Den guddommelige komedie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I Michelinos freske ser vi Dante med et eksemplar av Den guddommelige komedie. Bak ham sees Helvetets porter, Skjærsildsbergets syv terrasser og byen Firenze. Over ham sees Himmelens sfærer.

Den guddommelige komedie (it. La Divina commedia), skrevet av florentineren Dante Alighieri mellom 1308 og hans død i 1321, regnes som det viktigste epos i italiensk litteratur såvel som et av de mest betydningsfulle verker i verdenslitteraturen.

[rediger] Oppbygning og fortelling

Komedien består av tre deler (canticas): Inferno (Helvete), Purgatorio (Skjærsfjellet) og Paradiso (Paradiset), på henholdsvis 34, 33 og 33 sanger (cantos). Den første sangen i Inferno fungerer som innledning til hele verket, slik at hver del får 33 sanger. Tallet 3 dukker opp gjennom hele verket: 3 deler * 33 sanger * 33 strofer * 3 verselinjer. Det er heller ingen tilfeldighet at hele verket utgjør 100 sanger. Versemønsteret, terza rima, er hendekasyllabisk (d.v.s. med elleve verseføtter på hver linje); tre linjer (terzetter) i hver strofe med rimmønsteret ABA BCB CDC o.s.v.

Dante forteller i første person om sin ferd gjennom de tre riker i det hinsidige under den stille uke i året 1300. Han ledes gjennom Helvete og Skjærsilden av den romerske dikteren Vergil og videre gjennom Paradiset av Beatrice, hans livs kjærlighet og kvinneideal - en kvinne han aldri hadde et forhold til, men beundret på avstand.

[rediger] Helvetet

Gustave Dorés raderinger som illustrasjoner til Den guddommelige komedie (1861-1868), her har Dante gått seg vill i første sang.

Vergil avviser Malacoda og vennene hans mellom femte og sjette grøft i infernos åttende sirkel, canto 21.

Diktet begynner på Kristi himmelfartsdag i 1300, «i midten av vår reise gjennom livet» (Nel mezzo del cammin di nostra vita) og åpner således in medias res. Dante er fem og tredve år gammel, halvparten av den bibelske livslengde på 70 år (Salmene 90:10). Han har gått seg vill i en mørk skog (mulig allegori for selvmordsplaner) der han angripes av ville dyr (synder) han ikke kan unngå. Han klarer ikke å finne den rette vei (diritta via) til frelsen. Poeten forstår at han ødelegger seg selv, at han vil falle inn i et «dypt sted» (basso loco) hvor solen er stum ('l sol tace), men blir reddet av Vergil da Beatrice griper inn på hans vegne (annen sang). Sammen med Vergil drar han ned i underverdenen.

Dante og Vergil trer inn gjennom Helvetets porter, hvor det står innskrevet «La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate). De kommer først til Helvetets forgård, hvor de fånyttige bor - de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med hverken i Himmelen eller Helvetet - til evig tid må de jage en vimpel og bli stukket av vepser (tredje sang). Deretter ror Charon Dante og Vergil over elven Akheron til Helvetet.

Vergil leder Dante gjennom Helvetets ni sirkler. Sirklene er konsentriske, hver av dem huser stadig verre syndere, inntil jordens sentrum, der Satan holdes fanget - fastfrosset, opp ned. De døde straffes på en måte som passer den synd de har begått.

Første sirkel er Limbo, hvor de udøpte og rettskafne hedningene bor - de som, til tross for at de ikke er syndere, ikke var kristne (fordi de aldri fikk muligheten; her finner man bl.a. en rekke greske filosofer). De får ingen straff, men kan ikke nå Paradiset, og de er nektet Guds nærvær for alltid.

Alle syndere dømmes av Minos, som forviser hver sjel til én av de nedre åtte sirkler. Disse er anlagt etter den klassiske aristoteliske forståelse av dyder og laster, slik filosofen beskriver det i sin nikomakiske etikk. De er delt inn i tre grupper; den første er leopardens synder, de som har begått synder fordi de ikke klarte å kontrollere sine begjær og lyster. Disse er de minst formastelige synder:

Annen sirkel: De vellystige, som holdes fanget i en veldig storm, slik at de aldri får berøre hverandre igjen. To av dem er Francesca da Rimini og hennes elsker Paulo (femte sang).
Tredje sirkel: De glupske, som ligger med ansiktet ned i sølen mens de gnages i stykker av Cerberus (sjette sang).
Fjerde sirkel: De grådige, som samlet seg rikdommer, og de ødsle, som sløste dem bort, tvinges til å skyve enorme stenblokker i motsatte retninger.
Femte sirkel: De hevngjerrige - de aktivt vrede - som må slåss mot hverandre i det myraktige vannet i elven Styx, og de hatefulle - de passivt vrede - som holdes fanget under vannet.

