Spisshunder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Spisshund (også kalt spets og spitz) er betegnelsen på en gruppe hunder som deler en rekke morfologiske- og anatomiske fellestrekk. Det mest i øyenfallende er det kileformede hodet, som ofte har en forholdsvis bred skalle, stående spisse ører og et spisst snuteparti.
Størrelsen på hundene varierer mye innad i gruppen, fra den bitte lille tyske spitzen pomeranian som veier omkring 2–3,5 kg, til den store og sterke polarhunden alaskan malamute som kan veie opp mot 45–50 kg.
[rediger] Opprinnelse
Spisshundene har tradisjonelt vært regnet for å være blant de aller eldste hunderasene i verden, og mange har ment at mange av dagens spisshundraser nedstammer direkte fra de såkalte torvhundene. Moderne forskning har imidlerid avdekket at så ikke kan være tilfellet for mange av de, selv om typen må kunne sies å være svært gammel.
De fleste kynologer og forskere tror at spisshundene som gruppe er den eldste av alle hundegruppene, om man ser bort fra dingo og de eldste pariahhundene, men hvor gammel denne gruppen er, er det vanskelig å si noe sikkert om. Man vet imidlertid at arktiske hunder begynte å migrere til nye områder i Europa, Asia, Oseania, Nord-Amerika og, i mindre grad, deler av Afrika for omkring 3000-5000 år siden eller mer. Ny forskning har også avdekket at dingoen med relativt stor sannsynlighet kom til Australia for omkring 5000 år siden. Mye tyder imidlertid på at den da var en tamhund av sørasiatisk opprinnelse. Den må således ha utviklet seg til dingo på et senere stadium, noe som støttes av arkeologisk funn. Det eldste bevis man har for dingoer i Australia er nemlig omkring 3500 år gammelt (Savolainen m.fl., 2004[1]). Det finnes imidlertid også dingoer i de sørøstre delene av det asiatiske kontinentet, og der er det gjort arkeologiske funn av dingo som er betydelig eldre. Det eldste stammer fra Vietnam og er omkring 5500 år gammelt. I Midtøsten er det dessuten gjort en rekke funn av dingolignende hunder som er mellom 9000 og 12000 år gamle, men man har ikke kunnet fastslå at det dreier seg om ekte dingoer. Det er således uklart om tamhunden eller dingoen oppsto først. I Australia ble tamhunden til dingo. Man vet også at om man lar hunder fritt formere seg så tyder mye i dag på at de vil ende opp som mellomstore dingolignende hunder, gjerne kalt pariahhunder.
Mange av spisshundrasene har trekk som minner om ulv, dingo og såkalte pariahhunder, og flere av rasene har trolig oppstått fra sistnevnte gruppe. Noen har også klare likhetstrekk med mynder, men det er også uvisst om spisshundene nedstammer fra mynder eller omvendt. Det siste er kanskje mest sannsynlig.
Mange av dagens raser blir holdt for å være svært gamle, men ny forskning har avdekket at dette i mange tilfeller nok må revurderes. Framtiden vil kanskje kunne fortelle oss mer om opphavet og alderen til noen av disse rasene, siden forskningen stadig finner nye løsninger til å avdekke ukjente faktorer.
[rediger] Inndeling av spisshunder
Spisshundene blir i FCI-systemet klassifisert som en egne gruppe (gruppe 5). Denne gruppen blir inndelt i 8 seksjoner. Utenfor FCI-systemet blir gjerne de tre seksjonene med såkalte primitive hunderaser som regel klassifisert i en felles gruppe med mynder og støvere - ofte kalt hounds i et fellesbegrep (kan oversettes som jagende hunder). Noen klassifiserer de imidlertid også i en gruppe kalt sighthounds and pariahs. Polarhundene blir gjerne klassifisert i en egen gruppe kalt enten working dogs (arbeidshunder) eller northern breeds (nordlige hunderaser).
