Polybios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Polybios (ca 203–120 f.Kr., gresk Πολυβιος) var en gresk historiker kjent for sin bok kalt The Histories eller The Rise of the Roman Empire som dekket perioden mellom 220 f.Kr. og 146 f.Kr.

[rediger] Personlige opplevelser

Som den tidligere mentoren til Scipio Aemilianus, det berømte barnebarnet til den berømte generalen Scipio Africanus, ble Polybios en venn og rådgiver av mannen som beseiret karthagerne i den tredje punerkrig. Scipio den yngre invaderte til slutt Karthago og tvang dem til å overgi seg betingelsesløst.

Polybios var et medlem av den styrende klassen med førstehånds mulighet til å få dyp innsikt i militære og politiske affærer. Hans politiske karriere var hovedsakelig rettet mot uavhengigheten til det acheanske forbund. Som hovedrepresentant for nøytralitetspolitikken under krigen til romerne mot Perseus av Makedonia, fikk han romernes mistanke rettet mot seg og var en av de 1000 adelsmennene som i 166 f.Kr. ble transportert til Roma som gisler og holdt der i 17 år. I Roma ble han sluppet inn i de mest distingerte hus på grunn av hans kulturelle bakgrunn. Særlig ofte var han hos Aemilius Paulus, erobreren i den første makedonske krig, som stolte på ham til å utdanne sine sønner, Fabius og den yngre Scipio. I 150 f.Kr. fikk han reise hjem, men allerede neste år reiste han med sin venn til Afrika og var til stede ved erobringen av Karthago som han beskriver.

Etter ødeleggelsen av Korint samme år, reiste han tilbake til Hellas og brukte sine romerske forbindelser til å lette tilstanden der. Polybios ble betrodd oppgaven med å organisere det nye styret i de greske byene og i dette embetet skaffet han seg de høyeste anerkjennelser.

De etterfølgende årene ser det ut til han har tilbrakt i Roma, opptatt med å fullføre sitt historiske verk, og i mellom tok han lange turer gjennom landene ved Middelhavet i sin historieinteresse, hovedsakelig for å skaffe seg førstehånds kunnskap om de historiske stedene. Det ser også ut til at han lette etter og intervjuet krigsveteraner for å klargjøre detaljer om hendelsene han skrev om. Han ble gitt tilgang til arkivmateriale for samme formål. Etter at Scipio døde, reiste han igjen tilbake til Hellas hvor han døde 82 år gammel da han falt av sin hest.

[rediger] Historikeren

Titus Livius brukte ham som referanse, og Polybios hadde glimrende kilder. Polybios fortalte om hendelser som kom innenfor hans egne erfaringer. Han er en av de første historikerne som forsøkte å presentere historie som en sekvens av årsaker og effekter basert på nøye undersøkelser av tradisjoner satt sammen med ivrig kritikk, delvis på grunn av det han hadde sett selv og på grunnlag av øyenvitner og deltakere i hendelsene. I en klassisk fortelling om menneskelig atferd, fanger Polybios alt: Nasjonalisme, rasisme, tvetydig politikk, forferdelige slag, brutalitet osv, sammen med lojalitet, mot, itelligens, grunner og god bruk av ressurser. Med hans øye for detaljer og karakteristiske fornuftige stil, gav Polybios et forent syn på historie fremfor en kronologi.

Han er regnet av noen som etterfølgeren av Thukydides i objektivitet og kritisk tenkning, og er forfar av lærd, nøyaktig historisk forskning i dagens vitenskapelige tenkemåte. Etter hans syn satte han opp hendelsesforløpene med klare, analytiske og fornuftige begrunnelser, og blant de årsakene som påvirket resultatet, la han særlig vekt på de geografiske forholdene. Verket hans tilhører derfor de største verkene i antikk historieskrivning. Skribenten av Oxford Companion to Classical Litterature (1937) lovpriser ham for sin «ærlige trofasthet mot sannheten» og for sin systematiske leting etter hendelsenes årsaker.

I det siste har Polybios sitt forfatterskap kommet under mer kritisk bedømmelse. I Peter Green sitt syn (Alexander to Actium) er han ofte en partisan som har som mål å rettferdiggjøre sin og sin fars karriere. Han portretterer usaklig den acheanske politikeren Callicrates i et dårlig lys og leder leseren til å mistenke at Callicrates er ansvarlig for at han blir sendt til Roma som gissel. Mer fundamentalt, da han først var gissel i Roma, så klient for scipioene og til slutt som kollaboratør med romersk styre etter 146 f.Kr., er han ikke fri til å uttrykke sine sanne meninger. Green antyder at vi alltid må huske at han forklarte Roma til et gresk publikum og behovet for å overbevise sine landsmenn om nødvendigheten av å akseptere romersk styre som han mener er uungåelig. Likevel forblir historiene til Polybios uunværlige for Green og den beste kilden for epoken han dekker.