De nedre deler av Helvete ligger innenfor murene til byen Dis, som igjen omsluttes av Styx (niende sang). Her finnes de aktive synder, først kommer de voldelige synder (løvens synder):

Sjette sirkel: Kjettere, fanget i flammende graver (tiende og ellevte sang).
Syvende sirkel: Voldsmenn (tolvte til syttende sang). De er igjen delt inn i tre ringer:
- Ytre ring: De som øvet vold mot mennesker og eiendom i en elv av kokende blod (tolvte sang).
- Midterste ring: De som øvet vold mot seg selv - selvmordere - er omskapt til tornede sorte trær. Ulikt alle andre døde vil de ikke bli gjenfødt etter den ytterste dag. Andre vil fortsette å holde til i Helvete eller Himmelen, men i fysisk (heller enn bare åndelig) forstand, men selvmordere har støtt fra seg sine egne legemer, og er fanget for alltid i form av trær, mens deres egne kropper henger fra grenene. I denne ringen finner vi også de tøylesløse, som jages mellom trærne av ville hunder. På Dantes tid ble ens egen eiendom ansett som forlengelsen av ens egen kropp, følgelig var det å skade sin egen eiendom som å skade seg selv.
- Innerste ring: De som øvet vold mot Gud, kunst og natur: Blasfemikere, sodomitter og ågerkarer, i en ørken av brennende sand hvor det regner flammer fra himmelen (fjortende til syttende sang).

De to siste sirklene i Helvete er for overlagte synder, svik og bedrageri. De kan bare nås ved å klatre ned en stor skrent ned i Helvetes dyp:

Åttende sirkel: De bedragerske, skyldige i overlagt, vitende ondskap, holder til i sirkelen Malebolge (attende til tredevte sang). Denne er inndelt i ti grøfter:
- Første grøft: Halliker og forførere går i motsatte retninger mens de piskes av demoner (attende sang).
- Annen grøft: Smigrere, stenket i menneskeekskrementer (attende sang).
- Tredje grøft: De som har begått simoni, nedgravd med hodet først, mens flammer brenner fra fotsålene deres (nittende sang). En av dem, pave Nikolas III, peker ut to av sine etterfølgere som simonister: Pave Bonifatius VIII og pave Klemens V.
- Fjerde grøft: Trollmenn og falske profeter, hvis hoder er vridd om, slik at de bare kan se hva som er bak dem (tyvende sang).
- Femte grøft: Korrupte politikere, fanget i en innsjø av brennende bek (en- og toogtyvende sang). De voktes av djevler, Malebranche(ne) ("Onde Klør"). Lederen deres, Malacoda ("Onde Hale"), utnevner en eskorte til Vergil og Dante. Eskorten huker tak i Ciampolo. Han identifiserer noen italienske svindlere og narrer Malebranchene for å unnslippe tilbake i innsjøen. (énogtyvende til treogtyvende sang)
- Sjette grøft: Hyklere, som må gå i forgylte blykapper. Dante snakker med Catalano og Loderingo, medlemmer av De Glade Brødre (lat. Frati Gaudenti).(treogtyvende sang)
- Syvende grøft: Tyver, voktet av centauren (som Dante beskriver ham) Cacus. De jages og bites av slanger. Slangebittene gjør at de forandrer seg på ulike måter. Vi presenteres for eksempler der offeret brennes til aske for så å gjenoppstå, en florentiner smelter sammen med en seksbenet slange, og atter en annen utveksler natur med en firfirsle (fire- og femogtyvende sang)

Dante og Vergil på vei oppover den stenete avsatsen i canto 26

Satan står frosset fast i is til livhøyde i canto 34.

- Åttende grøft: Bedragerske rådgivere, fanget i flammer (sjeler skyldige i svikefullt bruk av intellekt og veltalenhet). På bakgrunn av rollene de spilte i den trojanske krig, er Odyssevs og Diomedes fanget i en todelt flamme. Odyssevs forteller historien om hans siste reise. Guido da Montefeltro beskriver hvordan hans råd til Pave Boniface VIII medførte fordømmelse til tross for pavens løfte om absolusjon (seks- og syvogtyvende sang).
- Niende grøft: De som sår splid, hvis kropper kuttes av en sverdsvingende djevel. De leges i løpet av runden for å bli skadet på ny. Muhammed ber Dante advare den skismatiske heretikeren broder Dolcino (åtte- og niogtyvende sang).
- Tiende grøft: Forfalskere, som alkymister, falskmyntere, menedere og imitatorer. Hver av dem straffes ved å bli pådratt en bestemt sykdom (niogtyvende og tredevte sang).

Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse (1. Mosebok 10:8-12), han tilskrives tradisjonelt Babels tårn. Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs (31. sang).

Niende sirkel: Forrædere, skilt fra andre bedragere ved at de svek noen de hadde et spesielt forhold til. De er frosset fast i elven Cocytus, som i Dantes verden har blitt til en sjø av is (32. til 34. sang). Hver gruppe forrædere sitter fast i isen i forskjellige høyder, fra livet og ned til hele kroppen. Sirkelen er delt inn i fire konsentriske områder:
- Caina: De som forrådte sine slektninger (32. sang), etter Kain.
- Antenora: De som forrådte sitt folk, parti, sin by eller sitt land. Har sitt navn etter Antenor av Troja, som etter middelaldersk tradisjon forrådte sin by til grekerne. Grev Ugolino gnager på hodet til sin rival erkebiskop Ruggieri. Ugolino tar en pause i måltidet for å beskrive hvordan Ruggieri fengslet ham og hans barn og lot dem sulte i hjel (32. og 33. sang)
- Ptolemæa: De som forrådte sine gjester (33. sang). Sannsynligvis etter Ptolemaios, kaptein av Jeriko, som inviterte ypperstepresten Simon Makabeeren og hans sønner til gilde og drepte dem. En av de som holder til i Ptolemæa, broder Alberigo, forteller at det noen ganger hender at en sjel faller ned hit før Atropos (Skjebnen som bryter livstråden) mente å sende den. Deres legemer på jorden blir straks besatt av en demon.
- Judecca: De som forrådte sine herrer og velgjørere (34. sang). Satan (Dis) befinner seg i sentrum av området. Han, som en gang var den vakreste av erkeenglene (Lucifer), er forvandlet til et trehodet monster, frosset fast i isen til livhøyde. Han slår med vingene mens hvert av de tre hodene hans gnager på en forræder: Brutus og Cassius på hver side og Judas Iskariot i midten med hodet først.

De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers igjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. De ankommer like før daggry påskemorgen.

[rediger] Skjærsildsberget

Fra dypet av Helvete kommer Dante og Vergil ut til fjellet Purgatorio (skjærsildsberget eller skiringsberget), som Dante har plassert midt på den sørlige halvkule, antipodisk av Jerusalem. De første delene av boken beskriver Antepurgatorio, som består av stranden og åsene ved foten av berget. Det voktes av Cato, som i romersk historie er kjent for sin kamp mot korrupsjon og sitt halsstarrige, bestialske selvmord. Da Cato forstod at slaget var tapt mot Julius Cæsar kastet han seg mot sverdet. Han ble imidlertid funnet og lappet sammen, men lot ikke sjansen gå fra seg til å fullføre verket ved å rive ut sine egne tarmer.

Sjelene i Antepurgatorio venter på å bestige fjellet for å gjennomføre sin fortjente botsgang. Her finner vi de bannlyste, de som først vendte om på dødsleiet, og de som led en voldsom død - uten å ha fått tilgitt sine synder, men angrende i siste minutt. Til slutt kommer pilegrimen og hans ledsager til en dal der europeiske herskere, som var for opptatt av sine jordiske plikter, holder til (syvende til åttende sang). Fra denne dalen blir Dante båret sovende til Skjærsildsbergets porter (niende sang). Her sitter en engel med en bok, og denne engelen setter sju tegn på Dantes panne. Ettersom han kommer til å bestige bergets sju nivåer, vil tegnene slettes ett etter ett.

Fra Antepurgatorio leder altså Vergil Dante gjennom Skjærsildsbergets syv terrasser eller nivåer. De henspiller på middelalderteologiens syv dødssynder. De syv dødssyndene i den formen Dante gir dem kan spores tilbake til Thomas Aquinas, Augustin og Bonaventura. Hver terrasse av Skjærsildsberget renser sjelen for en bestemt synd og på en passende måte:

Hovmod, ved å bære en tung sekk på ryggen, slik at bæreren ikke klarer å holde hodet oppreist (tiende til tolvte sang).
Misunnelse, ved å få øynene sydd igjen, og ved å bære klær som gjør det umulig å skjelne sjelen fra bakken (trettende til femtende sang).
Vrede, ved å vandre omkring i tett røyk (femtende til syttende sang).
Dovenskap, ved uavlatelig å løpe omkring (attende og nittende sang).
Griskhet, ved å ligge med ansikten ned mot bakken (nittende til enogtyvende sang).
Glupskhet, ved å avstå fra både mat og drikke (to- til fireogtyvende sang).
Utukt, ved å brenne i lutrende flammer (fem- til syvogtyvende sang).

