forsvaret for indviders rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.
Innhold |
[rediger] Menneskerettighetenes historie
Oppfatningen av menneskerettighetene i vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har visse røtter i Bibelens ti bud, men har nok et sterkere opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd. Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – isonomi, like politiske rettigheter – isokrati, lik respekt for alle borgere – isotimia, like rettigheter – isopolitieia og lik stemmerett – isopsephia. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innefor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket. Tenkningen er antroposentrisk og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i.
Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.
Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen.
På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer likevel det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.
Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov.
Begrunnelsene for rettigheter sekulariseres i renessansen. De blir igjen rettigheter for mennesker, mer uavhengige av Gud. Men dette er en prosess som tar tid og et av de viktigste tidlige forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og seg selv, presenterte han argumenter for de fundamentale rettighetenes umistelige karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartholomé de Las Casas' (1474-1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen Sublimis Deus fra 1537, godtok Vitoria og Las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram og indianerslaveriet fant aksept blant katolikker også.
Hugo Grotius (1583-1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene ville gjelde også om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden. Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588-1679) og John Locke (1632-1704) tok utgangspunkt i isolerte individer og mente seg å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer måtte ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektleggingen av samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum. Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger i forhold til Gud på dommens dag, kan ha spilt et vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.
Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, alts rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg. I praksis skjer dette gjennom nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789.
I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe den europeiske menneskerettighetskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er.
Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes (idé)historie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke det innhold man har forestilt seg at denne norm har, vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm. Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare etter nazismen. Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazistene brutt noen lover i Tyskland. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve nazistene til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov
I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976-1980) satte også menneskerettigheter på dagsorden i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.
[rediger] Norge
Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge.
Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at
- Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.
- Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.
Norge er i dag tilsluttet de fleste relevante menneskerettighetskonvensjoner og har gått et skritt videre: Gjennom menneskerettighetsloven (1999) har Norge inkorporert fire konvensjoner i norsk lov:
- Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
- FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
- FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
- FNs konvensjon om barnets rettigheter
I tillegg gjennomfører flere norske lover, som straffeloven, tvistemålsloven og straffeprosessloven, sektormonisme, de lar folkeretten gjelde generelt på deres område.
Dersom det er motstrid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og Internasjonal konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang.
Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen til overvåkning av konvensjonen til eliminering av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle menneskerettighetsregelverket er rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.