[rediger] Seksjon 1: Nordiske sledehundraser
Dette er hunder vi gjerne forbinder med sledekjøring i polare strøk. Vi kaller gjerne også disse rasene for både polarhunder, sledehunder og trekkhunder. De er gjerne storvokste, kraftige og kompakte, og de har en ualminnelig tykk og motstandsdyktig pels som setter de i stand til å tåle sterk kulde og dårlig vær i større grad enn noen andre hunderaser, men dårligere varme. Dette er seige hunder med stor utholdenhet og arbeidskapasitet, og de skjeller sjelden.
1. Grønland
2. Russland
- Samojedhund (samoiedskaïa sabaka)
3. USA
Raser med varierende anerkjennelse
- Tamaskahund (Finland, ikke anerkjent)
[rediger] Seksjon 2: Nordiske jakthundraser
Disse hundene omtales gjerne som elghunder i Norge, men det er mer korrekt å kalle de skjellende hunder. Dette er jakthunder som gjerne forbindes med storviltjakt, og da helst løshundjakt på elg, hjort, reinsdyr og bjørn. Hunder som ikke skjeller kan brukes som bandhund. Noen brukes også til jakt på storfugl og mindre pelsdyr som mår, røyskatt og ekorn. Disse kalles gjerne treskjellere, selv om de også kan være utmerkede hunder for storviltjakt. De fleste rasene i denne seksjonen er middels store i størrelse og har en pels som ligner på polarhundenes. Selv om det er individueller forskjeller, tåler ofte disse hundene noe mer varme enn polarhundene, men ikke alltid like streng kulde.
1. Norge
2. Russland
- Russisk-europeisk laika (russko-evropeïskaïa laïka)
- Vestsibirsk laika (zapadno-sibirskaïa laïka)
- Østsibirsk laika (vostotchno-sibirskaïa laïka)
3. Sverige
- Jämthund
- Norrbottenspets
- Hälleforshund (anerkjennes av NKU)
- Svensk hvit elghund (anerkjennes av NKU)
4. Finland
- Finsk spets (suomenpystykorva)
- Karelsk bjørnehund (karjalankarhukoira)
Raser med varierende anerkjennelse
- Jakutisk laika (Russland, varietet av østsibirsk laika, anerkjent lokalt)
- Karelsk-finsk laika (Russland, ikke anerkjent)
- Tsjukotisk laika (Russland, varietet av østsibirsk laika, anerkjent lokalt)
[rediger] Seksjon 3: Nordiske gårds- og gjeterhundraser
Dette er hunder som tradisjonelt har fungert som gårdshunder. De har hatt kombinerte oppgaver som vakthunder og gjeterhunder rundt på gårdene, og er ofte fysisk mindre enn de mer typiske jakthundene ovenfor. Flere av de har imidlertid også egenskaper som jakthunder. Også dette er hunder som lett skjeller. Pelsen ligner polarhundenes pels, men er gjerne ikke like isolerende.
1. Island
- Islandsk fårehund (islenskur fjárhundur)
2. Norge
3. Sverige
4. Finland
- Finsk lapphund (suomenlapinkoira)
- Lapsk vallhund (lapinporokoïra)
[rediger] Seksjon 4: Europeiske spisshundraser
Mange mener at hundene i denne seksjonen nedstammer fra spisshunder som levde i steinalderen og neolittiske spisshunder som en gang levde i nær tilknytning til sjøen. En fellesbetegnelse for dem er ofte spets. Trolig har de opprinnelig fungert som gårdshunder.
1. Tyskland
- Tysk spitz
- Keeshond (Wolfspitz)
- Grosspitz
- Mittelspitz
- Kleinspitz
- Pomeranian (Zwerspitz)
2. Italia
Raser med varierende anerkjennelse
- Dansk spets (Danmark, anerkjennes ikke)
[rediger] Seksjon 5: Asiatiske spisshundraser og beslektede raser
Disse hundene varierer i størrelse fra 6 til over 50 kg. Fellesnevneren er at alle regnes for å ha oppstått i Asia. Mange av dem har polare trekk og noen må regnes som svært primitive, mens andre har mer til felles med de europeiske spisshundene. Også pelsen varierer.