I syttende og attende sang lar Dante Vergil greie ut om kjærlighetens vesen og skjærsildsbergets oppbygning. Kjærlighet i seg selv kan være naturlig eller rasjonell. Det er den rasjonelle eller viljestyrte kjærligheten, som fører menneskene til fall. Når den perverteres og rettes mot "galt objekt" og fører til ondskap og hat mot ens neste: Stolthet, misunnelse eller vrede. Når den rettes mot det gode, men med for liten kraft: Latskap. Når den rettes mot det gode, men på en gal måte: Griskhet, glupskhet og utukt.

Terrassene slutter ved Skjærildsbergets topp, som huser Edens have eller det jordiske paradis (åtteogtyvende til treogtredevte sang). Her møter Dante først kvinnen Matilda. Kommentatorer av komedien er ikke enige om Matildas allegoriske betydning. Kan hende representerer hun aktiv kristendom gjennom gode gjerninger, i motsetning til Beatrice, som i denne tolkningstradisjonen representerer kontemplativ kristendom. I så måte kan hun sammenliknes med bibelske skikkelser som Marta (versus Maria) eller Lea (versus Rakel). Dante blir deretter presentert for et allegorisk opptog: Syv veldige lysestaker med brennende lys, som kan hende representerer den hellige ånds syv gaver. Dette fulgt av representanter for Bibelens bøker: Tjuefire gamle menn, som representerer bøkene i Det Gamle Testamentet. Deretter følger de fire evangelistene, representert ved fire dyr med vinger dekket av argusøyne. Dyrene følges av en tohjulet triumfvogn, Guds kirke på jorden, som trekkes av en griff, Kristus med sin dobbelte natur. De sju kardinaldyder er representert ved sju unge piker. Fire jordiske danser ved triumfvognens venstre hjul: Styrke, mot, utholdenhet og måtehold. Og tre himmelske ved vognens høyre hjul: Tro, Håp og Kjærlighet. På vognen står en innhyllet kvinne, Beatrice selv, som her kan sees som Dantes jordiske allegori for Guds kjærlighet - caritas. Etter vognen følger representanter for resten av Det Nye Testamentets bøker. Sist kommer åpenbaringsbokens Johannes - en sovende olding med et ansikt preget av visdom.

Vergil er en hedning og kan ikke komme inn i Paradiset. Herfra er det Beatrice som leder ham. På et allegorisk plan representerer kan hende Vergil fornuften, mens Beatrice representerer teologien i form av Gudommelig visdom og kjærlighet. Beatrice Portinari, egentlig Bice di Folco Portinari, er Dantes store ungdomskjærlighet. Hun er beskrevet også i La vita nuova («Det nye liv»).

Etter at Dante har innsett rekkevidden av syndene sine, bades han i elven Lethe, som sletter minnet om syndene. Han er nå klar til å følge Beatrice inn i Himmelen.

[rediger] Paradiset

Etter oppstigningen fra Skjærsildsberget (første sang) leder Beatrice Dante gjennom Himmelens ni sfærer. Disse er konsentriske og sfæriske i tråd med aristotelisk og ptolemaisk kosmolgi. Mer enn noen gang tidligere i komedien har Dante (som himmelfarere før ham) problemer med å beskrive opplevelsen. I andre sang lar han Beatrice greie ut om Paradisets oppbygning, himmellegemenes arrangement og hemmeligheten bak månens mørke flekker. I fjerde sang hjelper hun Dante i hans forfjamselse over to ting: Problemet om viljens ukrenkelighet, og problemet om den evige plasseringen av de salige sjeler (Dantes komparative kommentar om Platons metafysikk i dialogen Timaios). Alle sjelene i Paradiset befinner seg hos Gud i Empyreum, men åpenbarer seg nedover i sfærene i henhold til sine kvalitative dyder. Ingen ønsker heller mer enn det de har, da Gud oppfyller hvert enkelt menneskes behov for salighet. Paradisets ni sfærer er:

Månen: De som oppgav sine klosterløfter (annen til femte sang). Dante snakker med Piccarda Donati, som er kusinen til Dantes kone Gemma og søsteren til Forese og Corso Donati. Forese er plassert på skjærsildsbergets nivå og Corso, fikk vi vite av Forese, kommer til helvetet. Piccarda gikk i kloster, men broren hennes, Corso, presset henne til å forlate klosterlivet for å gifte seg med en av hans håndlangere. Vi møter også Constance, som led samme skjebne. Hun var datter og arvtaker etter den normanniske kongen av Napoli og Sicilia, Roger II. Hun skal ha blitt hentet ut av klosteret for å gifte seg med Henrik VI av Schwaben og ble senere mor til Keiser Fredrik II.
Merkur: De som var gode i ånden, men higet etter ære og berømmelse (femte til syvende sang).
Venus: De som handlet godt på grunn av kjærlighet (åttende og niende sang).
Solen: De vise (tiende til fjortende sang). Her møter Dante blant andre Thomas aquinas, Augustin og andre kirkefedre.
Mars: De som slåss for kristendommen (fjortende til attende sang).
Jupiter: De som legemliggjorde rettferdighet (attende til tyvende sang). Her finner han den romerske keiseren Justinian.

Dante og Beatrice skuer inn i den høyeste himmelen.

Saturn: hellige eneboere (en- og toogtyvende sang).
Stjernene: De salige (to- til syvogtyvende sang). Her blir Dantes tro satt på prøve av Sankt Peter, hans håp av Sankt Jakob og hans kjærlighet av Sankt Johannes.
Primum Mobile (den ubevegede beveger): Englene (syv- til niogtyvende sang). Her forklarer Beatrice ham englenes natur og beskaffenhet, og englekretsene, slik de er beskrevet av Dionysius.

Herfra stiger Dante opp til en tilstand hinsides fysisk eksistens, ildhimmelen (30. til 33. sang). Når vi er kommet så langt, tar Beatrice sin plass på setet to trinn nedenfor jomfru Maria, og sancta Lucia i himmelrosen. Det var disse som sendte Beatrice til Vergil i første omgang. Når Dante er kommet så langt, kan ikke lenger teologien hjelpe ham, og den siste veiviseren hans er den ærverdige Bernhard av Clairvaux, som representerer mystikken. Med hans hjelp når Dante fram til synet av Gud. Dante får forståelse for det guddommelige og for menneskenaturen. Møtet med Gud er skildret som et uendelig fjernt punkt alt annet springer ut fra. Inne i dette finner Dante tre sammensluttede sirkler, treenigheten.

[rediger] Tematikk

Den guddommelige komedie kan leses allegorisk. Dante gjorde imidlertid krav på en utvidet allegorisk tolking i form av tradisjonell bibelsk hermeneutikk: Det historiske, moralske, litterære og anagogiske nivå.

Diktets struktur er likeledes meget kompleks, med matematiske og numerologiske mønstre gjennom hele verket, særlig tallene tre og ni. Diktets storhet ligger i dets menneskelige kvaliteter: Dantes skildringer av personene han møter i Helvete, Skjærsfjellet og Paradiset; hans bitre anklager mot Firenze og italiensk politikk; hans store poetiske fantasi. Fordi han bruker virkelige personer i diktet trenger Dante (ifølge Dorothy Sayers) ikke å presentere figurene for leseren, og kan dermed «gjøre plass i sitt dikt til behandling av en stor mengde emner av den største betydning, og dermed gjøre det videre og mer variert.»

Dante kalte diktet «Komedie», «guddommelig» ble lagt til på 1500-tallet, ettersom dikt den gangen ble klassifisert som høye (tragedier) eller lave (komedier). Lave dikt endte lykkelig og tok for seg vanlige emner og personer, mens høye dikt var forbeholdt alvorlige temaer. Dante var en av de første i middelalderen som skrev om et alvorlig emne - menneskets forløsning - på et vulgært språk, italiensk, heller enn latin, som man den gang ville ha forventet.

[rediger] Kritikk

Den guddommelige komedie ble ansett som et mesterverk i de første århundrer etter sin utgivelse, for så å bli ignorert i opplysningstiden, og deretter «gjenoppdaget» av romantikerne på 1800-tallet. Svært mange forfattere har latt seg inspirere av verket, som William Blake, T.S. Eliot, Ezra Pound, Samuel Beckett og James Joyce.

[rediger] Oversettelser

Den guddommelige komedie har blitt oversatt til norsk av Kristen Gundelach (bare et utvalg sanger), men hans rolle under okkupasjonen, såvel som hans avlegse stil, har gjort både ham og arbeidene hans mer eller mindre glemt.

Hans Rytter begynte en gjendiktning til nynorsk, som ble fullført av Sigmund Skard, og dette har lenge vært den rådende norske utgave av Komedien. En nyere oversettelse av Magnus Ulleland er svært tro mot innholdet, men skjemmes til gjengjeld av haltende rytmer og sære formuleringer, og den er temmelig tunglest.