1. Kina
2. Tyskland
3. Korea
4. Japan
[rediger] Seksjon 6: Primitive raser
Med primitive raser mener man hunderaser som kan føre sine blodslinjer spesielt langt tilbake i tid. Nå har imidlertid ny forskning, blant annet utført av den svenske DNA-forskeren Peter Savolainen, fastslått av noen av disse rasene ikke er så gamle som man har trodd.
Disse hundene har ellers et brokete utseende, som spenner fra pelsløse raser, til de som har kort til middels lang pels. De kan utvilsomt regnes som spisshunder, men flere av rasene kan også ha en felles opprinnelse med myndene. Dette kommer klart til uttrykk gjennom både evnen til å jakte med synet og å løpe (fort). Tradisjonelt er imidlertid dette hunder som bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter.
1. Israel
2. Malta
3. Mexico
- Mexikansk nakenhund (xoloitzquintle)
4. Peru
- Peruviansk nakenhund (perro sin pelo del Perú)
5. Sentral-Afrika
Raser med varierende anerkjennelse
- Boliviansk nakenhund (Bolivia, anerkjennes ikke)
- Ecuadoriansk nakenhund (Ecuador, anerkjennes ikke)
[rediger] Seksjon 7: Primitive jakthundraser
Disse hundene er i større grad jakthunder enn ovennevnte raser. De bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når de jakter. En felles opprinnelse med myndene er derfor svært sannsynlig, også anatomisk sett. Fellesnevneren er et spisst ansikt med stående spisse ører, der hodeskallene er slankere enn hos typiske spisshunderaser. Pelsen varierer fra korthårede til strihårede varianter og noen av rasene kan også ha flere størrelsesvarianter.
1. Spania
2. Italia
- Etnahund (cirneco dell'etna)
3. Portugal
4. Taiwan
- Taiwanhund (midlertidig anerkjent av FCI)
Raser med varierende anerkjennelse
- Africanis (Sør-Afrika, anerkjennes lokalt)
- Aso (Filippinene, ikke anerkjent)
- Borneohund (Borneo i Indonesia, ikke anerkjent)
- Carolinahund (USA, ikke anerkjent)
- Charniguehund (Frankrike, ikke anerkjent)
- Kintamanihund (Bali i Indonesia, anerkjennes lokalt)
- Kretahund (Kreta, anerkjennes lokalt)
- Lampedusahund (Italia, anerkjennes ikke)
- Podenco andaluz (anerkjent lokalt)
- Podenco galego (anerkjent lokalt)
- Podenco malagueño (anerkjennes ikke)
- Siamesisk nakenhund (Thailand, ikke anerkjent)
- Telomaihund (Malaysia, ikke anerkjent)
- Thaihund (Thailand, ikke anerkjent)
[rediger] Seksjon 8: Primitive jakthundraser m/hårkam på ryggen
Denne seksjonen inneholder kun en rase. Den stammer som navnet sier i fra Thailand. Dette er en stor hunderase som kan bli omkring 30 kg tung. Det mest karakteristiske er mothårskammen på ryggen, som også har gitt den betegnelsen ridgeback. Også dette er opprinnelig en jakhundrase, men de senere års utvikling har gjort den stadig større og tyngre. Den blir derfor nå mer regnet som en vakthund. Pelsen er kort og glatt.
1. Thailand
- Thai ridgeback (phu quoc dog)
[rediger] Se også
- Pariahunder
- Finske hunderaser
- Islandske hunderaser
- Japanske hunderaser
- Norske hunderaser
- Svenske hunderaser